Torghandlerne fikk kjærligheten til Sarons Dal i arv
To av dem som var tilstede i Aril Edvardsens begravelse 15. september var Rose Marie og Johan Gripsgård. Rose Maries far var en av de første i landet som begynte å støtte Aril, noe han gjorde trofast så lenge han levde.
I 46 år har Johan vært torghandler i Bergen der han selger frukt og grønnsaker sammen med sin kone, Rose Marie. De har vært venner av Sarons Dal i mange år, noe som ikke er tilfeldig. Rose Maries far fikk nemlig ett kall til å støtte Aril Edvardsen da Aril ennå var ung og ukjent for de fleste.
– Det hele begynte da Hans Grønås, min far, fikk ett Troens Bevis blad i hendene, det må ha vært ett av de aller første som kom ut. Han visste ikke hvem mannen på bildet i bladet var, men Gud talte til han og sa at dette er en Guds mann, dette skal du støtte økonomisk. Og det tok han alvorlig, det gjorde han virkelig, resten av sitt liv, forteller Rose Marie.
– Men det var jo ikke bare økonomisk han støttet Aril, min far var virkelig en bønnens mann som ofte var oppe og bad om nettene, og da vet jeg at han ba mye for Aril og arbeidet her i Sarons Dal, forteller hun.
Hun husker at Troens Bevis begynte å legge merke til den trofaste giveren som gav så raust, og at faren også fikk litt personlig kontakt med Aril etter hvert, noe faren satte veldig pris på.
– Gjennom dette som min svigerfar var med på ble det lagt ned i oss en veldig respekt for arbeidet her, og vi dro på bibelskolen i Sarons Dal sammen i 76/77, noe som var med på å totalt forandre livene våre, forteller Johan.
– Vi hadde med oss to barn på bibelskolen, som da var 4 og 6 år, og vi hadde ett år som forvandlet våre liv, vi ble aldri de samme igjen, bekrefter Rose Marie.
Etter begravelsen var de begge med opp på Utsikten Hotell der de lyttet til Rune Edvardsens sterke appell til kristne og menigheter om å stå sammen med han i arbeidet fremover.
Det var kanskje derfor også naturlig at akkurat som Runes oppgave nå er å bringe arbeidet hans far grunnla videre, at også 2. generasjonen av støttepartnere nå får anledning til å bære videre det arbeidet som foreldrene deres var så glad i.
