fbpx

Indisk pastor planter menigheter med tidligere terrorist

Da terroristens fem barn ble syke var det ingenting som hjalp. I sin nød ropte terroristen ut til Gud etter hjelp. Plutselig ble hans største fiende, pastoren i nabolandsbyen, ledet til hans dør.

Kanhar og Kata sitter i en overfylt fengselscelle i Orissa i India mens de venter på at rettsbetjenten skal rope opp navnene deres. De er anmeldt for å drive konvertering. Det som er uvanlig i denne saken er at en av de anmeldte var lederen for en beryktet terrorist gruppe som hadde som mål å utrydde de kristne i området. Å forkynne evangeliet i Orissa provinsen i India betyr gjerne forfølgelse og brutale angrep.
Begge mennene har arr som bevis. Kanhar har et 20 cm langt arr på høyre side av kroppen og Kata har en hårløs sikksakk linje over øret der hodeskallen ble slått inn. Kata ser på sin venn, som er i dyp bønn, og husker sine egne ivrige bønner som startet det hele for seks år siden.
“Herre, gi meg bare en familie som jeg kan bygge din menighet med, ba Kata innstendig i 2005.  ”Vi trenger en familie som kan stå fast som fjell, akkurat som din disippel Peter.”

Terroristhuset
Den Hellige Ånd svarte med å lede pastoren opp en fjellsti og gjennom skogen. Da han stoppet ved en velkjent terroristlandsby, kunne ikke Kata tro sine egne øyne. Denne paramilitære gruppen var kjent for å terrorisere kristne i et nasjonalt forsøk på utrydde alle som ikke var hinduer. For å gjøre saken ennå verre, så bodde en av de mest fryktede lederne for gruppen i denne landsbyen. Han brant kirker, voldtok og drepte kristne.  
“Gud kan da ikke være så gal”, tenkte Kata.
Det var helt klart at han måtte ha tatt feil sti et sted inne i skogen. Pastoren snudde og gikk hjem, mens han fortsatte å be om den ene familien til å bygge menigheten med.

Inne i landsbyen satt Kanhar i huset sitt, nedbrutt og sint. Alle hans fem barn var syke. På tross av hans  stilling som den lokale terrorist lederen, var det ingenting han kunne gjøre for å hjelpe familien sin. Han hadde allerede prøvd alt han kjente til, leger, ofringer til hindu-tempelet og heksedoktorer.  
Han hadde gitt alle pengene sine til en av gudene, men ingenting skjedde. Da Kanhar konsulterte med denne guden en siste gang, fikk han beskjed om at en i huset hans kom til å dø.
”Jeg har gjort alt du har bedt om. Vi er blitt tiggere og vi lider fremdeles”, skrek Kanhar. ”Dersom du ikke kan redde oss, gå vekk og send oss noen som kan!”

Oppreist fra døden
Pastoren satte seg raskt opp i sengen. Den levende drømmen hadde fått han til brått å våkne. Det var som om noen ropte ut til han. Han tenkte gjennom bildene i hodet sitt: en fjellsti, en landsby, et nedfallent tre. Treet pekte mot terroristlederens hus som utåndet sorg og død.
Kata kledde raskt på seg og fortalte sin kone at det var en familie som trengte bønn. Så fortet han seg opp fjellstien i til det mest fryktede huset i hele området.
Men han kom frem for sent. Kanhars eldste datter hadde dødd i løpet av natten. Terroristlederens kone møtte pastoren ved døren, og fortalte at hennes mann hadde tatt med kroppen hennes til sykehuset for å få utstedt et dødssertifikat. Hun rådet Kata innstendig om å dra før mannen kom tilbake. Kanhar hatet kristne, og hun ønsket ikke å se flere dø denne dagen.
Pastoren oppmuntret den sørgende moren til ikke å gi opp håpet. De trengte bare å be. Hun svarte at hun visste ikke hvordan, så han sa til henne at hun skulle bare gjenta navnet Jesus Kristus i løpet av natten. Han lovet å komme tilbake kl. 10:00 neste dag for å møte datteren i person.
Den neste morgenen gikk Kanhar og jenta hånd i hånd opp stien til landsbyen deres. Pastoren var ikke overrasket, men ingen andre kunne tro det de så. Legene hadde erklært henne død, og nå løp hun for å gi sin mor en klem.

Byttet Gud
Kanhar gransket den fremmede som stod ved døren deres. Kata smilte, strakte ut hånden sin og sa: ”Jeg er din nye venn, Pabitra Kata.”
Gjenkjennelsen registrerte seg i ansiktet til Kanhar. Hans ordre hadde vært å drepe denne pastoren for å stoppe spredningen av evangeliet. Øynene hans gled over gårdsplassen på jakt etter noe han kunne bruke som våpen.
“Vi hater Jesus her”, sa terroristen mens han gikk truende mot pastoren.
Niladri Kanhar terrorist leaderKanhars kone trådde raskt imellom dem mens hun forklarte hvordan pastorens bønner hadde brakt datteren deres tilbake til livet. Modig fortalte hun mannen sin at nå trodde hun også på Jesus og ba i hans navn.  
Terroristen hørte motvillig på sin kones historie. Uten tegn til glede måtte han akseptere at pastorens Gud hadde helbredet datteren deres når ingen ting annet hjalp.
Men innen klokken fem på ettermiddagen hadde Kanhar gitt sitt hjerte til Gud. Akkurat som pastoren hadde forutsagt så hadde hans fire andre sengeliggende og syke barn også stått opp av sengen.  Nå var de alle ute og lekte  – helt friske og raske.
“Min familie ble frisk. Dette er et mirakel fra Gud. Fra i dag skal mitt hus bare tilbe Han, proklamerte terroristen.

Overfalt
Hver natt snek Kata seg gjennom skogen opp til terrorist landsbyen. Han unngikk forsiktig vaktene som var på utkikk ett og kom seg usett inn i Kanhars hus gjennom bakdøren. Familien på syv satt og ventet på å lære nye bibelhistorier og for å be.  
Kanhar sugde til seg hver bibeltime som en svamp. Han hadde aldri i sitt liv følt så mye fred. Selv om naboene var sinte på han for å bringe kristendommens skam til landsbyen, så bekjente han åpenlyst sin nye tro.
Etter hvert kom det flere folk til de nattlige møtene. Den paramilitære organisasjonen forsøkte å stoppe dette med å gi alle som snakket med Kanhar en bot på 10,000 rupies, (1400 kroner) – mer enn det de fleste tjente på et helt år.
En kveld da Kata forlot bønnemøtet, be han overfalt av en gruppe menn. De dro han langs den asfalterte veien og stoppet ved en lysning der 30 andre ventet på dem med klubber og stokker.
Mennene klandret pastoren for å ha snudd deres tidligere leder. De slo og sparket han med slik kraft at hodet hans spratt mellom klubbene og asfalten som en ball. De brakk ribbeina hans og hodeskallen ble slått inn på den ene siden.
Pastorens skrik ga gjenlyd gjennom natten, men ingen kom for å hjelpe han.
“Herre, som din tjener Stefan er jeg rede”, ropte Kata. Men da himmelen ikke åpnet seg, forandret pastoren bønnen. ”Hjelp meg å stå fast. Bruk meg til å bygge din menighet her!”

Tro til døden
Politiet plukket Katas forslåtte kropp opp fra veien dagen etterpå og brakte han til politistasjonen. De truet med å fengsle han for å konvertere hinduer, men til slutt lot de han gå med løftet om at dersom han kom tilbake til landsbyen ville han dø.  
På tross av advarselen fortsatte Kata å møte med den tidligere terroristlederen. En gang de ba så pastoren på sin elev med øyne som fremdeles var hovne etter overfallet og sa: ”Du kommer til å lide ennå mer for din tro enn det jeg gjør.”

shoes housegroup meeting indian terroristKanhar kunne ikke fatte det han hørte. Han var allerede nødt til å snike seg inn og ut for den daglige disippeltreningen. Etter at en annen familie i landsbyen bekjente at de var kommet til tro på Jesus, hadde landsbyen tvunget han og familien til å flytte, og de hadde anmeldt han for å omvende andre. Han fikk ikke arbeid, og hans brødre hadde fornektet han. Barna hans ble utvist fra skolen. Hvordan kunne ting bli verre?
Men det gikk ikke lang tid før pastorens ord gikk i oppfyllelse. En dag da Kanhar arbeidet på marken kom en gruppe menn med lange kniver og jaget han. De bandt sin tidligere leder og tvang han til å knele. Da han løftet hodet fikk han se 50 menn som kastet store steiner på han. Men ingen av steinene til de sinte angriperne traff han.
Kanhar ropte ut en takk til Gud, noe som gjorde mennene ennå mer rasende. De slo løs på med klubber og kniver. Snart lå han i en blodpøl.  
“Stopp, ropte en mann. Han fortjener en sen død for det som han har gjort med vår landsby!”  De delte seg inn i to grupper og slo og sparket han etter tur. På et punkt urinerte de på Kanhar og fikk de åpne sårene hans til å svi og brenne. De brakk benet hans og la en giftig plante over øynene for å øke smerten.
“Dersom du ikke kommer tilbake til hinduismen vil du dø”, sa en mann.
“Selv om du drepte meg eller mine barn, forblir jeg en kristen inntil døden”, svarte Kanhar. ”Jeg vil alltid stå fast på sannheten om Jesus Kristus.”

Frikjent
Å holde fast på denne erklæringen har ikke vært lett. For de to vennene er forfølgelse prisen de betaler for å dele evangeliet med sitt folk. Fysiske angrep, å miste jobben og fengselstrusler er noe de forventer.
De gode dagene er når noen bekjenner Jesus som sin frelser. Det er de dagene som gjør de mulig å komme seg gjennom de vanskelige.
Kata ser rettbetjenten komme og står opp. Tiden for deres sak er kommet.  Dommeren ser gjennom papirene deres og advarer dem strengt mot å konvertere andre. Men han overrasker alle med å droppe anklagene mot de to kristne.
Vennene takker Gud og forter seg ut døren. De har ikke tid til å feire, de er allerede sene for evangeliseringstreningen i menigheten.



Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i inboxen din.

Se siste nyheter