fbpx

Elisabeth og John Trofast i misjonens tjeneste

Sarons Dal-veteranene, Elisabeth og John Olsen, har gått inn i pensjonistenes rekker. Men de har ingen planer om å ”pensjonere seg”. Fortsatt brenner de begge for evangelisering og misjon både ute og hjemme.

– Jo, det er deilig å ha litt bedre tid om morgenen og kunne legge opp dagen slik du vil, innrømmer Elisabeth Olsen. Men skynder seg å legge til at det samtidig er noe rart å tenke på at hun ikke skal spasere ned bakken til kontoret i Sarons Dal for å vri om nøkkelen kl. 0800, slik hun har gjort de siste 27 årene.
Tidene forandrer seg. Et av Sarons Dal velkjente ”ansikter utad” siden sluttet av 1970-årene, har ryddet kontorpulten. Velfortjent. Hun har hatt en meget sentral rolle i en årrekke som Aril Edvardsens personlige sekretær.

Utfordrende og spennende stilling
– Det har ikke alltid vært like lett å være Arils sekretær, innrømmer Elisabeth med et smil. Jeg har tydet håndskriften hans og skrevet mange av bøkene over på datamaskin. Det har jo ikke akkurat vært få opp gjennom årene. Ofte har han gjort mye rettinger underveis, slik at jeg faktisk har skrevet bøkene hans flere ganger.
– Men du verden hvor interessant og spennende det har vært. Jeg har trivdes og likt meg veldig godt. Gjennom årene har jeg praktisk talt blitt kjent med mennesker fra hele verden. Da jeg kom til Sarons Dal var vi flere ansatte enn i dag, for i dag gjør datamaskiner arbeidet hurtigere, og trykkeri, kassettkopiering og forlag er overlatt til andre. Jeg har kunnet følge utviklingen i med- og motgang gjennom mange år, noe som har vært en stor berikelse for meg.

Mange spennende stevnegjester
– Vi har hatt mange spennende besøk i Sarons Dal gjennom årene. Jeg minnes godt da David Yonggi Cho fra Korea besøkte sommerstevnet i 1980. Mange av disse utenlandske predikantene har jo flotte kontorer, mens Aril jo aldri har brydd seg om slike ting.
– Jeg husker blikket til Cho da han så seg omkring på de malingsslitte, sprukne veggene og utslitte kontormøblene til Aril.
– Det har vært utrolig mange typer mennesker innom Sarons Dal. Stedet har virket som en magnet på mange, ikke minst under pionértiden hvor det kom mange dugnadsarbeidere hit. På stevnene i tidligere år lå folk og sov overalt. Bare de fikk seg en plass var de fornøyd. Senere har området jo blitt tilrettelagt for stevnedeltakerne på en langt bedre måte, slik man krever det nå fortiden.

– En dame overnattet en gang i arkivrommet. Der lå hun med plaster på nesen og sov med bare noen aviser over seg. Trapperommet på bibelskolen ble også tatt i bruk, ja, folk sov på de utroligste steder.
– Møtene med Reinhard Bonnke på sommerstevnet i 1989 glemmer jeg aldri. Folk fylte opp hallen allerede fra klokken 0800 om morgenen. Dessuten ville de ikke rikke seg fra plassene sine mellom møtene. Folk måtte nesten tvangsflyttes av branntekniske hensyn. Det kom blant annet en buss helt fra Finland en dag for sent for å høre Bonnke, og i Sarons Dal hadde vi en stor koloni med sigøynere.

Har hatt andre jobbtilbud
– I årenes løp har jeg hatt flere jobbtilbud, og nok også ønsket meg vekk noen ganger. Selv om jeg har blitt tilbudt gode jobber med bedre lønn, har vi ikke fått fred for å reise fra Sarons Dal.
– Isteden har vi opplevd det slik at vårt engasjement her skulle vare helt til det kom en naturlig stopp, hvilket det nå gjør i og med at jeg nå trappet ned høsten 2004, sier Elisabeth, som fortsatt vil ta noen ”strøjobber” for Troens Bevis når det trengs med litt ekstrahjelp.

Drømmen om Amerika
Fra tidlig barndom av drømte Elisabeth om Amerika og lysten bare økte på ettersom årene gikk. Den 14. mai 1954, bare 16 år gammel, seilte hun sammen med sin venninne ut Oslofjorden med gamle ”Stavangerfjord”.
Foruten de personlige eiendelene hun hadde i kofferten, hadde Gud gitt henne et løfte fra Jesaja 42:10: ”Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”.

De første 8 månedene tilbrakte Elisabeth i Seattle. Siden ble det San Francisco. Her jobbet hun på kontor. Men etter 16 måneder bar det hjem til Oslo igjen. Senere bodde hun i Amerika i flere perioder, men etter en tids opphold tok hjemlengselen alltid over, og hun reiste hjem igjen.
Senere traff hun John Olsen da han besøkte Oslo i 1966.  Samme året giftet de seg i Centralkirken i Oslo. 7. januar 1967 reiste de med ”Sagafjord” til Amerika. Det skulle gå 11 år før de vendte tilbake til Norge. I New York jobbet de begge blant annet en tid sammen for den velkjente amerikanske forkynneren, David Wilkerson.

Hentet til Sarons Dal
Bjørn og Anne Marie Bergmann som hadde arbeidet med Aril fra starten, hadde fått følgende beskjed fra Aril Edvardsen: Vær våkne for et norsk/amerikansk ektepar som kan hjelpe oss i Sarons Dal.

Klikk her for historien til Bjørn og Anne Marie.

Elisabeth og John traff Bjørn Bergmann første gangen i New York i 1973, og igjen i Brüssel i 1976 på Full Gospel Business Men konferanse. I 1977 ringte John og inviterte Bjørn som taler i et Full Gospel møte på Long Island. Da de la på telefonrøret tenkte Bjørn i sitt stille sinn: Dette er paret Aril er på leting etter.
Kort tid etterpå skrev Aril Edvardsen til dem. Senere møttes de i New York. John ble tilbudt jobb med radioprogrammene og skulle hjelpe til med brevkursene; Elisabeth som Arils personlige sekretær. Hennes far var veldig begeistret for Sarons Dal og hadde vært på noen av sommerstevnene, selv om stemningen for øvrig i Filadelfia Oslo var noe mer blandet.

Gud hjalp dem med salg av hus og bil
– Aril ville ha et snarlig svar, men jeg trengte et tegn fra Gud før vi takket ja til å reise til Norge. En betingelse var at vi fikk solgt huset. Det var ikke enkelt på den tiden.
– Jeg bad om at Gud måtte sende en kjøper til huset uten av vi behøvde å avertere det. Noen ganger var vi fristet til å gå til en eiendomsmegler, men en dag ringte telefonen. En mann fra Full Gospel ville snakke med John, og spurte om han visste om et hus som var til salgs. Etter å ha sett på huset vårt, tilbød hans familie seg å kjøpe huset til nøyaktig den prisen John og jeg på forhånd hadde blitt enige om. Dette ble et sterkt vitnesbyrd for våre naboer, som kjente til flytteplanene.

Da de så skulle selge bilen, gjentok det samme seg. De bad til Gud og sa: ”Du som har solgt huset vårt, du kan også selge bilen”. Noen tyske venner ble kort tid etterpå interessert i bilen, en Volvo. Da mannen kom for å se på den, drog han opp en papirlapp hvor han hadde satt opp det beløp han hadde tenkt å tilby: 1600 dollars, nøyaktig det beløp ekteparet Olsen hadde bestemt seg for å selge bilen for.
Etter mange års innsats innen radioarbeidet i Sarons Dal, valgte John å trekke seg tilbake under den økonomiske krisen i Troens Bevis i 1983. Senere kom han tilbake og gjorde tjeneste som vaktmester i 9 år i perioden 1985 til 1994. Etter dette har han arbeidet som selvstendig næringsdrivende i bygningsbransjen

Ser med glede på tiden fremover
– Bare Gud vet hva vi skal bruke framtiden til. Men en ting er sikkert: Vi vil ikke sitte ned og gjøre ingenting, sier det entusiastiske ekteparet i kor.
– Vi har lagt vår framtid i Guds hender, skyter Elisabeth inn. Alt sammen: Hvor vi skal bo, hva vi skal gjøre, hvilke prosjekter vi skal prioritere. Vi er åpne for Guds ledelse også i dette. Av og til har jeg lyst til å flytte, men når våren kommer og blomstene titter opp av jorden i hagen, da er hjemmet vårt i Kvinesdal stedet. Da har jeg ikke lyst til å dra herfra, innrømmer Elisabeth, som er en utpreget hageentusiast med mange spennende sorter i bedene.

– En helt annen sak er at vi trenger vekkelse i bygda her, sier John. Vi som Guds barn i Kvinesdal burde komme sammen; be sammen og søke Gud, særlig for de mange ungdommer som vokser opp. Skremmende mange ektepar, også kristne, blir oppløst i disse dager. Kristenfolket står etter min mening ikke samlet slik de burde gjøre i en tid som denne, selv om det er et flott samarbeide mellom sokneprest Leif Gunnar Skiftun, Den Norske Kirke, Bedehuset, Kirken i Dalen og Sarons Dal.
Allerede i 1964 fikk John tilknytning til Full Gospel Business Men; et engasjement og en relasjon han tok opp igjen nylig. Nå er han med og arrangerer frokostmøter for menn i distriktet.
De siste fire årene har han også vært sterkt engasjert i bibelspredning gjennom selskapet Gideon, som sprer Guds Ord i 179 land og på 80 språk. Årlig utgis 60 millioner nytestamenter inkludert 6 millioner i det tidligere Sovjetunionen.

– Det fins mange behov særlig i det gamle Øst-Tyskland hvor min bestefar kom fra. Faktisk har jeg syslet med tanken på å lære tysk. Det sies at det ville hjelpe på min svekkede hukommelse, ler John, og legger til: Kanskje kunne vi engasjere oss i hjelpetiltak. For min del kunne jeg tenke meg å besøke steder hvor det er store behov, og hjelpe på en praktisk måte.
– Om det hender at vi krangler noen gang? Jo da, det gjør vi saktens. Men vi er veldig gode til å be om tilgivelse, så det varer aldri lenge, sier det entusiastiske ekteparet, som definerer åndelig på følgende måte: Ganske enkelt at Gud hjelper oss. Og det har de saktens erfart gjennom et innholdsrikt og spennende liv i misjonens tjeneste.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter