fbpx

«Hver dag er et under»

Med konstante smerter er hver dag på jobben et under for Lars Agnar Rosten. For 1,5 år siden fikk han konstatert svulst i hodet.

– Vi har store ambisjoner i Troens Bevis som vi føler Herren har talt med oss om, begynner Lars Agnar Rosten idet vi setter oss ned for å prate om jobben, livet og troen.

Ganske alminnelige tema, som plutselig ikke blir så alminnelige når en svulst kommer med i regnestykket. Lars Agnar Rosten, eller Lasse som han helst er kjent som, har lang fartstid i Troens Bevis Verdens Evangelisering.  I høst begynte han å jobbe i Troens Bevis for tredje gang etter å ha bidratt som styremedlem i mange år, i utgangspunktet en prosjekt stilling i 60 prosent i ett år.

Han tror Troens Bevis Verdens Evangelisering står foran et nytt kapittel i organisasjonens historie. I den nye stillingen skal han støtte ledelsen i tiden fremover og se på hvordan misjonsorganisasjonen kan organisere seg bedre i forhold til fremtiden. Han har også satt sine tydelige spor i Filadelfia i Kristiansand der han har vært en del av lederteamet de siste ti årene, med blant annet hovedansvar for barnehagesatsningen deres.

Tidlig kalls opplevelse
Første gang Lars Agnar satte sine ben i Sarons Dal var på Sommerstevnet i 1984 som nyfrelst ungdom fra Lofthus i Hardanger.

– Jeg ble frelst som 17 åring på et husmøte hjemme på Lofthus. Det var ei bønnegruppe som holdt til der som hadde kontakt med misjonæren Olav Ryland. Jeg hadde ei tante som var kristen. Sammen med 6 til 7 godt voksne møttes de jevnlig til bønn. Så ble søsteren min frelst. Da hadde jeg allerede gått lenge med en konkret kalls opplevelse fra jeg var ti år gammel.

– Søsteren min inviterte meg med på et møte som jeg ble med på. Der fikk jeg en helt klar opplevelse av at de hadde noe som jeg ikke hadde. En annen dimensjon som jeg ikke hadde. Så når det møtet var slutt, og vi stod ute på plenen, spurte predikanten om jeg var en kristen, og da var det moden frukt, bare å høste meg inn. Jeg fikk et veldig sterkt møte med Gud den kvelden, og jeg visste at jeg måtte bruke resten av livet på å fortelle andre om Han som hadde frelst meg. Studieplanene ble lagt på hylla og jeg måtte spørre Herren hva jeg skulle fremover. Jeg tenkte at jeg måtte bli evangelist. Men så ble jeg utfordret på Sarons Dal.

Oppgaven som overrasket
Hva har overrasket deg mest med det Gud har valgt for deg?

– Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle få den type lederoppgaver som jeg har fått. Jeg hadde aldri tenkt at jeg hadde de lederevnene. Jeg var en del aleine i ungdommen. Jeg var mye mobbet i oppveksten og hadde veldig lite tro på meg selv, så jeg tenkte vel at jeg var bare en som kunne være med og hjelpe til. Trodde aldri at jeg skulle lede. Når jeg sluttet som selger på Logos i Sarons Dal begynte jeg som sivilarbeider, og etterpå som ulønnet medarbeider i Filadelfia i Kristiansand. Jeg var da veldig opptatt av å følge Gud om det så var til Grønland eller Brasil, sier Lars Agnar med et smil.

Men i stedet for Grønland eller Brasil ble det Sarons Dal igjen. Forlaget trengte en ny forlagssjef, og Aril Edvardsen ville gjerne har Lars Agnar til jobben.

– Da Logos forlag sa at de var på jakt etter en ny forlagssjef, følte jeg meg ikke kvalifisert, jeg følte jeg manglet alt. Jeg var inne hos Aril i ti minutter og Aril sa: «Har du fått kall til dette?»  «Det er det jeg er her for å finne ut av», svarte jeg. Da jeg reiste, ytret jeg at det var det jeg følte jeg skulle gjøre, selv om det stridde mot all fornuft. Jeg tok jobben og etter bare ett år ble jeg en del av et lederteam for hele Troens Bevis. I den prosessen talte Gud til oss om å selge forlaget og trykkeriet, og jeg tenkte at da var min oppgave over. Men Aril ville jeg skulle fortsette, og jeg fokuserte på markedsføring og administrasjon og gikk deretter inn i styret. Så med andre ord, jeg kjenner hver krinkel og krok i hele Sarons Dal, legger Lars Agnar til og ler.

Svulst
Men når Lars Agnar begynte i Sarons Dal igjen høsten 2013 hadde livet fått et større alvor over seg. I flere år hadde han gått med lammelser i venstre side og en del støy i hodet, uten at legene fant noe galt.

– Men for 1,5 år siden ble plagene så mye verre at jeg gikk til legen igjen, og i mai i 2012 fikk jeg konstatert svulst i venstre side av hodet. Svulsten har vært der i mange år. Det var en legetabbe at de ikke oppdaget den for fem år siden på røntgenbildene som ble tatt den gang. Da kunne de kanskje ha stoppet svulsten på et mye tidligere tidspunkt.

Svulsten som Lars Agnar har på venstre side av hodet er av en slik art at den ikke kan opereres. De kan heller ikke ta vevsprøver da det vil medføre hjerneblødning. Alt de kan tilby er en strålebehandling i håp om å stoppe veksten. Den behandlingen fikk han sommeren 2012 og det må gå minst et par år før de vet om den har lykkes.

Hva har de siste 1,5 årene gjort med deg?

– Det har helt klart endret meg. Men de største endringene er det nok bare meg selv som merker i mitt eget indre og tanke. Det gjør noe med perspektivet på livet å vite at du kan bli krøpling og få vesentlig redusert livskvalitet og livstid. Det gjør at en tenker litt annerledes. Jeg tror det er visse ting som får litt annen oppmerksomhet, og en har litt andre behov. Jeg er mere opptatt av de nære øyeblikkene, de nære relasjonene i livet. Jeg er kanskje mere observant, mer opptatt av kjærligheten og det mellommenneskelige. Men samtidig er jeg redusert og har mindre overskudd noe som gjør at jeg nok ikke klarer å gi utrykk for alt slik jeg ønsker det, sier han.

– Før var livet kjempelangt, men nå er det kanskje ikke det. Nå er det med et viktig å bruke tiden. Så jeg har nok dårligere tid på visse områder. Er kanskje blitt tydeligere som person og mer utålmodig. Både på godt og vondt.

Tro møter smerter
Lars Agnar går med store smerter – hele tiden. Han har en konstant lydstøy i hodet som går langt over det instrumentene til legene på Tinnitus senteret i Arendal klarte å måle.

– Det å ha konstante smerte tapper jo energi. Det samme gjelder støyen jeg har i hodet. Det er som å høre på fire kanaler på samme tid. Jeg har ikke samme overskudd som før. Heller ikke samme overbærenhet med de nærmeste. Kroppen bruker mye energi på å håndtere smerter, og det er leit å se at det kanskje er de nærmeste det går utover.

Har svulsten og smertene endret teologien din?

– Det har ikke endret teologien min. Det har bare bekreftet mitt Gudsforhold og teologi. Noe av det absolutt vanskeligste i det hele er nok kallet, visjonene, drømmene. Visjonene, – er de over og ut?  Blir jeg bare nødt til å sitte på sidelinjen? Frykten for å bli ubrukelig har vært en prosess. Men så kjenner jeg at jeg allikevel får troens hvile i forhold til hverdagen, kallet og helbredelse. For det har overhodet ikke ført til noe troskrise – det er den enkleste sak i livet for Gud å helbrede. Jeg ber og lever i forventning. Men blir det ikke så – jeg skjønner at folk blir sinte og oppgitt, men har aldri blitt det selv. Jeg har alltid hatt en enkel tro på at Gud kan helbrede og løse ut. Jeg har også opplevd helbredelser i eget liv tidligere.

Ber like frimodig
Men Lars Agnar lever ikke i en trosboble. Da hadde den nok sprukket i løpet av de siste fem årene.

– Jeg opplevde at begge foreldrene mine døde av kreft, begge tantene mine av kreft. Og for to år siden opplevde vi å miste fire stykker i helikopterulykken i Hardanger. Så fra 2008 til 2012 har jeg vært med på å begrave åtte stykker i min nærmeste familie og fått beskjed om at jeg har en stor svulst i hodet. Men det er ikke noe syting over det, jeg bare konstaterer fakta. Jeg bærer heller ikke noe nag til Gud i det. Bibelen har mange løfter i forhold til beskyttelse, og jeg ber like frimodig om beskyttelse for barna mine, konen min og meg selv, og har like stor tro på det som Bibelen sier, men jeg er kanskje blitt ennå djervere, har kanskje ennå større tro på det i dag.

Hvordan vil du forklare det?

– Det har noe med Gudsrelasjonen å gjøre. Troen kan vokse gjennom prøvelser. Gud utvider vår tro. Og Gudsrelasjonen går jo to veier. Nå har jeg alltid vært en som har vært veldig trygg i Gud. Det er han som holder meg oppe hver dag. For meg så er hver dag et konkret under. I forhold til det jeg kjenner på og bærer, kjenner jeg en enorm takknemlighet at jeg kan fortsette å tjene Gud og gå på jobb hver dag. Jeg er sulten på livet, sulten på fremtiden, vil være med å bygge og skape ting fremover. Menneskelig sett kunne jeg hatt nok med å overleve. Jeg vet at veldig mange ber for meg, og tror at det kan være noe av grunnen til at det går så bra som det gjør. Hvis jeg skulle ha forholdt meg til den støyen og plagene som jeg har, tror jeg ikke at jeg ville ha taklet det. Da ville det gått galt. Så parallelt med at jeg kjenner en veldig takknemlighet, kjenner jeg også en enorm fred. Jeg har lært skriftstedet «Gud gir fred som overgår all forstand.» Det er et flott skriftsted, et flott løfte. I dag erfarer jeg det hver eneste dag. Og det har vært min erfaring gjennom hele livet, når det har vært kriser har jeg erfart ordet.

Føler du bitterhet over at svulsten ikke ble oppdaget tidligere?

– Jeg kunne blitt bitter på legen, men det hadde bare vært ødeleggende for meg og familien. Bitterhet er nok den mest naturlige reaksjonen, og et at djevelens sterkeste våpen. Jeg er takknemlig for at jeg ikke er blitt bitter, men har fått erfare takknemligheten og freden i Gud.

Nåden
Kan en forberede seg på livets kriser?

– Det er i de gode dagene en legger grunnlaget for de krevende. Det gjelder på all plan, i privatlivet, i næringslivet, i familien og med Gud. Vi har historien om de syv fete og de syv magre årene. Det er avgjørende å begynne å lagre når vi har de fete for å komme oss gjennom de magre. Troen er det viktigste en har gjennom livets kriser. At en klarer å velge troen, at uansett er Gud der. Han forlater oss ikke. En må få nåde til å velge Gud og hans nåde, da kan Han vende ting til det gode. Jeg er også utrolig takknemlig for familien min som holder ut med meg og kallet mitt. For dem er det nesten mere krevende enn for meg. Jeg har gitt det til Gud, men de må hele tiden forholde seg til meg.



Se siste nyheter