fbpx

Indianerkvinnen som klarte å tilgi

– Jeg vil være et eksempel for mine barnebarn. Også vil jeg opp til reservatene nord i Canada for å bringe legedom til andre gjennom det Gud har gjort for meg. Før hatet jeg alle. Nå elsker jeg nasjonene, og spesielt jødene, sier bestemoren som har lagt 25 år med hat og rus bak seg.


Som seks-åring var Brenda Cyr en av de 150,000 indianerbarna i Canada som ble tvangssendt til kostskoler. De canadiske myndighetene startet et integreringssystem gjennom private religiøse skoler på 1880-tallet der hensikten var å assimilere indianerne i den canadiske kulturen. Tanken var at dersom assimileringen begynte med barna, ville den indianske kulturen og språket forsvinne av seg selv. De fleste barna var hjemmefra 10 måneder i året. De mistet lærdommen av å vokse opp i en familie, og mange ble ikke i stand til å ta vare på egne barn. De fikk kun skrive hjem på engelsk, et språk de fleste foreldrene ikke kunne. Derved mistet barna også sin tilhørighet.

-Jeg vokste opp hos besteforeldrene mine på et reservat i provinsen Saskatchewan, ikke så langt fra Moosejaw, som jo har vært i nyhetene i Norge på grunn av konkurransen om størst elg, ler hun.

Hentet med tvang
-Foreldrene mine hadde gått på kostskole og slet. Men bestemoren min var en sterk kristen, hun ba hele tiden og lærte meg å være snill. Hun tok meg med til kirken og ikke til powwows. Jeg husker en gang da jeg hadde brent meg og bestemoren min smurte brannsårene med en blanding av natron og salvie. Der hun la blandingen i ansiktet mitt ble huden helt leget, men et område på armen min som hun overså, har store arr.

Som følge av kostskolene ble mange indianerreservat ekstremt fattige, familiene gikk i oppløsning og mange tydde til rus. Det førte til hva som kalles “the Sixties Scoop”, der omtrent 20,000 indianerbarn ble hentet fra sine hjem og tvangsadoptert, eller plassert i fosterhjem. Endel av barna kom til kjærlige hjem, men mange opplevde også misbruk og nedlatende behandling på grunn av sitt opphav.

Kostskolen i Lebret i Saskatchewan. Brenda var seks år gammel da hun ble sendt til skolen. Hun pleide å gå til innsjøen på bilde og sitte og gråte.

 

-Jeg var 6 år da barnevernet troppet opp hos mine besteforeldre på reservatet. I begrunnelsen for å ta meg står det at huset ikke holdt høy nok standard. Besteforeldrene mine fikk valget mellom å plassere meg i et fosterhjem eller på en kostskole. De valgte kostskole, og jeg ble sendt til skolen for indianerbarn i Lebret i Saslatchewan. Det var de tre mest ensomme årene i mitt liv. Jeg pleide å gå til innsjøen ved siden av skolen og sitte og gråte. Jeg skjønte ikke hvorfor besteforeldrene mine ikke var glad i meg lenger. Jeg følte meg forlatt og bortkommen. Det som gjør meg trist i dag var at jeg også mistet mitt indianske språk, Saulteaux.

Det er i senere tid blitt utbetalt erstattningssummer til indianere som ble misbrukt på kostskolene. Her får Canadiske skolebarn lære om historien til Canadas urinvandrere.

 

Voldtatt
Da jeg spør Brenda om hvilken stamme hun tilhørte, forklarer hun at urbefolkningen i Canada ikke bruker ordet stamme lenger, men nasjon.
-Vi sier at alle i urbefolkningen tilhører First Nations, også tilhører vi hver vår nasjon, som i mitt tilfelle er Saulteaux nasjonen.

Etter tre år på kostskolen fikk Brenda tuberkulose. Hun ble da flyttet til en annen skole som lå nærmere sykehuset der hun kunne få behandling.

-Vi var 7 på denne skolen som hadde tuberkulose, og det var rektoren, som også var katolsk prest, som kjørte oss til sykehuset hver uke for behandling. Han ble som en farsfigur for meg fordi jeg aldri hadde hatt en far. Han var snill, og han pleide å kjøpe godteri til meg. En helg da vi kom tilbake til skolen, tok han meg inn i spisesalen for å finne noe mat til meg. De andre elevene hadde allerede spist, og vi var alene. Jeg husker jeg fikk spaghetti. Så voldtok han meg. Jeg var helt i sjokk. Jeg klarer fremdeles ikke å spise spaghetti. Jeg klarte ikke å fortelle noen hva som hadde skjedd. Søndagene var verst. Da var jeg tvunget til å sitte i kirken og høre på prekenen hans. Jeg fikk mareritt og kunne ikke sove. Det var han som hadde vært farsfiguren min.

Indianerbarna på kostskolene måtte klippe håret og gå med vestlige klær. De fikk heller ikke lov til å prate stammespråket seg imellom. (arkiv foto)

 

 

Hatet seg selv
De neste 28 årene ruset Brenda seg på piller og alkohol for å døyve smerten. Hun fikk en datter som også ble rusmisbruker.

-Jeg kom stadig i slåsskamper og ble knivstukket flere ganger. Jeg mistet milten min. Kjeven min ble brukket tre ganger, nå har jeg en stålplate i den. Jeg visste ikke at jeg måtte tilgi for å finne legedom. Og det kan du bare gjøre med Guds hjelp. Jeg prøvde alt. Jeg var inn og ut av rehabiliteringsprogram. Jeg oppsøkte mine røtter og praktiserte vår urreligion. Men ingenting hjalp. Jeg prøvde å ta livet mitt seks ganger. I 1995 ble jeg erklært død, men de klarte å få liv i meg igjen.
Men da barnevernet kom for å ta de tre sønnene til Brendas datter i 1998, sa det stopp hos henne. Hun klarte å overbevise barnevernet om at hun var rusfri, og fikk tilsyn for barna.
-Da klarte jeg å kutte ut drikkingen på ren vilje. Jeg ville ikke at barnebarna mine skulle gå tapt for oss. Men hatet var der fremdeles. Hatet mot de som hadde stjålet landet mitt. Men mest av alt hatet jeg å være meg selv. Det å være en First Nation person.

Hjerte av sten
Det ene barnebarnet begynte etter hvert å gå i en menighet. Da han ville døpes, begynte Brenda å komme til møtene. Hun husket sin barnetro, og begynte å søke Gud på alvor.
-Hver gang jeg åpnet Bibelen, enten det var bakfra, opp ned eller rett vei, åpnet den seg på Esekiel i kapittel 36: “Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Dere skal bo i et land jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk og jeg vil være deres Gud.”
-Jeg hadde virkelig et hjerte av sten og forstod godt hva ordene betydde. Det startet en prosess i meg der jeg begynte å søke Gud.

Det tok nesten en livsalder før Brenda klarte å fortelle hva hun hadde opplevd på kostskolen.

 

I 2015 kom Brenda i kontakt med en sjelesorgstjeneste, for hun skjønte at hun trengte mere hjelp.
-Det var første gang jeg åpnet opp og fortalte om overgrepet. Det var da helbredelsen kunne begynne. Jeg ba Gud vise meg hva jeg trengte å gjøre, og tilgivelse kom øverst på listen. Det var en prosess jeg fikk hjelp til. Jeg skjønte at jeg var elsket av Gud, at han elsker mitt folk og at jeg ikke har noe å skamme meg over. Hatet mitt forsvant og jeg begynte å bli glad i mennesker fra alle land og nasjoner. Nå kunne jeg gjerne tatt en tur til Israel. Jeg elsker spesielt å høre historier om jødene. De har også opplevd mye vondt og urettferdig. Før kunne jeg bare se meg selv, nå ser jeg andre for første gang.

Den store prøven kom i 2017 da Brendas datter døde. I forbindelse med begravelsen måtte hun reise tilbake til reservatet og kostskolen hun ble sendt til som 6-åring.
-Det vekket minnene opp igjen. Og jeg ser at jeg vil nok alltid ha noen arr. Men det fantastiske var at sorgen knekte meg ikke. Jeg begynte ikke å ruse meg igjen. Hadde hjertet mitt fremdeles vært av sten ville det blitt knust i tusen biter. Men det er av kjøtt og blod. Det kan leges. Klart det gjorde vondt, men Jesus har vært med meg og gitt meg en fred og styrke gjennom sorgen. Jeg har også fått være en styrke for familien min.

Brenda Cyr er sammen med sine tre barnebarn som hun har oppdratt.

 

Guds plan er god
Brendas legedom ble starten på en ny fase i hennes liv. Denne gangen er det Guds plan for henne som leves ut, og den er full av gode overraskelser.
-Jeg oppdrar som sagt tre gutter som er mine barnebarn. Da det ble tid for dem til å begynne på videregående, klagde de og sa, «jammen bestemor, du gikk ikke på High School”. Så da sa jeg ok, da begynner jeg på High School. Jeg meldte meg på et tilrettelagt program, og fikk High School diplomet i 2016, i en alder av 56 år!

Brenda Cyr tar nå en universitetsutdannelse etter å ha fullført videregående i en alder av 56 år!

 

Etter ett års pause begynte hun på Canadas universitet for First Nations i hjembyen Regina.

-Nå er jeg i mitt andre år. Jeg tar blant annet et språk studie der jeg skal lære meg Cree. Jeg studerer også psykologi og indiansk kunst. Jeg vil reise opp til indianerreservatene i nord og dele mitt vitnesbyrd med dem. Når de ser at Gud kan forandre en som meg, vet de at Gud kan også hjelpe dem!

Kilde: Troens  Bevis bladet februar 2019.

 

Troens Bevis er et månedlig blad til inspirasjon og oppmuntring. Les trosstyrkende artikler og siste nytt fra misjonsfronten.

Motta et gratis abonnement her.



Se siste nyheter