fbpx

Trenger vi en nær-døden-opplevelse?

Lillemor Åleskjær skrev andakten «Trenger vi en nær-døden-opplevelse?» i vårt misjonsmagasin Troens Bevis. Les den her på troensbevis.no.

I VG 10. november kunne du lese en artikkel om flere kjente personligheter som alle hadde hatt en nær-døden-opplevelse. De hadde overlevd livstruende sykdom eller alvorlig ulykke. De hadde alle kjempet seg tilbake til livet. I stedet for å bli bitre og tenke: ”Hvorfor skulle dette hende akkurat meg?”, valgte de i stedet å tenke positivt og ta livet og hverdagen tilbake.

Alle forteller de om store endringer i livet, de hadde alle blitt mindre egoistiske, de brukte alle tiden helt annerledes, og de ble mye mindre opptatt av karrierejaget.
Professor i samfunnspsykologi, Joar Vittersø, sier i samme artikkel:

”Når man har hatt en nær-døden-opplevelse, så røsker det opp i verdiene våre og får oss til å revurdere prioriteringene om hva som virkelig betyr noe. Vi får en påminnelse om at vi har begrenset tid, og det sosiale og forholdet til de rundt oss blir viktigere, og man innser at man er ekstremt avhengig av andre mennesker.”

Da jeg leste dette fikk jeg en liten tankevekker. Må man virkelig ha en nær-døden-opplevelse for å komme til denne erkjennelsen?  Hva skal til for at vi skal våkne opp og forstå hva som er viktig i disse få årene vi lever på denne jorda?

For noen år siden pusset vi opp et rom i huset vårt. Vi  hadde en salong med en litt spesiell farge, og jeg strevde med å finne en farge på veggen som passet til salongen. Jeg hadde kjøpt den ene malingsboksen etter den andre, men ble aldri fornøyd. Jeg ble mer og mer irritert og frustrert over disse veggene som jeg ikke kunne finne rette fargen til.
En av disse dagene, etter enda et mislykket malingsforsøk, fikk vi besøk av et ektepar som kom rett fra legen hvor hun hadde fått sin dødsdom. Hun ble sendt hjem med smertestillende medisiner og med beskjed om at de ikke kunne gjøre mer for henne. Da vi opplevde deres bunnløse fortvilelse, og vi gråt og bad sammen med dette ekteparet, ble plutselig mitt ”problem” med fargen på veggen forsvinnende liten. Vi skal selvsagt pusse opp hus, og vi skal selvsagt finne rett farge, men la oss ha riktig perspektiv på tingene vi gjør. Jeg fikk meg en tankevekker som har fulgt meg siden. Når små og store problemer dukker opp i livet vårt, så la oss ha rett perspektiv på problemet. Da blir ofte våre såkalte store problemer forsvinnende små.

Vi må ikke ha en nær-døden-opplevelse for å være takknemlige. Takknemlighet er en motor for å ha et godt liv! Uansett omstendigheter, kan vi alle være takknemlige for å bo i et land som flere ganger er blitt kåret til verdens beste land å bo i.  Arne Paasche Aasens ”De nære ting”, sier det så fantastisk i et av versene: Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær. På ropet i skogen skal ingen få svar, finn veien tilbake til det du har.

Lær deg å elske de nære ting! La oss ikke ta ting for gitt, men sette stor pris på de verdiene og de mennesker vi har rundt oss. Tenk om hver morgen når vi våkner, at vårt hovedfokus kunne være: Hva kan jeg gjøre for et annet menneske i dag?  

Mitt ønske og mitt håp er at noen en dag skal takke for at jeg har levd. At jeg skal få bety noe i noen menneskers liv. På nyhetene før jul viste de et sted i Oslo hvor det var satt opp en vegg hvor folk kunne skrive hva de ønsket å gjøre før de dør. Her kunne man lese mange ulike ønsker. Jeg satt og tenkte: Hva ville jeg skrevet på den veggen? Det var veldig mange ting, men mitt aller høyeste ønske er at jeg en dag når mitt liv er fullendt, skal kunne si:
Jeg gjorde alt jeg ønsket å gjøre!

Flere artikkler finner du i vårt nyhetsblad!

Beklager! Tjenesten er ikke tilgjengelig på mobil og tablet.

Vil du ha Troens Bevis tilstendt gratis i posten?

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter