fbpx

En mors bønner i Armenia

Les hva en mors utholdende bønner kan utrette i den personlige historien til Hovik Ghoomashian. Han er idag en av Troens Bevis sine nasjonale misjonærer i Armenia.

 

Min mor var en gudfryktig kvinne og gikk ofte på kristne møter. Jeg var ti år gammel da hun fikk høre det kristne budskapet for første gang. Gjennom en venn av seg, som tilhørte pinsemenigheten, fikk hun høre de gode nyhetene og overgav seg helhjertet til Herren. Det resulterte i en helt ny livsstil i vårt hjem. På den tiden hadde kommunismen sitt mørke grep overalt. Helt fra tiden i barnehagen og fram til en tjente sin første lønn var barna blitt formet og innprentet med en ånd av ugudelighet. Ateistene kringkastet alle mulige løgner og falske beskyldninger mot de kristne.

Jeg er født 13. april i 1962 og min kone Marine er født i 1965. Vi har tre barn, to døtre og en sønn. Jeg vokste opp i en vanlig familie hvor jeg var eldste av fire søsken. Min far var ute i arbeid og min mor var hjemmeværende. Jeg var seks år gammel da min familie flyttet til Vanadzor og jeg har fullført folke-og ungdomsskolen.

Min far var en streng mann. Da han hørte om min mors omvendelse og hennes hemmelige møter i forskjellige hjem, begynte han å gjøre motstand og vårt hjem forvandlet seg til en slagmark. Min mor ble daglig slått og utsatt for fornærmelser, men vek aldri på sin tro.

I hemmelighet spurte hun om jeg ville være med på husmøtene de hadde. Helt siden jeg var ganske ung har jeg båret på en tung byrde for de kristne som måtte lide for sin tro. Jeg har spurt meg selv hvorfor de kristne går igjennom så mye forfølgelse ettersom de i sin tjeneste ikke gjør noe galt. Ofte vitner jeg om mors mange tårer på grunn av en vanskelig tilværelse og jeg takker Gud for at jeg fikk en så vidunderlig mor. Min far slo meg ofte fordi jeg hjalp og samarbeidet med henne. I mange år var forholdene på denne måten, men mor gråt og ba om frelse for sin familie og spesielt for meg.

I 1978, søndag i påsken, fylte jeg 16 år og jeg var alene hjemme. Jeg var såret og følte meg ensom fordi jeg ikke fikk tillatelse til å gå til påskegudstjenesten. Heller ikke hadde noen husket på at det var min fødselsdag. I min fortvilelse knelte jeg ned og begynte å be. Alle negative ting, så vel som mine synder, ble lagt framfor Herren og jeg overgav mitt liv til Jesus. Til slutt, med en barnslig uskyldighet, spurte jeg Jesus om ikke han i det minste kunne huske på min fødselsdag. I samme øyeblikk følte jeg en fantastisk varme gjennom hodet og den Hellig Ånd fylte meg. Guds nærvær omringet meg og jeg ba med et hjerte fylt av forventning. Deretter begynte jeg å be i tunger. Denne spesielle dagen ble min lykkeligste og den mest betydningsfulle dag i mitt liv. Det var en stor fødselsdagsgave til meg fra Herren.

Kort tid etterpå ble jeg klar over at Gud kalte meg til å forkynne evangeliet. I dag er hele familien frelst, inkludert min far. Alt dette takket være mors trofaste bønner og tro på Gud.

Jeg er nå leder for en menighet i Vanadzor og arbeider som evangelist i flere områder. Priset være Herren!



Se siste nyheter