fbpx

Syria: Et helvete på jord

Her er den sterke øyenvitneskildringen til den messianske jøden Moti Cohen da han besøkte syriske flyktninger i Jordan.

Moti Cohen jobber ved Dugit i Tel Aviv som drives av menigheten til Pastor Avi Mizrachi, en av Troens Bevis sine innfødte evangelister i Israel.

«For bare noen få timer siden kom jeg hjem igjen til Israel etter å ha besøkt Jordan, og jeg strever fremdeles med å fordøye inntrykkene. Det onde som skjer i den muslimske verden er helt overveldende. Det som skjer i Syria avduker den ondes sanne ansikt.  Jesus sa at tyven kommer for å stjele, drepe og ødelegge (Joh.10:10), og Syria er et levende eksempel på dette.

Hæren til Assad utsletter by etter by, og både islamske opprørere og Assads hær dreper enhver som kommer i deres vei. De fleste ofrene er uskyldige barn, kvinner som er voldtatt, folk som er drept foran familien sine og eldre mennesker. For millioner har helvete kommet til jord. Over tre millioner flyktninger har rømt fra Syria, og 1,5 millioner av dem befinner seg i Jordan.

Byen Fhes
Vi var ni israelere som reiste til Amman, deriblant flere arabisk-israelske pastorer og to messianske jøder. Vårt første stopp var i Fhes, en halvtime unna Amman. Det er flere titusener av flyktninger i denne byen. I flyktningeleirene, som er satt opp i nærheten av den syriske grensen, finnes det telt der flyktningene får mat og medisinsk tilsyn.  Problemet er at leiren er allerede full, og det er ingen mulige måter å ta seg inn i den. Derfor fortsetter tusenvis av familier til andre byer i Jordan. 

I Fhes så jeg syriske barn som bodde på gaten og tigget etter penger. De fleste av familiene klarer å leie en leilighet i et av de fattige områdene. Det hender at familier på 25 medlemmer – foreldre, barn, besteforeldre, tanter og onkler og kusiner og fettere – bor sammen i en leilighet. Leilighetene er utrolig overbefolket. I en del av dem vi besøkte var det ikke møbler, kun madrasser med plastposer fylt av klær ved siden av hver enkelt. Det var fullstendig tomt for bord, stoler og andre møbler. I enkelte tilfeller var det flere personer som delte en madrass.

I begynnelsen forstod jeg ikke hvorfor det var så mange madrasser på utdelingssenteret. Men etter å ha besøkt folk i hjemmene deres forstod jeg at barna, de eldre og de syke brukte mesteparten av tiden på madrassen, og derfor var det viktig for oss, blant andre ting, å forsørge familier med madrasser.

Historien om Yussuf
En av familiene vi besøkte var familien til Yussuf, en 30 år gammel sunnimuslim som var gift og hadde to døtre. Han fortalte oss at han vokste opp på den syriske siden av Golanhøydene, et område veldig nær den israelske grensen. Før krigen brøt ut var dette området veldig populært blant sunni-, shia-, alevi- og drusemuslimer, så vel som kristne, som levde fredfullt side ved side. Etter krigen brøt ut, ble det splid, og alle disse gruppene begynte å slåss mot hverandre.

Yussuf fortalte oss at han var en sunnimuslim, opplært til å tro at Israel var den største fienden til det arabiske folket. Men på et visst punkt under krigen ble situasjonen på Golanhøydene så vanskelig at han og familien begynte å håpe at Israel ville gripe inn og okkupere hele Golanhøydene. Han forstod at de israelske myndighetene var mye bedre enn Assads regime. Assads hær ødela totalt byen som Yussef bodde i. De bombet, og jevnet byen med jorden.

Mange av folkene som Yussuf kjente er nå døde, inkludert familiemedlemmer og nære venner. Yussuf deler en ettroms hybelleilighet med sin kones familie i Fhes. Vi gav dem mat, madrasser, bleier, gryter og spill. Familien til Yussuf var veldig takknemlig og sa at de kristne som hjelper dem gir dem stor trøst i den vanskelige situasjonen som de befinner seg i.

Historien til Muhammed
Under et av våre besøk traff vi 17 år gamle Muhammed som ble skutt i kneet av den syriske hæren mens han flyktet fra Syria til Jordan. Skadet klarte han å krysse grensen og ble behandlet av jordanske helsepersonell som til slutt lot han komme til familien sin i Fhes. Alt dette hendte kun to uker før vårt møte, og da vi besøkte familien hans, måtte han dra midt under møtet for å gå på jobb.

Vi spurte han hvordan han klarte å jobbe med en slik alvorlig skade i beinet, for vi la merke til at hele kneet var dekket av sting. Han så trist på oss og sa at det fantes ikke noen annen utvei. Elleve mennesker bodde i huset og bare han og to av hans brødre kunne jobbe. Han forklarte at flyktninger ikke hadde arbeidstillatelse, så de måtte jobbe mange timer for lite lønn. Han jobber ti timer hver dag i en restaurant for kun seks dinarer, eller rundt 50 kroner.

Før Muhammed dro på jobb spurte vi han om vi kunne be for han, og han sa ja. Vi ba for helbredelse i beinet hans og selvsagt for legedom for hjertet og for alt hatet og sinne som hadde fått festet seg i sjelen hans. Vi ba for hele familien, at Herren ville trøste dem i all smerten de opplevde, og vi inviterte dem til den lokale menigheten.

Historien til Aida
Under et annet besøk traff vi flere unge enker med barn. De fleste av kvinnene var mellom 18 og 22 år. Aida var en av dem, en enke på 21, med to små jenter. Da vi besøkte familien hennes sa hun ikke et ord, og hun stoppet ikke å gråte. Vi så sorgen og smerten i øynene hennes. Å være en ung enke er tragisk, men å være en ung enke i den muslimske verden er en ennå større tragedie.

I den muslimske verden er en enke en byrde og mange ganger forsøker familien å få henne til å gifte seg med en eldre mann så hun ikke vil bli en byrde for familien. Aida mistet mannen sin for to år siden da den syriske hæren gikk inn i landsbyen hennes og henrettet alle unge menn, inkludert mannen hennes. Det var trist å se hennes to døtre på fem og tre år, og vite at uten en far som kunne beskytte og ta vare på dem kunne de få et veldig vanskelig liv. Vi bad til Gud i Jesu navn at Han måtte vise dem veien, hvordan de skulle finne sitt skjulested i Han gjennom all smerten.

Historien til Rana
En dag da vi besøkte flyktningfamilier kom en eldre kvinne som het Rana bort til oss. Hun spurte om vi kunne be for hennes sønn som hadde vært savnet i to år. Alt hun visste var at før krigen brøt ut var sønnen hennes en soldat i Assads hær. Da krigen begynte slo han seg sammen med opprørerne. Nå var han savnet og hun visste ikke om han var i live, såret eller død. Selv om sjansen for at han lever er veldig liten fortsetter hun å tro at sønnen er i live og vil komme tilbake til henne en dag.

Under vår samtale med de syriske flyktningene så vi at det var en stor prosent som savnet familiemedlemmer. Disse folkene har ikke fred hverken dag eller natt av mangel på visshet om hva som har skjedd med deres kjære. Vi bad sammen med Rana at Gud ville gi henne svar på hva som var skjedd med hennes sønn. Hvem vet? Kanskje det finnes en lykkelig utgang på denne historien.

Historien til en pastor
Da vi kom frem til Jordan møtte vi en bestemt pastor. Han føler at han har et kall fra Gud til å virke blant de syriske flyktningene. Han fortalte at i 80- og 90-årene var det en svært ødeleggende krig mellom Irak og Iran. Under denne krigen var det over en million flyktninger som krysset grensen fra Irak til Jordan, og forsamlingene i Jordan hadde anledning til å betjene, hjelpe og å ta evangeliet til flyktningene som kom fra Irak. Pastoren fortalte at i den perioden kom hundrevis av flyktninger til Herren. Etter krigen sluttet og de reiste tilbake til Irak plantet mange av dem menigheter som har brakt god frukt til Guds rike og som har ledet mange irakiske familier til Jesus.

Dette vitnesbyrdet gir håp til troende som jobber med syriske flyktninger. Vi vil gjerne tro at som resultat av tjenesten til israelske messianske jøder og arabiske kristne blant syriske flyktninger vil mange komme til tro og reise tilbake til hjemlandet etter krigen og spre evangeliet blant venner og familie. La oss fortsette å be at denne tjenesten vil bringe gode frukter for Herren.

Irbid
På vår siste dag var vi i byen Irbid, en og en halv time fra Amman. Vi forvandlet et av rommene i en menighet til et distribusjonssenter og inviterte hundrevis av flyktningfamilier til å komme for å få mat, klær, spill for barna, bleier, barnemat og mer.

Forholdene i Irbid er veldig vanskelige. Nesten 600 000 flyktninger bor her. Fra et hygienisk synspunkt er det en katastrofe. Myndighetene klarer ikke å håndtere all søpla i gatene, så flyktningene brenner sin egen søppel. Den lokale befolkningen utnytter flyktningene. Et medlem av forsamlingen fortalte oss at husverten førsøker å kaste han ut av leiligheten så han kan leie den ut til flyktninger. Grunnen for dette er at mens han betaler 50 dinarer i måneden, må syriske flyktninger betale mellom 250 og 300 dinarer i måneden.

To eller tre flyktningfamilier går gjerne sammen om å dele en leilighet og er rede til å betale mye penger så de ikke behøver å bo på gaten.
Jordanske borgere leier også ut leiligheter som er helt ubeboelige, slik som butikker og industribygninger. Jordanerne øker kontinuerlig leien og truer med å kaste dem ut på gaten om de ikke betaler.

Menneskehandel
I tillegg skjer det en form for menneskehandel som jeg kaller «prostitusjon med et fanatisk religiøst godkjent stempel». Det finnes en muslimsk lov som tillater en mann å gifte seg med en kvinne for en uke eller to, for så å skille seg fra henne og returnere henne til familien hennes. Det er sjeiker og rike folk i Jordan som hele tiden prøver å bestikke flyktningfamilier med penger for å få tak på de unge jentene. I de fleste tilfellene er det en eldre mann som prøver å få tak på yngre jenter, som helst ikke skal være eldre enn 14 eller 15 år. De syriske familiene har det enkelte ganger så vanskelig at de blir enige om å selge jentene sine for penger..

Smerte og håp
Smerten i disse familiene er stor. Det finnes ikke en familie som ikke har mistet en av sine kjære. Vi så mange enker og foreldreløse, mødre som har mistet barna sine, folk som mangler kroppsdeler. Mange flyktninger er skadet. Krigen i Syria er en fullstendig katastrofe. Vi så hat og sinne i øynene på dem. Alle snakker om hevn. Når de snakker om Assad og hæren, er det med mord i blikket.

Mens vi besøkte familiene snakket vi med dem om tilgivelse og troen på Messias og at tilgivelse og tro kan sette oss fri fra sinne og rense hjertene våre. Vi håper at den humanitære hjelpen og våre samlede bønner vil lede dem til Jesu kjærlighet og Guds veier.  

Jeg reiste tilbake til Israel med mye smerte på grunn av lidelsene som disse flyktningene opplever. Men jeg reiste også tilbake med mye håp, i kunnskap om at akkurat som det var mange nye troende etter krigen mellom Irak og Iran, så vil også krigen i Syria avduke de onde løgnene til islam, og mange vil forstå at Gud har sendt sin enbårne sønn for å dø for dem, så de kan leve.

Kilde: Troens Bevis bladet for juli.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter