
Pastor og lederseminar under Stevnet: Vi trenger innfødte evangelister – også i Norge
Når pastorer og ledere samles, skjer det noe viktig. Ikke bare for dem – men for hele landet. For midt i fortellingene om store visjoner og imponerende resultater, handlet årets lederseminar like mye om utholdenhet og hverdagstro i bygder der ingen trodde Gud kunne virke.
– Det kan være tøft å stå i lederskap. Men dere er kjernen i det vi gjør, sa Hans Martin Skagestad i sin velkomsthilsen til deltakerne på seminaret, arrangert av Ingen Utelatt.
Dette var ingen glamorøs samling. Her var det hverdagens helter som møttes. De som planter, ber, forkynner og følger opp, ofte uten store plattformer eller overskrifter. Her delte de erfaringer, oppmuntring og retning – og ikke minst: hvordan vi sammen kan nå de minst nådde, både lokalt og globalt.

Ingar Jensen, hovedpastor i Innlandskirken Livets Senter – nettverket.
Vanlig tro – med uvanlig kraft
Ingar Jensen, leder for Innlandskirken, var en av dem som delte fra erfaringen sin. Han har vært med å plante menigheter i over 40 år. Han delte visjonen om det å etablere «normale menigheter»:
– Vi skal ikke være spesielle eller eksklusive, men rotfestet i Bibelen og fellesskap. Vi vil bygge sunne menigheter der Jesus er i sentrum, hvor folk ber sammen, er ærlige med hverandre – og hvor det finnes kraft.
Jensen delte en modell som mange ledere fant gjenkjennelig og inspirerende:
1. Oppover – relasjon med Gud
2. Innover – fellesskap og disippelgjøring
3. Utover – nå ut til nye mennesker
– Alt begynner med relasjonen til Gud. Derfra flyter kraften videre til fellesskapet og ut til verden. Er vi slitne og trette, klarer vi ikke nå ut. Men har vi fått ny styrke i Herren, blir vi attraktive vitner, poengterte han.

Ingvild Foss Forgård, pastor i Åseral og Eiken, forteller at Gud gjør noe nytt i bygdenorge.
Gud virker i bygda
Et høydepunkt for mange var vitnesbyrdet fra Ingvild Foss Forgård, pastor i Åseral og Eiken. Med humor og ærlighet delte hun om tjenesten i distrikts-Norge – et sted der vekkelse virket fjernt, men hvor Gud nå gjør noe nytt.
– Vi har fått se familier komme til tro. Folk som aldri har vært i kirke før, kommer – først sporadisk, så oftere. Og så blir de værende, sa hun.
Hun løftet frem viktigheten av å være en «innfødt evangelist»:
– Vi flyttet ikke til Åseral for å være pastorer. Vi flyttet dit for å være naboer. For å være til stede. Og det gir mening, selv når det er krevende.
Spesielt rørte det da hun fortalte om Bykle, hvor en kvinne i 60-årene som ledet menigheten sin var i ferd med å gi opp.
– «Det er jo et sånn et sted «der en ikke skulle tro at noen kunne bo». Det er langt fra absolutt alt, fortalte Ingvild.
-«Når skal vi låse døra? Hvorfor er vi her,» spurte denne damen. Jeg tror de hadde åtte medlemmer. Alle over 60 år.
– Men så tok vi kontakt, og vi bestemte oss for å finne ut om det var noe her vi kunne bygge videre på, så vi innledet et samarbeid. På det første barnemøte kom det 13 barn og ingen av dem hadde vært på møte før!
-Vi har en forventning til at Gud møter alle generasjoner i hele Setesdal. Vi ber om at noen vil flytte dit, og til andre bygder i Norge som trenger det.

Daniel Kolltviet, pastor i Oasenkirken Søgne og Mandal.
Formet i motgang
Daniel Koltveit, pastor i Oasekirken, delte ærlig om et år med høyt press, sykdom og tap. Det hadde vært så tungt at han vurderte å slutte i tjenesten. Men så ble fortellingen om pottemakeren i Jeremia kapittel 18 levende for ham.
– Jeg plasserte meg på nytt på pottemakerens dreieskive. Ba Gud forme meg på nytt.
Han brukte bildet av en leirklump som må varmes, knas, vries og gjøres formbar igjen.
– I presset kjente jeg Guds nærvær sterkere enn noen gang før. Jeg gråt i bilen, midt i snekkeboden, mens jeg bar ved. Fordi Gud møtte meg med sin kjærlighet.
Poenget hans var tydelig:
– Jeg er ikke først og fremst pastor. Jeg er hva Gud sier jeg er.
Han minnet forsamlingen om å ikke bygge identitet på menighetsstørrelse, respons eller rolle, men på det Gud sier.

Hans Martin Skagestad og Rune Edvardsen delte fra Stilftelsen Ingen Utelatt og deres erfaring som ledere.
Frukt som varer
Hans Martin Skagestad delte tall fra Stiftelsen Ingen Utelatt, tidligere Troens Bevis:
I 2024 plantet Ingen Utelatt 1 637 nye kirker i 18 land. 167 000 mennesker tok imot Jesus. Og i Kina har 154 evangelister ledet over én million mennesker til tro på 10 år.
Alt dette startet med tro og samtaler, ofte i det små. På en kafé. I en bønnegruppe. I en huskirke.
– Tenk at dette kan komme fra Kvinesdal, sa en av talerne.
– Jesus kom fra Nasaret. Så hvorfor ikke fra oss?

Kai Johansen fra Stiftelsen Ingen Utelatt (t.v.) og Knut Idland, ansvarlig for misjonsløpet under Stevnet og pastor i Betel Hommersåk.
Vi trenger flere
– Vi har 1 400 evangelister i arbeid, men vi trenger 5 000, sa Hans Martin Skagestad.
– Ikke for tallene, men for frukten.
Han utfordret deltakerne til å tenke større og samtidig ta ansvar der de er.
Ingvild Foss Forgård summerte opp konklusjonen på samlingen:
– Vi trenger folk som sier: «Her er jeg, send meg». Og ikke bare til Kenya. Også til Kirkevåg. Eller Kautokeino. Vi trenger innfødte evangelister også i Norge.
Kilde: Troens Bevis magasinet 2025.
Ønsker du å støtte en lokal evangelist fast hver måned, eller misjon med en engangsgave? Vi har per i dag ca 1400 evangelister ute i feltene, men flere er på ventet liste for å få fast støtte.