Tom Fjermedal: Lever bonuslivet hver dag
-Jeg husker at jeg våknet opp under toget og så at armene lå på hver side av skinnegangen. Det var vanvittig vondt. Dagen Tom Fjermedal ønsket skulle bli hans siste, ble i stedet en ny begynnelse. Nå er han kilden til velsignelse for utallige mennesker.
I sommer fikk Troens Bevis redaksjonen flere humørfylte tips om gode intervjuobjekter fra Bjerkreim kommune i Rogaland. Så tipset plutselig en av intervjuobjektene om selve tipseren. Overraskelsen var stor. Det viste seg at den godlynte skribenten satt med en pinne i munnen når han skulle skrive en melding på mobilen. Han var villig til å stille til intervju, og et par uker senere åpner han døren til leiligheten sin i Vikeså sentrum. Her har han panorama utsikt over Bjerkreimselven mens den bruser ned i Svelavatnet. Den tidligere flyverten er vennligheten selv. Som resepsjonist i Vikeså kommune har han fått kallenavnet Vikesås positive stemme. Men det at han lever i dag, er han selv overbevist om er et Guds under.
-Aril Edvardsen, grunnleggeren av Troens Bevis, kom og hadde møte på Bjerkreim sommeren ‘62, rett ved siden av der foreldrene mine bodde på Fjermedal, begynner Tom Fjermedal sin historie.
-Faren min gikk på møte alene den første kvelden, for da hadde foreldrene mine allerede to små døtre. Faren min ble så imponert at han sa til mamma at hun måtte gå kvelden etterpå og høre Aril.
Tom Fjermedal fylte 60 år i august. Her sammen med sin mor og Troens Bevis venn, Judith Fjermedal.
Fosterdøpt
Det året ble familien pinsevenner, og Aril Edvardsen døpte foreldrene til Tom i Evangeliehuset i november 1962. En handling som var ganske så radikal for den tidligere statskirkefamilien.
-Da var jeg et påbegynt foster, så jeg pleier å si at jeg er fosterdøpt av Aril, tilføyer Tom med en god latter.
Foreldrene var på sitt første sommerstevne i Sarons Dal i 1964. Stevnet ble raskt et fast innslag i familien til Tom gjennom hele hans oppvekst. Spesielt godt husker han sommeren ’77, da Aril hadde sin kjente tale om Jesus eller Barabass.
–Da husker jeg at jeg gikk frem til forbønn og sa at jeg velger Jesus! Da var jeg nesten 14 år.
Reiselysten
Han fikk tidlig jobb i den lokale banken, men etter en ferietur til Mallorca ble reiselysten tent. Han utdannet seg til flyvert og fikk jobb i Braathens SAFE, som ble kjøpt av SAS i 2002. Det ble begynnelsen på et liv fylt av stadig nye horisonter. Og begynnelsen til et hjelpearbeid som fremdeles når inn i en rekke afrikanske land.
-Da jeg jobbet som flyvert i Stavanger, var jeg veldig engasjert i arbeidet med flyktninger på Dale flyktningemottak i Sandnes, som på den tiden var landets største flyktningmottak i Stavanger. I den tiden fikk jeg faktisk med meg flyktninger fra 11 land på dagsturer til Sarons Dal, fra 10 land i Afrika i tillegg til Sri Lanka, smiler han.
-Tom Fjermedal har blitt en kjær venn med en utrolig livshistorie. Hans bibelvers og fortellinger bringer alltid glede og oppmuntring, sier hans afrikanske venn Douglas Masteti (t.v.) i Kenya. Her under Toms 80. reise til Afrika i oktober.
Men etter 20 år som flyvert, kom du til et krisepunkt i livet og begynte å slite psykisk. Hva skjedde?
-I 20 år hadde jeg vært fem dager på reise, og tre til fire dager hjemme. Faren min døde i 2008, da hadde han hatt blodkreft i en tid, så det kom ikke uventet. Men det førte til at moren min solgte barndomshjemmet vårt og flyttet til sine egne hjemtrakter på Jæren. Da barndomshjemmet mitt forsvant, der jeg pleide komme minst en gang i måneden, følte jeg at noe fundamentalt i livet mitt forsvant. Jeg var jo ikke gift, og hadde ikke egen familie. Også var jeg fryktelig sliten med full jobb og alt jeg stod i med flyktningene som jeg hjalp.
Dødsdagen
Etter flere måneder i det Tom beskriver som en grusom tid, gikk han til fastlegen og fikk time hos en psykolog.
-Jeg var fremdeles i jobb, og gikk på autopilot. Jeg tror ingen skjønte hvor deprimert jeg var. Det var en grusom tid, og det endte til slutt med at jeg kastet meg foran et tog for å gjøre det slutt, rett og slett. Jeg visste det var et tog som ikke skulle stanse på Sandnes stasjon. Jeg hadde nemlig prøvd uken før, men da hadde toget stoppet før jeg ble truffet av det.
Tom var da innlagt på Psykiatrisk avdeling, men opplevde at de ansatte ikke oppfattet hvor alvorlig hans psykiske tilstand var. Han fikk dagspermisjon og tok veien rett til togstasjonen. Den overseelsen gav senere grunn for en pasienterstatning som gjør at han i dag har sin egen leilighet og litt penger til å reise for.
-Jeg husker helt klart at jeg våknet opp under toget og så at begge armene lå gnudd på hver sin side av skinnegangen. Det var vanvittig vondt. Da tenkte jeg at nå blir det mye verre enn det var, for nå blir jeg handikappet i tillegg.
-Så ropte jeg på hjelp, og da hørte jeg en stemme som sa «Åh, det er liv her!» Det hadde de ikke regnet med. Kroppen min havnet under toget, og armene oppe på skinnegangen. Men det som også er spesielt er at de fant en lykt med tent lys i, ved siden av meg der jeg lå under toget. Det var ikke noe jeg hadde hatt med. Jeg ser for meg at det må ha vært en engel som satte den der, for det er helt uforklarlig.
Fem dager senere våkner Tom opp på sykehuset. Det første han tenker er at når han har overlevd noe så dramatisk, må Gud ha en hensikt med livet hans.
-Og da var jeg glad for at jeg var i live!
Tom Fjermedal blir i dag kalt Vikesås positive stemme! Sarons Dal har vært en del av oppveksten til Tom Fjermedal. På kjøleskapet har han et magnet bilde av en evangelist han er med og støtter.
Vikesås positive stemme
Tretten og et halvt år er nå gått. I dag jobber han på sentralbordet i Bjerkreim kommune og er involvert i en rekke fritidsaktiviteter gjennom hele uken. Det er ikke tilfeldig at han blir kalt Vikesås positive stemme, enten han er på jobb eller med på aktiviteter. Nå i oktober reiste han til Afrika for 80. gang! Juridisk er han pensjonist fordi han ble 100 prosent ufør etter selvmordsforsøket. Det innebærer at han har beholdt reisegodene som pensjonert flyvert med rimelige flybilletter.
-Jeg trodde jo at etter at jeg mistet armene mine i 2009 var det også slutt på reisene mine til Afrika. Men min mor, som aldri hadde noe ønske om å dra til Afrika, opplevde plutselig at Gud kalte henne til å være med meg på reisene. Fra hun var 72 år til hun var 77, var hun med meg 8 ganger til Afrika, frem til 2015! Og siden har jeg hatt venner som har vært med som ledsagere. Så reisene fortsetter for fullt.
Føler du at du har et spesielt kall til Afrika?
-Ja, det gjør jeg. Da jeg var liten elsket jeg å spille Den forsvunne Diamant, og da begynte jeg å tenke på disse landene. I 1973 så jeg min første afrikanske person i Sarons Dal, og jeg fikk en spesiell fasinasjon med Afrika. Selv etter at min mor gav seg i 2006, har jeg hatt masse turer. Jeg har vært i 17 land der, men Ghana er min favoritt. Det er Afrikas mest gjestfrie folk!
Arbeidet til Tom og hans medspillere har ført til flere hjelpetiltak slik som en medisinsk klinikk han fikk startet med pengegavene til hans 50 års dag, og støtte til skolegang og utdanning for unge. Han har ikke sine egne barn, men føler seg rik med alle sine venner han har fått hjulpet i afrikanske land.
-I dag er det faktisk fem barn i Afrika som er oppkalt etter meg, 2 i Ghana og 3 i Kenya, ler han.
Tom Fjermedal foran den medisinske klinikken i Uganda som ble startet som følge av gaver til 50 års dagen hans.
Hva tenker du selvmordsforsøket har gjort med ditt syn på livet?
-Jeg tenker at Gudsforholdet mitt er blitt dypere. Det er blitt som en ny dimensjon. Da jeg var så nær døden som jeg var, føler jeg at nå lever jeg bonuslivet. Hver dag er en bonusdag og en grunn til å feire! Klart jeg er jo handikappet og hjemmetjenesten kommer fire ganger til dagen. Men det har jeg lært meg å leve med. Det er bakdelen som blir veid opp mot det at jeg overlevde.
Hva ville du sagt i dag til en person som er deprimert og går med selvmordstanker?
-Det er vanskelig å si, for det er veldig individuelt. Når livet blir så utfordrende, ser du jo på døden som en befrielse. Men det går på at en må ikke gi opp. At det kommer bedre tider. Det gjelder å ikke gi opp håp. Men det gjorde jo jeg, tydeligvis.
-Men jeg kan fortelle fra mitt eget liv nå. Som det står i Jesaja 28:17 i Bibelen:
«Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet dro du min sjel ut av ødeleggelsens grav.»
-Jeg har personlig fått erfare at det som ble som bittert for meg, er nå blitt til velsignelse. Jeg har fått et veldig godt liv, som er velsignet. Så hvis vi ser bort fra handikappet, så er livet mitt blitt mer strukturert og innholdsrikt. Det er også tre ting jeg ikke savner, legger Tom til med humor i stemmen.
-Det er tidlige morgenflighter, helgevakter og dagsturer til Kanariøyene!
Hva vil du si er fokuset ditt nå?
-Jeg gir Jesus all ære for det livet som jeg får leve hver dag nå. Alt det som jeg har vært med på og fått lov til å oppleve, og hva det har betydd for andre, de som vi har hjulpet. Jeg tror jeg kan si med ydmykhet at det ville vært et tap for mange om jeg ikke hadde overlevd. Livet blir bare tøffere og tøffere for mange i verden i dag. Jeg tenker at vi er der for dem.
Livet er Guds gave til deg. Hva du gjør med livet, er din gave til Gud.
Kilde: Troens Bevis bladet for desember, 2023
Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.
Se møtene fra Sommerstevnet her
