Marianne Fredbo: Se mulighetene dine!
Under 1000-års festen i Kvinesdal fikk de unge høre en historie de neppe glemmer.
Under 1000 års markeringen av Kvinesdal som kirkeplass, gikk ungdomsarbeidet i Kirken, Bedehuset og Kirken i Dalen sammen om en 1000 års fest for barn og unge hele lørdagen i Pinse helgen. Selve festen kom under fanen «Heilt på Jordet», som i år fant sted i og ved bygdas nye og flotte bedehuslokale. Med andre ord – det ble lagt til rette for at alle barn og unge, uansett menighetstilhørighet, kunne komme sammen for en fantastisk feiring.
Etter en spennende dag med flere utendørs aktiviteter for de yngste, var det tid for tenåringenes samling lørdag kveld. Det kom flere ungdommer fra hele distriktet, og gruppen Soul Teens fra Oslo var med og sang, til stor begeistring for publikum. Det ble en kveld og en tale som neppe vil glemmes av de unge.
Marianne Fredbo, en ung kvinne fra Lyngdal, delte sin takknemlighet over livet tross en gårdsulykke som kostet henne en arm og ett bein.
-Det som var litt merkelig, forteller Marianne, -var at på den tiden hadde vi omtrent ikke internett eller mobiler. Men jungeltelegrafen gikk veldig fort, og før jeg var fremme ved sykehuset i Farsund hadde folk allerede begynt å be for meg i Lyngdal og Kvinesdal, og til og med oppe i Nord-Norge!
Hun forteller at det var en nydelig sommerkveld. Hun og søsknene fikk lov til å være ute litt ekstra lenge på gården der de vokste opp. Men de hadde alle fått streng beskjed om å holde seg langt unna naboens slåmaskin.
-Men jeg var bare fire år. Moren min fulgte litt med fra vinduet, men så hørte hun et smell. Hun sprang ut, og plukker opp deler av kroppen min på vei mot meg, forteller Marianne.
Det var tydelig at historien til Marianne gjorde sterkt inntrykk på flere i salen.
Dramatisk kveld
Det ble en dramatisk kveld. Ambulansen var ute i oppdrag, så legen kastet seg inn i sin egen bil og kjørte de syv kilometerne opp til gården deres. Der pakket han kroppen hennes inn i laken og satte kursen rett til Farsund sykehus. Faren kunne se at Marianne manglet den høyre armen, så han gav naboene i oppdrag å lete etter armen på jordet. Armen ble funnet og kjørt i hast etter dem til sykehuset med ambulansen, som nå var kommet til gården.
-Da jeg kom frem til sykehuset hadde jeg mistet 75% av blodet mitt, og da skal en egentlig ikke overleve. I ettertid har en professor fortalt at legen som tok meg inn, oppdaget at de hadde ikke nok av min blodtype på lager. Men lege Husby, som hadde vakt, satt inne med en helt spesiell kompetanse, og visste hvordan han skulle blande blodet opp med andre blodtyper slik at kroppen min tok imot blodoverføringen, og jeg ble stabil, forteller Marianne.
Første operasjon av sitt slag
Så ble den lille jenta fløyet med luftambulanse til Stavanger sykehus. De innså raskt at hun måtte videre. Planen var å sende henne til Oslo, men på grunne av tåke kunne ikke ambulansehelikopteret lette fra Arendal. Dermed ble hun sendt til Haukeland sykehus.
-Der ventet det tre fantastiske leger. Den ene jobbet med armen min som jeg hadde mistet, og de to andre med hver sitt ben. Det ble to rene amputasjoner, den ene over albuen på høyre arm, og den andre over kneet på det venstre beinet. Men så var det overlegen som jobbet på beinet mitt som skulle reddes, sier Marianne, og peker på sitt høyre ben.
-Han het Leif Hove, og var også en kristen. Men det som er litt kult er at han er en sånn smarting, fortalte hun.
– Han begynte å utdanne seg til lege da han var 18, og var ferdig utdannet når han var 49! Mens han jobbet for å redde det høyre beinet mitt oppdaget han at jeg manglet en trekant over ankelen. Han hadde hatt en professor som hadde sagt at når du opererer, må du være kreativ og ikke kaste noe før operasjonen er ferdig! Så fikk han den amputerte ankelen fra venstre bein og brukte sine sløydkunnskaper, og firte beinet i ankelen til en trekant. Så fant han atskillehælen og noen muskler, som han også transplanterte. Det var første gang i verden at denne operasjonen ble gjort! Så den hadde premiere på meg, sier Marianne stolt, mens forsamlingen ler og tørker et par tårer.
-Nå har jeg 98 prosent førlighet i foten, og det er ikke mindre enn et mirakel når en vet hvordan alt hang sammen den kvelden!
Hun forteller de unge hvordan det var å komme hjem.
-Jeg var fremdeles meg selv, men jeg hadde en arm og ett ben mindre. Jeg er veldig takknemlig for å ha vokst opp i ei lita bygd og har sluppet og forklare veldig mange ganger hvorfor jeg mangler en arm og ett bein. Jeg har fått lov til å være meg selv.
Marianne Fredbo fikk i gang en lek på scenen de de unge, der oppgaven var å kun bruke én hånd til hverdagslige ting, som å kneppe en skjorte, knytte en skolisse og skrelle og spise en banan, til mye latter og hejing fra publikum.
Se mulighetene
Etter en periode i rullestol begynte hun å gå med protese. Hun minnes spesielt en episode i 6. klasse da de hadde sykkeldag på skolen. Hun hadde alltid hatt støttehjul på sin sykkel. Øvelsene gikk greit, bortsett fra når de skulle sykle over en vippe. Da fikk ikke støttehjulene plass.
-Irritert kom jeg hjem og fortalte hva som var skjedd til broren min. Han sa at han kunne lære meg å sykle med to hjul, og skrudde av støttehjulene. Jeg ble så overrasket, samtidig som det var så deilig at andre kunne se mulighetene mine som jeg selv ikke kunne se! Jeg klarte jo fint å sykle på to hjul! Jeg møter masse fordommer og lite forventninger.
-Men dere er også garantert blitt irritert over ting som andre ikke hadde forventet at dere kunne gjøre, legger hun til.
-Dere må alltid huske å se etter mulighetene!
Nå jobber Marianne på den kristne videregående skolen i Lyngdal, og som kirketjener i Austad kirke. I tillegg driver hun og mannen et kaffebrenneri. Hun har trosset mange «lave» forventinger, og deltok blant annet på landslaget i svømming under Paraolympiaden i 2012.
Motbevise
-Så hva gjør en for å få til umulige ting? Jeg tenker at når vi møter på et hinder har vi tre valg. Det ene er å akseptere det som forventes og kapitulere. Det andre er at vi kan ignorere det. Men det gøyeste er å motbevise! Ingen trodde jeg kunne lære å svømme butterfly med kun én arm. Men treneren min trodde på meg! I 2012 deltok jeg i Paraolympiaden i butterfly svømming. Der deltok jeg som nr. 13 i øvelsene på 50 meter, og ble nummer 13! Jeg var på landslaget i svømming i fem år og gjorde det ganske bra. Du har så masse muligheter som du enda ikke har oppdaget, oppmuntret hun idet hun avsluttet sin historie.
