Simen: «Den lille sjakalen»
Simen Hinderaker vokste opp som misjonærbarn i Mali. Nå jobber han for produksjonsselskapet Philm i Sarons Dal. Han kunne nesten ikke tro det da hans første oppdrag for Troens Bevis var som fotograf til nettopp – ja du gjettet riktig – Mali!
Simen, da du var med Hans Martin Skagestad til Mali i fjor høst, så var det ganske spesielt for deg. Hvorfor det?
-Det var ganske spesielt for da fikk jeg mulighet til å reise tilbake til Mali, som var der jeg vokste opp, og bodde som liten. Fra 2005 til 2009. Og Hans Martin Skagestad er jo så grei, så han sørget for at jeg fikk treffe en av de viktige personene i livet mitt da vi bodde der. Det var Gindo. Han var som en bestefar i huset vårt. Det var han som passet på at vi hadde mat i skapene, det var han som ordnet alt det praktiske med å reise til markedet og sørget for andre ting familien vår trengte. Han passet også på meg før jeg begynte på skolen. Han var egentlig pappas kollega i Kirkens Nødhjelp fra en tidligere periode i Mali, og som senere tilbudte sin hjelp da hele familien kom over ned på 90-tallet.
Hva var det familien din gjorde i Mali?
-De drev med misjonsarbeid rettet mot Fulani folket. Pappa, Stein Hinderaker, jobbet i MELM, som er et samarbeid med kirker fra Kamerun, Benin, Nigeria og Etiopia. (Evangelical Lutheran Mission in Mali), og mamma, Janne Hinderaker, jobbet med å forebygge kvinnelig omskjæring i fire omliggende kommuner der vi bodde. Pappa jobbet også mange år i Kirkens nødhjelp og på HALD INTERNASJONALE SENTER som leder for Strømmestiftelsens program ACT NOW. Nå jobber han for NORAD med diakoni og bistand. Det norske misjonsarbeidet de var del av i Mali ble dessverre lagt ned da urolighetene i landet ble for farlig.
Hva tenker du årene i Mali gjorde med deg?
-Kanskje først og fremst hvordan jeg ser på andre? Jeg vet at det er lett å få fordommer mot utlendinger som kommer til Norge og har en annen kultur enn det vi har, der kjenner jeg meg også igjen. Men det som jeg har fått med meg er at når vi møter mennesker på deres hjemmebane, er det helt annerledes. Det har gjort at jeg håper at jeg møter andre på en bedre og mer forståelsesfull måte enn det jeg ellers ville ha gjort.
Merker du at du har litt annet verdenssyn enn dine kamerater?
-Ja, kanskje litt på hva som er viktig for meg. Det handler ikke om å tjene mest penger eller ha det flotteste huset eller den kuleste bilen. Jeg er veldig fokusert på å hjelpe andre. Målet mitt er ikke å bli rik, men å ha nok penger til å leve et enkelt, men meningsfullt liv. Da er jeg fornøyd, tenker jeg. Jeg har masse god minner fra årene i Mali og jeg har fått se andre måter å leve på enn det vi gjør i Norge. Så jeg kan virkelig anbefale å være et misjonsbarn, legger Simen til og ler.
Hva tenker du er en av de største forskjellene mellom Mali og Norge?
-I Mali har de jo ikke så mye, de har kjempe få ting i forhold til oss. Det fikk jeg jo også se igjen på turen i høst. Men allikevel fremstår de som kjempelykkelige. Jeg ser hvor mye mer glede de utrykker over livet enn det vi gjør. Jeg tenker at de er ikke så opptatt av alt de ikke har, det er ikke samme målestokk eller press som vi opplever i vårt samfunn. Også tenker jeg at de er mer opptatt av en persons karakter og personlighet enn av utseendet deres. Det var ikke mange speil der, for å si det sånn. Det gjorde det mye mer avslappet enn her hvor vi legger så mye vekt på hvordan vi ser ut og hva slags merker vi går med. Det er en stor forskjell.
Hva er et minne fra Mali som du aldri glemmer?
-Veiviseren til pappa het Elmehdi Ag Lesho Touareg. Han var berber og jobbet med pappa i Kirkens Nødhjelp. Da var han guide og veiviser mellom veiløse sanddyner og tolk og rådgiver. Han var så smart, ikke fordi han var så stor og fysisk sterk, men han var smidig og utholdende. Og han gav aldri opp, han fant alltid en vei. Han kom frem overalt og fikk til det utroligste. Kallenavnet hans var sjakalen. En kveld da vi alle satt rundt bålet sammen og spiste grillet geitekjøtt, sa han at han ville døpe meg og gi meg et nytt navn, til «den lille sjakalen», siden han så mange av sine egne trekk i meg. Han gav oss alle dyrenavn etter våre personlighetstrekk. Den ene broren ble for eksempel et ekorn, og pappa var en rev. Det var en av de virkelige gøye tingene. Så i fjor høst byttet jeg bort en fototjeneste mot en flott tatovering av en sjakal på armen min, til minne om vår kjære veiviser.
Hvordan er det å jobbe for Philm i Sarons Dal?
-Jeg hadde startet et enkeltmannsforetak allerede som en 17-åring etter en reise med mine brødre til Frankrike, der jeg laget film og blogget om turen. Det gav mersmak, og jeg startet mitt eget firma. Etter et par oppdrag for Philm ble jeg tilbudt jobb. Jeg er kreatør og litt kamera operatør og grip – som betyr at jeg hjelper med alt, ler han igjen.
-Det som er ekstra spennende er at jeg får jobbe både med misjonsoppdrag og litt kommersielle produksjoner.
Hva tenker du at troen din gjør med ditt yrkesvalg og hvordan du tenker fremover?
-Ja, jeg er jo en kristen og jeg har alltid hatt lyst til å jobbe som foreldrene mine, spesielt pappa, med det å kunne hjelpe andre. Pappa har fortalt meg så mange historier om alt han har gjort i livet sitt, og det å bruke den tiden du har på best mulig måte. Og det føler jeg at jeg kan gjør med filming. Og jeg hadde syntes det var sykt gøy om jeg kunne hjelpe andre. Nå er jeg veldig glad for at jeg er med i en arbeidskultur der vi bryr oss om hverandre, og hver person er en viktig del av teamet. Vi er mer enn bare en produksjonskostnad, og det er en god følelse!
Kilde: Troens Bevis bladet for juni 2021.
Les trosinspirerende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen hver måned.