fbpx

Håp og legedom for IRAK

I oktober reiste Rune Edvardsen til Irak. Der arrangerte Troens Bevis fotballturnering for barn og unge som lever med arrene etter IS både på kropp og sjel. Vi fikk også møte irakiske kristne som har tro for legedom tross ufattelige tap og nederlag. Mens landet bygger seg opp fra krigens ruiner vil Troens Bevis være på plass med Guds omsorg og kjærlighet.
Min erfaring er at nordmenn er et godt og raust folk som ønsker å hjelpe. La oss fortsette med det.
- Rune Edvardsen

Det er ikke lenge siden IS (Islamske staten) raserte deler av Midt-østen i sitt mål om å etablere et nytt kalifat og skape et sentrum for rent verdensherredømme. Langs veien til målet ble verden vitne til grusomme likvideringer, masse-henrettelser og etnisk rensning av Yezidiene. De aller fleste av oss husker Kobane. Bildene av tre år gamle Atlan som lå livløs langs stranden i Tyrkia vekket noen følelser i oss. Atlan var en Yezidi som hadde rømt fra Kobane og grusomhetene til IS. Vi fikk bilder av han, liggende med hodet ned i sanden mens vi scrollet gjennom våre smart-telefoner. Fredagstacoen smakte plutselig ikke godt, og ble sekundær sammen med bompengestrid og skattelette. Vi krevde umiddelbar handling for å hjelpe.

En «Vi-følelse» begynte å demre i kommentarfeltene til alle medier i Norge, og i Europa. Men det tok ikke lang tid før vi kjente på konfliktens konsekvenser i våre byer, kommuner og nabolag. Fire år senere har IS sitt kalifat falt, mens kommentarfeltene i sosiale-medier har kjølnet så mye at det har stivnet til is.

Igjen, sitter mennesker i et langvarig vakum langs flyktningleirer i Syria, Irak, Tyrkia og Hellas.

Fra en flykningleir i Irak
Fra en flykningleir i Irak

Nye koalisjoner og konflikter har oppstått i kjølvannet av kampen mot IS. Et miniatyr av den kalde krigen hvor global utenrikspolitikk og lokale småkonger kjører sin egen agenda på tvers av alle spilleregler og uten begrensninger på virkemidler for å nå sine mål. Stort sett på bekostning av uskyldige mennesker. Langs grenseområdene i hele regionen øker antall flyktninger i alle leirer som allerede sliter med kapasiteten. Mange plasser raser konflikten mellom ulike grupperinger og supermakter i full skala kun 20 minutter fra de tynne gjerdene i leirene som utgjør forskjellen på liv eller død. Enn så lenge.

Hjemme i Norge går våre liv videre. Vi har glemt Atlan.

Kommentarfeltene på sosiale-medier handler ikke om «Vi» som mennesker. Det handler om «Vi» som nordmenn, og «De» som flyktninger. Det er en trist utvikling som skaper en større polarisering og resulterer i apati.

Midt i en samfunnsaktuell og godt bevitnet konflikt er vi opptatt av å gjøre det vi alltid har gjort. Vi skal være der det skjer og gjøre vårt arbeide for mennesker som trenger tro og håp i en utfordrende hverdag. For et par uker siden var vi på besøk i den nordlige delen av Irak. Vi arrangerte en fotballturnering for barn som bor i flyktningleir. Det var et tydelig høydepunkt og ble et lys i mørket hvor usikkerheten rår.

Med oss i bagasjen hadde vi også fotballdrakter som ble delt ut til alle deltakerne på turneringen. Draktene fikk vi fra en rekke lokale idrettslag i Agder-fylkene.

vietnam-9877_1
vietnam-0301

Vi hadde også utdeling av mat og ekstra-rasjoner i leiren. Jeg er stolt av å representere Norge på mine utenlandsreiser og håper at jeg fortsatt skal kunne være det, selv når samfunnsdebatter raser som verst i ulike kommentarfelt. Min erfaring er at nordmenn er et godt og raust folk som ønsker å hjelpe. Gang på gang. La oss fortsette med det.

Nå som Julen er rett rundt dørene har vi en tendens til å bli mer rause. Vi får distansert oss litt fra en hektisk hverdag, og kjenne på følelser. For meg handler julen om å være med familie og barnebarn. Det er det viktigste i livet mitt.

Jeg ønsker at de skal ha det så godt som overhodet mulig. Det samme tenker nok alle de ulike menneskene som jeg har møtt på min siste tur i Irak. For de er mennesker, som du og jeg. Med sine drømmer, ønsker og håp.

vietnam-0287_1
vietnam-0269

Da jeg reiste ut av leiren i Irak satt jeg igjen med en følelse av å ha gjort for lite. Hjelpen flyktningene får av de store aktørene er dessverre utilstrekkelig. Hele situasjonen og det jeg har sett med egne øyne, skriker ut at alt er for lite. Verdens supermakter bruker milliarder på krig som rammer uskyldige. Men når kampene er over, og støvet senker seg, ligger ruinene og kroppene fra tusener igjen som tause vitner på ødeleggelse. Den økonomiske viljen til å bygge opp igjen etter ødeleggelsene er borte.

Det er et paradoks at prisen på én rakett fra Kongsberg våpenfabrikk, kunne endret livet til tusener av flyktninger.

Som organisasjon skal vi gå inn i det nye året med friskt mot, og ønske om å hjelpe med det vi kan!

Jeg håper at du vil være med oss og gi tro, håp og kjærlighet til de som møter urett.

Ha en velsignet Jul, og Guds fred.

Med vennlig hilsen
Rune Edvardsen



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter