fbpx

Kvinnen som frelste en nasjon gjennom bønn

Nobelprisvinner Leymah Gbowee mobiliserte en bønnebevegelse som gjorde slutt på ett terrorregime som hadde krevd over 250 000 liv og gjort en tredjedel av Liberias befolkning til flyktninger.

”Jeg hadde en drøm. Det var en stemme som bokstavelig talt sa at jeg skulle samle kvinnene i kirkene og få dem til å be.” 

Slik begynner nobelprisvinner Leymah Gbowee sin fantastiske historie som førte til fred i Liberia etter 14 år med borgerkrig, 250 000 drepte og fallet av et terrorregime styrt av president Charles Taylor.

Liberia ble grunnlagt av løslatte afrikanske slaver i 1847. Deres etterkommere dannet en elite som dominerte de forskjellige etniske gruppene i landet. Etter at det hadde sydet og kokt under overflaten i mange år brøt det ut voldelige kamper i 1989. Innen 2002 var 250 000 mennesker drept og ingen øynet slutten av krigen. En av tre var blitt flyktninger.

– Folk sier at kampene skyldes grådighet, penger, fattigdom. Men i min tanke er det ingen ting som kan unnskylde hva folk gjorde i Liberia, sier Leymah Gbowee i filmen om hennes liv.

Terroristen
Da kampene i Liberia brøt ut i 1989 ble unge gutter tatt til fange og tvunget til å drepe foreldrene sine. Slik begynte president Charles Taylor sin brutale vei mot makten. Da han ble valgt til president i 1997 skrev avisen the Economist at han hadde terrorisert en hel befolkning til å stemme på han som president. Gbowee hadde sett sivile bli myrdet rett foran henne i en kirke. ”Blant kirkebenkene der vi sang og ba … voldtok, kuttet, skøyt og hakket de.”

Gbowee og familien måtte flykte og flyttet fra det ene midlertidige skuret til det andre. De var ofte sultne, og levde en stund i en mygginfisert flyktningleir i Ghana.
Men ting ble verre. Da hun kom tilbake til Liberia i 1991, var det ingenting igjen. Alle hjemmene var plyndret og rasert. Men kampviljen hennes var ikke knekt.  Hun tok imot et studietilbud gjennom FN så hun kunne jobbe med traumatiserte mennesker, mens hun drømte om en kvinnebevegelse som skulle skape fred i Liberia.

Sammen for fred
En dag da hun snakket om bønnevisjonen i sin Lutherske menighet i landets hovedstad, Monrovia, var det også en muslimsk kvinne på møte. Aruliah Bah Kenneth var en kvinne med innflytelse, og hun ble grepet av visjonen til Gbowee. Hun tok budskapet tilbake til muslimske kvinner, og under Gbowees ledelse og hardt arbeid reiste etter hvert tusenvis av kristne og muslimske kvinner seg sammen for fred.

– Men å bringe de kristne og muslimske kvinnene sammen viste seg å være vanskelig, forteller hun. – Så vi hadde en samling med dem. Skriv titlene deres på ett stykke papir, sa jeg til dem. ”Advokat, doktor, mor, salgsbodkvinne. Legg dem i denne boksen.” Jeg holdt opp boksen og sa ”Se”? Nå låser jeg inn denne boksen. Her er vi ikke lenger advokater, aktivister eller hustruer. Vi er ikke kristne eller muslimer, vi er ikke fra Kpelle, Loma, Krahn eller Mandingo stammen. Vi er ikke stammefolk eller eliten. Vi er bare kvinner.

I begynnelsen var både kristne og muslimer skeptiske. De hadde aldri samlet seg om en felles sak før. De var bekymret for religionsblanding og de kristne var redde for at de skulle vanne ut troen sin på Jesus. Men så kom Gbowee frem til et felles budskap som kvinnene kunne samle seg bak:
”Kan en kule velge sin kurs? Kjenner en kule forskjell på en muslimsk og en kristen?”

Bønn og krig
Mens kvinnene begynte å mobilisere seg for fred gjennom bønneaksjoner flere ganger i uken, begynte presidenten å mobilisere seg for krig mot LURD, en samling av krigsherrer som forsøkte å nedkjempe han. Men disse krigsherrene var ikke noe bedre mot sivilbefolkningen i sine kamper. Kvinner og barn ble voldtatt, skutt og lemlestet på grusomme måter. De tvang unge gutter ned i 10-12 års alderen til på bli med i opprørsarmeene, dopet dem ned og gav dem geværer med lov til å plyndre og myrde så mye de ville.

– De vanligste handlingene kunne gi forferdelige konsekvenser. En kveld så jeg en drosjesjåfør som var bundet ved siden av veien mens soldatene dengte løs på han. Synden hans var å blende vaktene med lyset på bilen sin. Alle jamret men ingen våget å gjøre noe. Alle var lammet av frykt.

I 2003 kontrollerte LURD store områder utenfor byene. Det førte til massevandring av folk mot Monrovia for å komme i sikkerhet. Enorme flyktningleire ble satt opp. Forholdene var forferdelige og folk døde hver dag.

Gbowee kontaktet en kvinnelig radiojournalist som de fikk overbevist om sin sak og hun begynte å spre budskapet deres over eteren.

– Vi gikk tilbake til bibelen. Vi så hva Esther gjorde for sitt folk, at hun kledde seg i sekk og aske, som sa at ”dette mener jeg”, forteller Gbowee.

– Liberiske kvinner elsker å pynte seg på håret og med sminke, men nå fikk de beskjed over radiostasjonen om å ikke gjøre dette. Vi kledde oss i hvite klær med et hvitt klede på hodet. Hvitt står for fred, og nå ble vi en synlig gruppe så de andre visste hvem vi var.

Oversett

De lette etter et strategisk samlingspunkt der president Charles Taylor ville bli tvunget til å se dem, og valget falt på Fiskemarkedet i byen. I desember i 2002 marsjerte 200 hvitkledde kvinner til fiskemarkedet for første gang mens de sang og ba om fred. Gbowee leste også opp en offisiell pressemelding til pressen som forklarte kvinnenes misjon. Hundrevis av hvitkledde kvinner møtte opp hver dag. De marsjerte rundt på jordene mens de sang og ba høylydt om fred. Det var første gang i historien at muslimske og kristne kvinner kom sammen.

– Vi hadde et stort banner som sa: ”Liberias kvinner vil ha fred nå!”

Men president Taylor kjørte rett forbi hver eneste dag og overså dem helt.
– Men for hver dag vi samlet oss begynte vi å få omsorg for hverandre, og bry oss om hverandre på en ny måte, forteller Gbowee.

 Da reaksjonen fra Taylor og støtten fra mennene i samfunnet uteble, fant kvinnene ut at de måtte gå lengre for å få mennene til å høre på dem. Det var ikke bare Taylor som måtte forandre kurs, mennene i landet måtte også ta ett oppgjør med sin oppførsel. Mange av dem var voldelige i hjemmet i tillegg til at det var mennene som stod bak krigene.  

– Vi sa til kvinnene at de måtte bruke makten de hadde til å tvinge mennene til å høre på seg. Du må nekte å ha omgang med mannen din og du må fortelle han grunnen til det!  

Flere av kvinnene kom tilbake og sa at mennene deres ble plutselig så grepet av fredssaken at de begynte å be sammen med dem for å få sitt ekteskapelige liv tilbake, husker Gbowee.

Møter presidenten

Men snart blusset krigen opp igjen, LURD nærmet seg Monrovia og truet med å sette hele byen i flammer.

Ingen ønsket et blodbad i Monrovia så kvinnene så at det begynte å haste. De bestemte seg for at de måtte få tilgang til å tale med President Taylor. Det gikk rykter om forferdelige torturkammere i palasset hans der kvinner ble holdt fanget og voldtatt, så alle kvinnene var redde for hva en konfrontasjon med makten kunne føre til, spesielt for Gbowee som skulle overrekke beskjeden fra dem. Tusenvis av disse hvitkledde fredskvinnene fastet og gikk mot mørkets krefter i bønn i flere dager før det store øyeblikket 23. april 2003 da Taylor endelig skulle konfronteres av Gbowee.

Et formelt skriv ble lest opp og overrakt presidenten utenfor palasset i påsyn av hele landet. Da presidenten så at folket støttet kvinnenes aksjon, gikk han for første gang med på kravet om å delta i offisielle fredsforhandlinger med LURD.

Sendt av folket

Dette var første seieren for kvinnene, men nå måtte de overbevise krigsherrene i LURD om å delta i fredsforhandlingene. Det var også en tålmodighetsprøve, men kvinnene gav seg ikke før LURD lovte å stille til forhandlinger i Accra i Ghana. Kvinnene visste at de måtte fortsette presset, så de begynte å samle inn penger så de kunne sende en delegasjon til Accra for å følge forhandlingene.

Nå hadde folket begynte å få tro på visjonen deres om fred, og alle fra drosjesjåfører til studenter gav av det lille de hadde for å sende dem til Accra.

Fredsforhandlinger
I Accra var det flere hundre liberiske kvinner fra flyktningleire utenfor byen som strømmet til for å vise sin støtte. President Taylor ble kjent skyldig i krigsforbrytelser. Han rømte tilbake til Liberia i en bil mens en delegasjon ble tilbake i Accra for å fullføre fredsforhandlingene. Imens brøt det ut full krig i Monrovia der soldater gikk inn i hjem, voldtok, drepte og brant alt de kom over. Dette var en fryktelig tid for kvinnene i Accra der de ikke visste om familiene deres i Monrovia fremdeles var i live.

-Jeg snakket med sønnen min på telefonen og nektet han å gå ut av huset, minnes Gbowee.

I Monrovia fortsatte fredskvinnene som var tilbake å samle seg på fiskemarkedet der de fastet og ba midt i de verste krigshandlingene.

Men etter seks uker hadde fredsforhanglingene i Accra gått i stå. Gwobee holdt på å miste motet, alt hadde stoppet opp og hun kom ikke på flere ideer om hva de kunne gjøre.

Oppgjørets time
Men den 21. juli, 2003 hørte hun en stemme som sa: ”I dag er oppgjørets time, send etter flere kvinner.”

Kvinnene satt da utenfor lokalet der fredsforhandlingene pågikk. Politiet kom plutselig og ville fjerne dem med makt, men kvinnene lenket armene sine sammen og nektet å gå. Så kom det en stemme over høytaleren som latterligjorde dem og sa at bygningen var blitt tatt i ett kupp av ”General Leymah, og at ingen fikk forlate bygningen før fredsavtalen var signert”.
I kampen mot politiet mistet Gwobee den siste rest av tålmodighet og begynte å rive av seg klærne.

I Afrika regnes det som en forbannelse å se sin mor naken, og spesielt dersom hun med vilje kler av seg foran andre. De andre kvinnene begynte straks å følge Gbowees eksempel, og politiet som skulle arrestere dem flyktet i sjokk.

Denne dagen kom også det internasjonale samfunnet på banen og truet med økonomiske sanksjoner om det ikke kom et gjennombrudd.  To uker etterpå ble fredsavtalen annonsert.

Fred

Charles Taylor får eksil i Nigeria, FNs fredsstyrker skal  gå inn i Liberia og en midlertidig regjering blir oppnevnt inntil et demokratisk valg finner sted.

Kvinnene har vunnet!

President Taylor forlater Liberia 11. August, 2003, ni måneder etter kvinnenes første samling på fiskemarkedet.

Men fredskvinnene skjønner raskt at jobben deres ikke er ferdig ennå. De hjelper FN styrkene med å avvæpne over 3000 barnesoldater. Deretter begynner de å jobbe iherdig mot valget. I 2005 blir Ellen Johnson Sirleaf valgt inn som Afrikas første kvinnelige president.

– Hun ble kremen på kaka for oss, sier Gbowee.
– Da visste vi at vårt oppdrag var fullført, men ingen i Liberia er i tvil om at den dagen ting går dårlig igjen, er kvinnene tilbake!

Når hun blir spurt om hvor hun fikk motet sitt fra, svarer Gbowee:
”Troen min. Jeg har kommet frem til at alt jeg er, alt jeg ønsker å bli og alt jeg var før, er ved Guds nåde. Det er så mange kvinner i Afrika og utenfor Afrika som er mer intelligent enn det jeg er.”

Kilder: ”Praying the Devil back to Hell”, Readers Digest oktober 2011.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter