fbpx

Valgjerd (89): Ser fremtid og håp i Sarons Dal

– Fremtid og håp, det er det jeg ser her, sier Valgjerd Steinsland fra Bjoa. Den 89 år gamle oldemoren fikk oppfylt sitt store ønske i sommer da hun fikk komme til Sarons Dal for første gang.

Valgjerd Steinsland sitter opplagt foran bobilen på campingområdet med en kaffekopp på bordet og avisen Vårt Land i fanget. Hun er på tur med svigersønnen som ønsket at svigermoren skulle få oppfylt et av sine store ønsker, nemlig å få komme til Sarons Dal.

– Planen var jo at kona mi også skulle være med, men så var hun ikke i form, også tenkte jeg at når vi først hadde sagt at vi skulle ta Valgerd til Sarons Dal, skulle jeg holde løftet og ta svigermor med på tur, forklarer den omtenksomme svigersønnen, Audun Kristoffersen.

Valgerd ser både frisk og livsglad ut der hun sitter i campingstolen. Selv mumler hun noe om å snart gå ut på dato, før hun ler.
– Ja, jeg har hatt veldig god helse, det eneste var da jeg hadde angina i 13 år i 50’ og 60’ årene, da var jeg veldig syk. Men så gikk jeg til forbønn i Haugesund, og har aldri kjent noe til det siden.

Unge stort takkeemne
Det er heller ikke tvil om at Valgjerd er begeistret over å få komme til Sarons Dal.

– Jeg syntes det var så fantastisk når jeg så alle de ungdommene, jeg ble så glad inne meg, det ble et stort takkemne. Nå ser jeg virkelig at det er fremtid og håp i Norge.

Hun har vært på hvert eneste møte under Sommerstevnet fra tirsdagen til søndagen, inkludert alle familiemøtene.

– Ja, jeg må si hun har hatt det travelt siden hun kom, bekrefter svigersønnen med ett smil.

– Da jeg vokste opp var det stort om det ble en frelst ungdom i bygda. Ellers var det bare gamle som var frelst, husker Valgjerd.
– Du kan tro det var hardt for den ungdommen! Derfor er det også fantastisk for meg å se alle disse barna som lærer om Jesus. Jeg får sånn tro på fremtiden nå jeg ser det!

Ikke knuslete
Valgjerd har vært en stor misjonsvenn og har støttet Sarons Dal i minst 40 år, selv om hun ikke husker nøyaktig når hun begynte. Hun sier at hun har alltid brent for misjonens sak, og leser ivrig Troens Bevis bladet og misjonshistoriene hver måned.
 
-Misjonsnøden fikk jeg inn som barn. Vi bodde på en isolert gård inne i en fjord på Vestlandet, og faren min hadde ikke mye penger. Men da det var basarer og utlodning til inntekt for misjonen, var han aldri knuslete, husker hun.

Aftenbønn
– Også fikk jeg sånn tro på bønnens kraft da jeg vokste opp, fortsetter hun.

– Min bestemor bodde på den andre siden av fjorden, hun var en sterk kristen. Vi måtte ta båt over til henne og det var viktig at fjorden var rolig. Kvelden før vi skulle på besøk til henne fikk vi alltid beskjed av mor og far å be i aftenbønnen om at fjorden måtte være stille neste dag. Og det slo aldri feil. Det var alltid helt vindstille når vi skulle besøke bestemor, og jeg forstod tidlig at det var makt i bønnens kraft.

Valgjerd forteller at da hun kom som nygift til Bjoa, 22 år gammel, var det kun en liten misjonsforening der med noen eldre damer.

– Men det stoppet ikke meg, jeg ble med og ordnet og stod på, forteller hun. – Så jeg har lært meg å være sammen med både eldre og unge gjennom livet, alderen til folk gjør ingen forskjell for meg, legger hun til.

Også prøvelser
Hun innrømmer at det tok allikevel mange år før hun virkelig gav sitt liv til Jesus. Det skjedde da hun var 40 år. Barna flyttet hjemmefra i tidlig alder og hun fikk sterk nød til å be for dem.   

– Da sa Jesus til meg at du vil at jeg skal hjelpe deg med alle ting, men du må overgi deg til meg. Det gjorde jeg, og jeg har sett så mange sterke ting med Gud etterpå at jeg kunne ha skrevet en hel bok, mener hun.

– Men det betyr ikke at alt har vært lett. Alle må igjennom prøvelser. Jeg mistet min datter til kreft da hun var 57 år gammel, ett barnebarn i krybbedød og ett oldebarn til kreft. Mannen min gikk bort bare 67 år gammel. Han fikk også kreft.  Men jeg tror på det som det står i Bibelen at våre livsdager er talte, og jeg har fred med det. Gud har gitt meg styrke, også har jeg også fått oppleve så mange fantastiske ting.

Bønnebarn
– Også må jeg si en ting til; bestemoren min hadde syv barn, og alle var ikke frelst da hun døde. Men alle ble frelst i ettertid. Jeg tror så sterkt på det at når vi ber for våre barn, så er det sant at vi skal få møte dem i himmelen en dag!



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter