Fra New York til Sarons Dal
Vi har møtt Elisabeth Olsen til en samtale om kallet, livet og tjenesten som Aril Edvardsens personlige sekretær i 27 år.
Hvor lenge arbeidet du i Troens Bevis og hvordan opplevde du det?
– Jeg kom til Sarons Dal januar 1978 og jobbet der i 27 år. Det var en fantastisk interessant jobb der jeg fikk møte mange flotte mennesker fra inn- og utland. Men det største av alt var å få være med å se innhøstningen av ufrelste. Jeg var også stevnesjef i 9 år. Det var artig, men veldig slitsomt.
Hvorfor begynte du å arbeide i Troens Bevis?
– Jeg bodde på Long Island, New York, sammen med min mann John Morris som er født og oppvokst der. Vi var i Washington, DC på en stor konferanse i Full Gospel Business Men og der traff vi på Bjørn Bergmann. Han grep tak i oss å spurte om vi kunne tenke oss å komme til Sarons Dal. John skulle hjelpe til med korrespondansekurset på engelsk og hjelpe Aril med de engelske radioprogrammene, foreslo han. Og jeg skulle være Arils sekretær. Et par måneder senere traff vi Kari og Aril i New York, og Aril fortalte oss om Sarons Dal og misjonen. Vi sa vi måtte be over saken. Jeg hadde et ønske om å reise hjem til Norge – til Oslo – men Gud ville noe annet. Etter én uke sa jeg til John vi må skrive og gi Aril et svar. John sa at vi bare skulle ta det med ro. Han måtte avslutte firmaet sitt og vi måtte selge huset. En uke senere spurte jeg igjen hva vi skulle svare. Da sa John at vi skulle skrive og si ja, vi kommer. Vi visste med sikkerhet at vi skulle til Sarons Dal, og jeg ba at Gud skulle sende en kjøper til huset og bilen vår uten at vi gjorde noe som helst. Det gjorde Gud. Vi skulle til Sarons Dal. Jeg måtte ha det som et tegn. Jeg visste ikke hvor Sarons Dal lå, ei heller hvor Kvinesdal var. Jeg hadde bare hørt om Sarons Dal ved at min far hadde vært på stevne et par ganger.
Hvordan var det å være Aril Edvardsens sekretær?
– Å være Arils sekretær var ikke alltid like lett, men det var veldig interessant. Aril var mye ute på reiser. Det var mange forespørsler etter Aril. Heldigvis hadde han en manager for kampanjene sine. Det var veldig fint å være sekretær for Aril. Han var et arbeidsjern, når han sendte noe arbeid opp til kontoret (han satt mye og jobbet hjemme) skulle det helst være ferdig dagen før jeg fikk det. Det stod «STRAKS» på omtrent alt jeg fikk. Jeg lærte fort å takle det. Aril tok nesten aldri en pause.
Hva var hans sterke sider?
– Arils sterke sider var først og fremst misjonen. Han ønsket svært sterkt å bringe evangeliet til den døende verden. Han brant for sjelene som ikke hadde hørt om Jesus og om Hans frelse og kjærlighet. Aril kunne spare på mange ting i Sarons Dal som ikke var nødvendig, i hans øyne, bare han fikk evangeliet ut til Norge og resten av verden.
Han hadde en imponerende hukommelse når det var snakk om historie og fortellinger. Spesielt norgeshistorien. Han leste en masse. Jeg tenker på de siste fire store bindene han skrev. Han var veldig interessant når han begynte å fortelle fra vikingtiden og kongene langt tilbake. Da vi hadde turer til Israel var Aril fantastisk til å fortelle om Israel og stedene vi besøkte. Vi hadde ikke behøvd å ha guide. Det var en av Arils sterke sider. Han kjente Israels fortid, nåtid og framtid.
Aril skrev sine bøker for hånd og du skrev dem inn på PC-en. Hvor mange bøker ble det?
– Jeg kan ikke riktig huske hvor mange det ble, men det var ganske mange. Det var en del små hefter og tykkere bøker. Den største var triologien – Solgudens autostrada. Jeg tror jeg holdt på med dem i 4 år fra 8 om morgen til 16 på ettermiddagen. Det var et veldig arbeid, men også svært interessant.
Hvordan foregikk denne prosessen?
– Aril skrev alle sine bøker og brever med hånd. Han skrev så fort, han hadde så mye i hode som skulle ut. Det hadde gått for sakte for ham med PC. Det gikk ganske fort å lære seg håndskriften til Aril, men det hendte jeg hadde vanskeligheter med å tyde skriften hans. Jeg husker en gang han sendte 25-30 ark over fax fra Florida. Det var noe av manuset for den store serien. Jeg kom på kontoret mandagsmorgen og da lå arkene rundt omkring på gulvet. Aril hadde glemt å sette sidetall på arkene. Men det gikk greit. Jeg bommet på én side. Når han var i Florida sendte han alt som skulle skrives over fax.
Når jeg først kom til Sarons Dal brukte vi skrivemaskin. Det kunne være slitsomt mange ganger, siden jeg hadde brukt data i USA. Aril leste gjennom det jeg hadde skrevet, og så tok han ut avsnitt og satte inn nye avsnitt. Det betydde at jeg måtte skrive alt på nytt. Nakken og armene skrek av smerte. Jeg var så glad den dagen vi fikk data i Sarons Dal.
Hvilken bok har satt dypest spor i deg?
– Av Arils bøker er boken Aril skrev om sin kamp med Goliat. ”Kampen mot Goliat”. Der tømmer Aril sitt hjerte og viser oss noe av alt han hadde opplevd av godt og ond. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og på mange mennesker som vi fikk tilbakemelding fra. Boken ble til stor hjelp for mange.
Leser du mye nå som du er blitt pensjonist?
– Ja, jeg leser så mye jeg kan. Om vinteren leser jeg mest, da er det ikke så mye å ta seg til her i Kvinesdal. Nå når sommeren er her har jeg en stor hage som jeg jobber i. Prøver å lese litt om kvelden inntil søvnen tar meg. Første prioritert er Bibelen. Akkurat nå holder jeg på med Einar Lundes bok Safari. Jeg har tre bøker på nattbordet mitt som jeg har begynt å lese. Men det blir til at jeg hopper fra den ene til den andre. I vinter leste jeg Beverly Lewis serier fra Amish Country i Pensylvannia. Det var så interessant å få lese om dem og deres gudstro, siden jeg selv har besøkt en av gårdene til Amish-folket, avslutter Elisabeth Olsen.
