fbpx

Evangeliets glemte historie

Siden Troens Bevis lanserte satellittkanalen sin i 1997, har tusener av Jesussøkende i den arabiske verden latt høre fra seg. Men få er klar over at historiens første kristne riker var arabiske. Eller at Romas første kristne keiser var araber. Her gjenforteller Aril Edvardsen evangeliets glemte historie.

Fra tidligste kristne tid fortelles det om hvordan mange arabere tok imot evangeliet.
I følge kirkehistorikeren Eusebius, (ca. 263-339) var det Kong Agbar av Edessa (177-212 e. Kr.) som var det første riket i verden som antok kristendommen. Agbar var en kongetittel på de arabiske kongene som styrte det arabiske Urhai (gresk: Osrhoenriket) fra hovedstaden Edessa (Urhai). Eusebius forteller at som oppfyllelse av Jesu løfte, sendte apostelen Thomas apostelen Taddeus med Jesu ord, og helbredet Kong Agbar. Eusebius sier at dette mirakel og andre mirakler som Taddeus gjorde i Jesu navn, finnes nedtegnet i byen Edessas offisielle dokumenter.
Fra ca. 190 f. Kr. lå de arabiske rikene Palmyra, Edessa, Emesa, Hatra, Charax og Gerrha som små bufferstater, som stadig skiftet allianser, mellom de mektige supermaktene Partia (Persia) og Romerriket. Flere av disse arabiske rikene og stammene var de første riker og stammer som antok kristendommen, lenge før Romerriket antok kristendommen.
Bibelen forteller at like etter at Paulus hadde blitt frelst i Damaskus og forkynt evangeliet der i byen, dro han til Arabia (Gal. 1:17). Trolig var det allerede mange arabiske kristne der.

Eusebius forteller at den store kirkelederen Origen fra Alexandria, (ca. 182-254) blant annet var involvert i evangeliserings-undervisning av menighetene i Arabia, etter at ”Arabias guvernør” sendte brev til ham i Alexandria og bad han straks komme til Arabia og ordne med kristne lærespørsmål. Det gjorde Origen ca. 215 e.Kr.
Men Orgien var også sterkt involvert i å korrigere avsporinger i arabiske kirker i årene som fulgte. Blant annet holdt han også et stort kirkemøte i Arabia, der han suksessfullt korrigerte vranglærer som hadde sneket seg inn blant arabiske kirker.

Første kristne land
Vi har sett at de arabiske Agbar-kongene i det arabiske Osrhoenriket og dets hovedstad Edessa, (Urhai) var det første riket i verden som antok kristendommen. Dette hadde trolig forbindelse med Osrhoenrikets dronning Helen, som hadde antatt jødedommen. Hun var gift med Kong Monabazus av Adiabene, og kom til Jerusalem med korn under den forferdelige hungersnød i år 46-47 under keiser Claudius’ tid  (41-54 e.Kr.), som er omtalt i Ap.Gj. 11:28.

Forfulgt av vestens katolske kirke
To av de mektigste arabiske folkeslagene som tidlig antok kristendommen var Bani Ghassan (også kalt Ghassanidene) og Bani Hira (også kalt Lakhmidene).
Ghassanidene var opprinnelig en sørarabisk stamme fra Marib i Jemen. Under ledelse av sin konge Amre ben Amer, migrerte de nord til Hauran og Golan, sør for Damaskus.
Ghassanidrikets hovedstad var Jabiyah på Golanhøydene, og dette riket hersket etter hvert over et geografisk område som strakte seg fra store deler av Syria, Jordan og Nord-Arabia helt sør til Medina. Dette kristne arabiske Ghassanid-riket, antok etter hvert den monofysitiske lære som Den syriske Jakobitiske kirke stod for. Dette førte til at det kristne Romerriket (Bysants) forfulgte disse arabiske kristne. Da kom det kristne arabiske Ghassanidriket mellom to møllesteiner – Det katolske Romerriket i vest og de hedenske persiske rikene Partia og Sassanidriket i øst.
Det samme gjorde det arabiske kristne Lakhmidriket Bani Hira. Disse antok etter hvert den nestorianske form for kristendom, og ble også forfulgt og angrepet av det katolske Romerriket. Lakhmidrikets område var i Sør-Irak og det nordøstlige Arabia opp til Persias grense.
Da det katolske Øst-Romerriket angrep og fanget Ghassanid-rikets konge i 581 og førte han til Konstantinopel, ble det krig og anarki i de arabiske kristne rikene Ghassanid og Lakhmid.

Foretrakk muslimer fremfor katolikker
Da de arabiske muslimene fra 632 og utover, angrep landene i Midtøsten, ble de mottatt som befriere av disse forfulgte arabiske kristne riker og stammer. De kristne arabiske riker valgte heller muslimenes overherredømme enn det kristne Øst-Romerrikets makt.

Arabiske kristne i Jemen og Sør-Arabia
Sir John Glubb forteller i sin klassiker ”De arabiske folks historie” at det også fantes mange arabiske kristne i Sør-Arabia fra de tidligste kristne tider, særlig i Jemen og Nejran (Najran). Arabia hadde også store kolonier av jøder, og flere arabiske konger i Sør-Arabia var jøder, og forfulgte de kristne lenge før Islam framstod.
Den arabiske kongen Abu Karib Asad, som regjerte 390-420, ble omvendt til jødedommen etter å ha besøkt Medina, der tre store jødiske stammer kontrollerte byen. Den siste kongen i det arabiske riket Himyar i Jemen, Dhu Nuwas (516-525), var også jøde. Han forfulgte og drepte mange arabiske kristne, blant annet i Najran, hvor han brente kirker og de kristnes hus.

Arabiske biskoper deltok på de store kirkemøtene
Alle som har kunnskap om de første store kirkemøter, vet at her deltok mange kristne arabiske biskoper, som tilbad Allah i Jesu navn.
Mange arabiske biskoper deltok på kirkemøtet i Nicea i år 325, blant annet biskop Cyrenius av Amman, Jordan. Petrus, biskop for de som bor i telt (beduinene) var en av de arabiske biskopene som deltok på kirkemøtet i Efesus i 431. Av de ca. 100 biskoper som deltok på kirkemøtet i Chalcedon i år 451, var 20 av disse arabiske biskoper og representerte mengder av kirker i de arabiske områdene.

Den første kristne romerske keiser var araber
Kanskje det mest sensasjonelle og interessante når det gjelder Oldtidens arabiske kristne, som jeg har funnet at det stort sett hersker total uvitenhet om, endog blant kristne forkynnere og skribenter, er at den første kristne keiser i Romerriket var en araber.
Den romerske keiser Philip I, som også bar navnet Philip Araberen, styrte Romerriket med fred og fordragelighet fra 245-249, ca. 80 år før Romerriket antok kristendommen. Keiser Philip I prøvde ikke å tvangskristne noen, eller å gjøre Romerriket kristent ved politisk autoritet. Men den tiden han regjerte fikk de kristne menighetene og biskopene et kjærkomment pusterom mellom Romerrikets forfølgelser. Det ser ut som om Philip I’s etterfølger, Keiser Decius (249-251), hevnet seg på dette, ved å bli en av Romerrikets verste forfølgere.

Philip Araberen ble født i år 204 i byen Shahba (som fremdeles eksisterer) ca. 100 km øst for Genesaretsjøen, i det Trakonitiske land (Se Luk.3:1). Han var sønn av Ghassanider-kongen Marinus, som var romersk æresborger. Philip Araberen brakte tilbake toleranse og moderasjon til Romerriket og tillot de kristne full frihet til å praktisere sin tro.
Kirkehistorikeren Eusebius (263-339) forteller at da Philip Araberen ville delta i bønn med de kristne under påskefeiringen, nektet biskopen han dette før han hadde bekjent sine synder. Eusebius forteller at keiseren etterkom dette med glede, og utviste ekte gudsfrykt.
Eusebius forteller også at Origen (182-254) som vi har sett hadde omsorg for araberne, korresponderte med Philip Araberen og med keiserinne Severa. Eusebius sier at han kjente til en kopi av Origens epistel til keiseren og en epistel til keiserinnen, som ennå eksisterte nesten 100 år senere.

Arabiske skrifter i Dødehavshuler
Klassisk arabisk var ikke fullt utviklet før i det 7. århundre e.Kr. Før den tid har vi sett at araberne (unntatt i Sør-Arabia) talte Arameisk og Nabateansk. Etter hvert ble dette til en blanding av Arameisk-Nabateansk. Nabateerne var en arabisk stamme som migrerte fra Mekkaområdet, og opprettet et rike med Petra (Sela) i Jordan som hovedstad ca. 400 f.Kr.-100 e.Kr.
Det er interessant at arkeologene har funnet både Arabisk-Arameisk og Arameisk-Nabateanske skrifter i huler i forbindelse med Dødehavsrullene, både som papyrusdokumenter og fragmenter, sammen med Hebraiske, Arameiske og Greske skrifter. For eksempel Dødehavsrullfragmentet 4Q235 består av Nabateansk-arabisk skrift fra Bibelens Kongebøker. I huler i Nahal Hever, Nahel Selim og ved Ein Gedi har det blitt funnet bibelske og legale fragmenter fra Bar Kochbas tid (132-135 e.Kr.) på Hebraisk, Arameisk, Arabisk-Arameisk, Nabateansk og Gresk.

Enden blir bedre enn begynnelsen
I dag holder kunnskapen om at arabiske riker og konger var blant verdens første kristne på å fordrive antipati og fordomsfulle holdninger hos alle Vestens kristne, slik som Apartheid og Ku Klux Klan ble overvunnet med kunnskap og sannhet.
Titusener av Abrahams arabiske etterkommere tar nå imot Jesus som sin frelser og Messias, både gjennom Troens Bevis TV-satellittsendinger og Jesusgrepne arabiske kristne i Midtøsten og Nord-Afrika, og andre misjoner som elsker alle Abrahams ætlinger.
Bibelen sier: ”Enden på noe er bedre enn begynnelsen. Du skal ikke si: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle dager enn nå? Du spør ikke slik om du er klok (har kunnskap)”. (Fork. 7:8-10)
Gud skal gjøre det igjen, slik han gjorde det i evangeliets første tid, da mange arabiske land ble kristne, lenge før Europas og Vestens riker gjorde det.”

Kilde: Utdrag fra artikkel av Aril Edvardsen i Troens Bevis for juli, 2005
For å motta Troens Bevis gratis i 1 år kan du klikke her!



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter