fbpx

Oleg med capsen

Det er ikke bare i Sarons Dal det er leirtid og camp. Innfødte misjonærer satser også på den yngre generasjonen. Sasha Pogodin har holdt flere slike leirer i Sentral-Asia og i russiske Kaukasus. Her kan du lese hva som skjedde med en gutt, en caps og en hemmelig venn.

 

Oleg er 16 år gammel, og bor i St. Petersburg. For 16 år siden måtte jordmoren dra ham ut av mors liv og inn i verden på en hard og brutal måte. Hun brukte alt hun hadde av krefter for å få ham ut. Så la hun babyen til side fordi hun trodde den var død. Moren var utmattet, og måtte reddes.
Men ett minutt etter fødselen begynte babyen å gråte, som om den protesterte på den røffe behandlingen. Huden på hodet var stygt skadet. Jordmoren hadde nesten skalpert ham.

Selvsagt satte den harde behandlingen sine spor på hodet hans. En naken, hårløs hud, med et merke som så ut som en hånd, satt igjen på hodet hans. Etter hvert som gutten ble eldre, ble han mer og mer mobbet for dette. Ingen jenter ville danse med ham på skolediskoteket. Jentene respekterte ham for hans intelligens, snillhet og ærlighet, men de holdt allikevel distanse. Jentenes ansikt viste avsky når gutten tok av seg capsen som han alltid bar. Derfor hadde gutten bestemt seg for at ingen jente ville noen gang bli glad i ham.
Sommeren 2004 kom Oleg som vanlig på ferie til sin bestemor som bor i en kossakk-landsby – Zelyonaya Roscha i Stavropol-regionen. Der opplevde Oleg noe som forandret hans syn på verden og hans plass i denne verden. Han ble invitert på sommerleir.

Ikke lyst
Datteren og svigersønnen til bestemorens nabo var troende. De bodde i Nalchik. Begge barnebarna til naboen og Oleg hadde vært gode venner i lengre tid. De kom også til denne landsbyen i ferien. De inviterte Oleg og noen andre barn fra nabolaget til en kristen leir i Nalchik, i samarbeid med en kristen veldedighetsmisjon.
Først ville ikke Oleg dra. Han tenkte at han ikke orket å se avskyen i ansiktene til alle ungdommene. Han orket ikke medynken og så måtte han bare fortelle den samme historien om og om igjen. Men nabojentene, Vera og Nastya insisterte: – Kom igjen Oleg. Du har aldri vært på en slik leir før. Du vil helt sikkert like deg der. Bare vent og se. Du vil aldri få lyst til å reise hjem. Det blir mange kristne ungdommer der fra søndagskolen, og mange gutter fra familier som ikke tror på Gud, slike som deg!

– Jeg har det, tenkte Oleg. – En veldedighets, kristen misjon, veldedighetsmiddager, veldedighets omsorg… I tillegg er halvparten av ungdommene evangeliske! Det blir nødt til å være dumt, primitivt og kjedelig. Men allikevel, Vera tror på Gud og hun er virkelig smart, morsom og hun har bare gode karakterer på skolen. Og hennes søster Nastya, selv om hun faktisk er nesten bare et barn ennå, er en interessant person. Vera og Nastya og deres foreldre er sikkert et unntak. De andre troende er sikkert noen kjedelige personer, med mindre vett. Men kanskje det er verdt er forsøk? Hvorfor ikke gå denne ene gangen? Kanskje de allikevel ikke ser ned på meg, for de er jo selv nederst på den sosiale rangstigen.

Overrasket
Men alt viste seg å være totalt annerledes! Det var over 60 barn og ungdommer på leiren, med forskjellige nasjonaliteter. Det ble laget grupper, med ni eller ti personer i hver gruppe, og alle var på forskjellig alderstrinn.
Oleg var den eldste i sin gruppe. Gruppen ble ledet av Sasha Pogodin. Den yngste var en jente på bare fire år, med samme navn som gruppelederen – Sasha. Instruktøren var ikke annerledes enn de andre. Han hevet seg ikke over noen. Han var med på alle aktiviteter og støttet laget sitt når de kjempet i lek mot andre lag. Hans latter var ekte, og han skjulte ikke gleden eller sorgen. Det Oleg merket var hans kjærlighet til andre. Han ble som eldre bror for Oleg og en omsorgsfull far for Sasha. Deres holdning til de andre i de andre gruppene var den samme, og derfor begynte barna og ungdommene å følge deres eksempel. Allikevel følte Oleg at Sasha var den beste og den mest rettferdige av alle.
Supper og middager var verd å nevne. Og kaker, søtsaker og frukt – alt dette kunne barna få i store mengder. Til og med bordene var dekket med omhu og med humor. Gleden gjennomsyret hele omgivelsen og Jesus Kristus syntes å være til stede i alle ting.

Gledesrus
Dessverre er det slik i den harde tiden vi lever i, at det er svært mange som ikke kan glede seg over slike gode måltider med mat og kan være så glad. Som Oleg senere lærte, er det ikke alle barn som kommer fra en glad og god familie, hvis noen. Men på leiren var alle glad i hverandre. Dette gikk opp for Oleg.
Og det var enda en viktig ting. Ingen spurte om din bakgrunn, hva dine foreldre gjorde, og om de i det hele tatt hadde noen jobb. Alle var verdsatt for det de var. Det var ingen som bare slentret rundt og ikke hadde noe å gjøre. Det var i det hele tatt ikke tid til å kjede seg. Konkurranser, fotturer, Bibelstudie, lære nye sanger og øve på sketsjer – alt dette fylte fritiden. Dette var virkelig kult.
Oleg følte at han seilte i en gledesrus under hele det 10-dager lange oppholdet i leiren. Han pustet inn den rene luften av kjærlighet, og var redd alt var en drøm.

Uten caps for første gang
Alle hadde sin egen ”hemmelige venn”, du visste ikke hvem det var, men du fikk en gave og et brev fra vedkommende hver dag. Alle prøvde å få sin ”venn” til å føle seg verdifull og elsket.
– Jeg trodde aldri at det å studere Bibelen – som jeg anså som en kjedelig og uinteressant bok – kunne være så interessant, var Olegs konklusjon. – Det er jo en klassiker i verdensformat! Dette skulle vi ha lært om på skolen. Kanskje ville livet da ha vært annerledes, ikke bare barnas liv, men hele nasjonens!
Oleg var helt sikker på at hvis den Gud som hadde brakt alle barn og ungdom sammen på leiren, også regjerte i verden, ville alle mennesker i hele verden være som ett. – Det er jo sånn en enkel og innlysende konklusjon. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før? var Olegs tanke den siste dagen på leiren. -I morgen skal alle reise herfra. For første gang i mitt liv har jeg gått uten caps. Jeg har ikke følt meg hemmet, fordi ingenting sjokkerer noen her. Alle ser på hverandre på en annen måte. Livet på leir er en annen verden. Det er stort. Det er underbart!

Hemmelig venn
Den siste kvelden, etter middagen, fikk alle brev fra en hemmelige venn. Det var et anonymt brev, og kunne skrives til flere. Det var et avskjedsbrev med gode ønsker og oppmuntring for fremtiden. Alle fikk flere slike brev. Nesten alle ansikt lyste av glede, og noen hadde et lite trist smil. Det var vanskelig å skilles fra noen som forstod deg.
Sasha Pogodin, instruktøren i gruppen Saturn, som Oleg deltok i, så nøye etter om det var noen som hadde det vondt etter å ha fått brevet. Han fikk se tårer i Olegs øyne. Han sto der og tørket tårene med capsen som han ikke hadde brukt på flere dager. Han bar den i hånden, fordi han var vant med det. Øynene deres møttes, og Oleg gikk bort til Sasha.
– Har du lyst til å snakke? spurte Sasha, han ville ikke være for pågående. Oleg la hodet på Sashas skulder og bekjente stille: – Da jeg reiste til leiren, hadde jeg stygge tanker om denne leiren og om alle. Forstår du? Men dere kristne er bedre mennesker enn mange, ja mye bedre. Sasha lo stille: Ingen synes godt om de troende til å begynne med. Du er ingen unntak. Hva man synes senere er det viktigste. Hvordan har du hatt det her på leiren?

I stedet for å svare, gav Oleg ham en bunke av brevene: – Jeg vil gjerne være sammen med slike brødre som deg hver dag. Oleg gav ham lov til å lese brevene. ”Kom tilbake neste år! Jeg skulle ønske du ikke bodde så langt borte som St. Petersburg. Når får jeg se deg igjen?
Som avtalt, var ikke alle brevene undertegnet. Oleg gav Sasha det siste brevet, og sa: ”Dette er et veldig personlig brev for meg, men du kan lese det. Du vil forstå… For meg er det som et lys, lik… Det betyr at jeg ikke er så …. Bare les det!”
Og Sasha leste: ”Oleg, jeg har aldri møtt en så kjekk gutt som deg. Jeg tror ikke de finnes mer. Før så trodde heller ikke jeg at det fantes noen Gud. Men nå vet jeg at Han eksisterer. Må Han velsigne deg. Jeg takker Ham for deg!
På bunnen av brevet – i motsetning til hva de hadde lov til – var det signert med et navn: Alyona. Men denne gang var instruktøren glad for at regelen var brutt.
– Hun skrev ikke dette bare for å være korrekt, gjorde hun? Hun satt sitt navn der, forstår du? Hun skrev til meg! Hvorfor Sasha, hvorfor? Det er bare umulig.
Oleg stod der med et smil og øynene full av tårer.
Sasha klemte skulderen til Oleg på en mannlig måte før han fanget blikket hans.
– Jesus ser til hjertene, Oleg. – Utseende betyr mindre. Han lærer oss. Alyona kan se slik. Det er tid for deg også å lære det.
Oleg prøvde ikke engang å skjule smilet sitt der han stod med capsen i hånden.

Sasha er en av de nasjonale misjonærene som får støtte av Troens Bevis.
Historien er skrevet av biskop Ivan Chekhunov som er Troens Bevis sin overseer for arbeidet i Kaukasus og Sentral Asia.

SE VIDEO FRA SARONS DALS PLANETER!



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter