Arils møte på Færøyene ble redningen
Bergur Skovgaard var en ungdom på full fart utfor skråplanet. Aril Edvardsens møte på Færøyene ble redningen, og i dag er han en velkjent pastor i en av Danmarks største menigheter.
– Jeg vokste opp i Torshavn, hovedstaden på Færøyene. I svært ung alder havnet jeg ut på skråplanet, og kom etter hvert ut i et stadig barskere liv som kriminell. Jeg har selv aldri vært stoffmisbruker av noe slag, men alle mine venner var involvert i misbruk. Denne utviklingen pågikk til jeg var i 16-års alderen.
Ut på kjøret
– Etter hvert ble jeg mer og mer alene. Ingen tok seg av meg. Jeg hadde vært innom kristne møter i oppveksten og også gått fram til forbønn, men ikke opplevd noen klar omvendelse.
– På denne tiden ble jeg kontaktet av en ungdomsgruppe fra en av pinsekirkene i Torshavn. Ungdommene var innimellom på gaten og evangeliserte. Dette overveldet meg.
– Grunnet manglende nettverk og oppfølging ble jeg imidlertid skuffet og kom ut på kjøret igjen. Det kom bitterhet inn. Dette ville jeg bare ikke, forteller Bergur Skovgaard, som likevel om kort tid skulle oppleve en radikal forvandling i sitt liv.
Snek seg frem
Bergur takket nemlig ja da en gruppe ungdommer inviterte ham med på møte med Aril Edvardsen, som i de dagene var på Færøyene.
– Arils tale handlet om bevisstgjøring: om tomheten mange moderne mennesker føler, og om lengselen etter å finne den åndelige dimensjonen i livet. Jeg kom rett fra diskomiljøet og syntes til å begynne med at møtet var heller kjedelig.
– Men kallet i mitt indre ble sterkere og sterkere etter hvert som tiden gikk. Mot slutten av talen gjorde Aril en innbydelse til frelse. Jeg satt og kjempet med meg selv og våget først ikke å gå fram.
– Men noe inni meg ville bare fram. Til sist snek jeg meg opp langs den ene siden av salen. Jeg krøp nesten på alle fire. En mann fikk øye på meg og hjalp meg. Der framme samtalte og bad veilederne for meg.
– Jeg kunne merke rent fysisk at det gikk som en hånd inn i mitt bryst. Hånden tok fatt i alt ”avfallet” der inne og dro det ut av meg, og etterlot en opplevelse av renhet og lettelse. Jeg kjente meg som verdens lykkeligste menneske, og syntes alle smilte til meg. Ja, det virket til og med som om selv fårene smilte til meg etterpå. Mitt land Færøyene fikk jo sitt navn fra alle fårene!
Nytt liv
– Jeg ble fort klar over at skulle jeg komme videre i mitt nye liv måtte jeg gjøre et valg. Derfor skrev jeg til Sarons Dal og bad om å få tilsendt brevkurset ”Det nye liv”.
– Jeg opplevde en veldig kamp om dette med å bevare frelsen, men noen andre i ungdomsgruppa ble også frelst. Sammen søkte vi å komme videre. Jeg undersøkte litt om muligheter både i Norge og Sverige, men det endte med at jeg skrev brev til Pinsekirken i Blåhøy ved Brande i Danmark om muligheten for å gå på deres bibelskole.
I det hyggelige svarbrevet tilbake til meg skrev de: ”Bare kom!” Gud skulle nok ta seg av meg. Og det gjorde han. En kvinne i menigheten betalte hele bibelskoleoppholdet for Bergur, en bekreftelse på at Gud holdt sin hånd over ham.
– Jeg fant min kone under tiden i Blåhøy; også det en Guds velsignelse. Da vi ble viet i 1986 gav jeg min kone et løfte: ”Aldri å flytte til Færøyene!” Men siste ordet var ikke sagt i den saken.
Drøm går i oppfyllelse
– Jeg begynte først å preke rundt omkring i Danmark, men etter hvert kjente jeg sterkt Guds kall til å forkynne evangeliet. Kallet lød slik: ”Gå hjem til dine egne og fortell hva Gud har gjort for deg!”
– Det ville jeg gjerne, men etter at det ble klart for meg at Gud ville ha oss til Færøyene, bad jeg meget for min kone. Jeg hadde nemlig gitt henne et løfte om ikke å reise dit. Derfor bad jeg til Gud og sa at han hadde et stort problem: Min kone!
Samtidig begynte min kone å oppleve samme kallelse. Hver gang hun åpnet Bibelen fikk hun ord som talte om å reise, og hun visste godt at det dreide seg om Færøyene. På et tidspunkt orket hun ikke å lese Bibelen, fordi den hele tiden talte om dette å reise.
Det førte til at hun begynte å lese i en feriebrosjyre med teksten: ”Reis til Færøyene – ta sjelen din med!” Dermed måtte hun være lydig og svare ja.
– Vi dro dit i juni 1991 og tilbrakte tre år på øyene. I løpet av denne tiden så vi et sterkt gjennombrudd for evangeliet blant mange av menighetene.
– Gud talte så til meg om at jeg skulle tale til mange mennesker på samme tid i en stor idrettshall. Dette skjedde imidlertid ikke i den første treårsperioden vi tilbrakte på Færøyene. Isteden fikk jeg kall fra Pinsekirken i Århus om å komme dit.
– Så skjedde det i påsken tre år senere. Jeg ble invitert til å tale i idrettshallen på Færøyene sammen med en norsk forkynner. Da fikk jeg anledning til å tale til 1500 mennesker og min visjon gikk i oppfyllelse. Det var en fantastisk opplevelse og flere personer gav sine liv til Jesus.
Pastor
– I juni 1994 tiltrådte jeg i Pinsekirken Århus og begynte en fantastisk rik tid sammen med Frede Rasmussen. Sammen fikk vi over en femårsperiode oppleve åndsutgytelse og gjennombrudd i kirken, der Gud virkelig tok over det hele.
– Så kom kallet fra Pinsekirken i Svendborg på Fyn. Vi svarte ja, men det skal innrømmes at våre hjerter for en stor del hang igjen i Århus.
– Når så spørsmålet om å komme tilbake til Pinsekirken Århus kom igjen var det ingen tvil: Vi savnet byen. Da hadde vi tilbrakt fire år i Svendborg.
– Tilbake i Århus har Frede Rasmussen og jeg funnet veldig godt sammen. Foruten samarbeidet i menigheten har jeg vært kirkens representant i TV-Århus. Her kan jeg leve ut noe av min evangelistiske side.
Tegn og under
Bergur Skovgaard har flere sider i sin tjeneste; han holder møter og seminarer med vekt på helbredelse. I de senere årene har han hatt sterke opplevelser i Danmark på dette området.
– Det var på en reise til Afrika at jeg virkelig fikk oppleve Guds mirakler i praksis. Jeg var med på møte med Theresa Wairumi i Nairobi, Kenya, hvor nærmere 250 000 mennesker var samlet. Ut fra det jeg så og opplevde der, besluttet jeg meg for at jeg ville tro Gud for tegn og under i min egen tjeneste.
– Senere har jeg bevisst gått etter dette og sett mange oppsiktsvekkende helbredelser. Blant annet ble en liten pike med føtter som vokste innover helbredet. Hun kan nå gå normalt. Jesus sa jo i forbindelse med misjonsbefalingen: Helbred syke!
– Jeg lærte noe av Theresa Wairumi. Hun sa: ”Hva om det virkelig skjer!” Mange spør slik: ”Hva om det ikke skjer?” Hun snudde om på det hele. Vi ser selvsagt mange som ikke blir helbredet, men jeg stopper ikke å preke og be for syke av den grunn. Jeg ser på dette som en naturlig del av tjenesten.
Dyp respekt for Aril
– Jeg har fulgt med i arbeidet til Aril Edvardsen og Sarons Dal gjennom mange år. Troens Bevis har jo kontor hos oss i Pinsekirken Århus. Jeg har stor respekt for Arils arbeid, som har dyp anerkjennelse her i Danmark
– Arils evne til å kommunisere evangeliet ut til folket; hans evne til å være banebryter på områder hvor han går foran oss andre; det at han tør gjøre nye ting som er relevante for evangeliets utbredelse, dette inngir stor respekt og vitner om en sterk internasjonal tjeneste som jeg beundrer.
Utdrag fra intervju i Troens Bevis bladet for oktober, 2005