fbpx

En misjonsskole-elevs bekjennelse

– Etter noen måneder som fersking i misjonstjeneste i eget land, er det på tide å se tilbake. Er jeg fornøyd? Har jeg lykkes? Hvor går jeg, hvor står jeg, hvem er jeg? Torgeir Østtveit Størset er knusende ærlig i sin selvransakelse etter flere måneders praksis som ungdomsarbeider.

– Jeg elsker dette livet. Elsker å være et kontaktpunkt mellom unge mennesker og Jesus. Elsker å se en begynnende bekjennelse som en dag vil slå ut i full blomst. Elsker å være et vitnesbyrd i hverdagen. Elsker nettsamtalen nattestid med en ungdom som ikke skjønner seg på dette med Jesus. Elsker å samle 6-7 ungdommer for å øve inn et dramastykke til andakten. Elsker hvert minutt av det.

Dessverre er de fleste av minuttene mine noe helt annet. Kontakten med ungdommene kan bli sporadisk og handle om alt annet enn Gud. Bekjennelsene handler mer om kjærlighet til jenter enn til Jesus. Av og til lurer jeg på om jeg er annerledes enn alle andre. Samtalene på nett handler om hvorvidt jogging er moralsk (!). De fleste andaktene er meg mot ungdommene, med mobilbruk og småsnakking i salen. Det er ikke alle disse minuttene jeg elsker.

Jeg har spurt meg selv: Er det verdt det? Kunne mine minutter vært brukt bedre et annet sted? Kaster jeg vekk minuttene? Fortvilelsen rår grunnen. I sånne stunder er det et uttrykk fra Bibelen som stadig går igjen for meg: ”men Gud…”

Men Gud. Det er sterke ord. Midt i motgang og fortvilelse står Jesus som et fyrtårn og sier: ”Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.” (Sal 37.5). Noen ganger ser jeg at Han gjør det. Noen ganger får Guds lys slippe til litt her og litt der. Noen ganger er det allright.

Derfor mister jeg ikke motet. Min Gud er større enn mine problemer. Min Gud gjør underverk. Jeg vet at Han virker i det skjulte. Jeg håper og tror at jeg også skal få se noe av det Han gjør komme til overflaten.

Så hva gjør jeg egentlig? Hvordan er en vanlig dag? Jeg står opp. Steller meg og spiser frokost. Hvis jeg da ikke jobber litt før frokost. Det blir mye tid på PC’en. Andakter skal forberedes, styremøter skal gjennomtenkes. Bestillinger skal gjennomføres. Brev skal skrives. Medlemskort skal lages. Ofte gjør jeg litt før frokost. Så blir jeg ofte sittende der en stund etter frokost.

Utpå ettermiddagen kommer ungdommene hjem fra skolen, og da blir MSN en viktig kontaktkanal. Jeg blir ofte sittende noen timer å ”chatte” med noen. Noen får jeg mye kontakt med på den måten. Noen dager må jeg ut på ettermiddagen – speider, barnekor, konfirmasjon, bibelgruppe. Andre ganger er det kvelden – ungdomsklubb, styremøter.

Når jeg kommer hjem står ofte MSN for tur igjen. Noen ungdommer legger seg aldri, andre kommer seg i seng rundt midnatt. Det kan bli gode timer på kvelden med prat. Til sist må også jeg kapitulere for søvnen og får et hyggelig stevnemøte med pute og dyne. Slik går dagene.

Som sagt er det sjelden jeg får oppleve de store resultatene. For meg er det en seier å ”chatte” 30 minutter om Gud med ei ung jente. Men dette er jo hverdagen. Og det tar tid å skape kontakt. De resultater jeg har sett, har nesten alle kommet i løpet av én måned, og det er januar. Noen få kom i desember.  Nå er det februar, og jeg gleder meg. Trofast arbeid kan skape et Guds under, og godt er det.

For å svare på de store spørsmålene, så må svaret bli at jeg er aldri fornøyd. Mennesker trenger Jesus, og så mye står igjen. Men har jeg lykkes? Spurte du meg for to måneder siden kunne jeg sagt nei. Et halvt år, 5 måneder, 138 dager og nesten ingen resultater. Nå begynner spirene så vidt å bryte overflaten. Hvor går jeg herfra? Ungdommene på Spangereid trenger Jesus, og enn så lenge går jeg ingen steder. Hvor står jeg? I en svart åker med noen små grønne spirer som bare sees hvis du leter etter dem. Men noe har begynt å skyte opp av jorda.

Hvem er jeg? Jeg er Torgeir Østtveit Størset, snart 23 år, et menneske med like vilkår som deg. Hvem er jeg? Jeg er en brikke i Guds puslespill. Hvem er jeg? Jeg er et redskap i Mesteren hånd. Om jeg er fornøyd? ”Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far – fra Ham som ethvert farsforhold i himlene og på jorden har fått sitt navn – og jeg ber om at Han vil gi dere å bli styrket med kraft ved Sin Ånd i det indre menneske.” (Ef 3.14-16a). Jeg takker Jesus og gleder meg til fremtiden.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter