fbpx

Grace fikk sin mirakel-uke

Uten mat, uten klær og gravid i 8. måned så det tynt ut for Grace og hennes 4 år gamle datter. Men etter flere år i bønn fikk de plutselig sin mirakel-uke. En kvinne banket på døra.

Dette året går Grace på misjonsskolen i Sarons Dal. Hun er en bitteliten vever kvinne som lett skiller seg ut fra bygdas øvrige befolkning. Enten det snør eller regner går hun dit hun skal. Med et smil. Når andre foreldre kjører opp til barnehagen og skole i store familiebiler, kommer hun trillende på barnevognen. Men hun klager ikke. Tvert imot er hun strålende fornøyd.

Grace og hennes 2 barn kom til Namsos for 3 år siden som kvoteflyktninger. Etter to år ønsket hun å gå på bibelskole. Da valget stod mellom 4 skoler, falt loddet på Sarons Dal. Planen er å fullføre alle tre år på Troens Bevis Bibel og Misjons Institutt.

Farefull ferd
Men ferden til Sarons Dal har vært både lang og farefull. Hun vokste opp i en søskenfolk på 10 i Sør-Sudan. I 1965 måtte familien flykte da den første krigen kom til landet. Moren som da var gravid med henne, gikk hele veien til Kongo. Det var først da hun var 9 år at de kunne returnere til sitt hjemland.

Faren hennes var lærer og hadde vokst opp hos et misjonærektepar i Sudan. Etter noen år som flyktninger i Kongo sendte den anglikanske kirken ham til Uganda på bibelskole. Da fikk moren ansvar for alle 10 barn, i tillegg til at hun måtte dyrke alt de skulle spise.

– Vi bodde i et flyktningområde der vi fikk leve av det vi klarte å dyrke. Men det måtte også være nok til å selge litt så vi kunne å kjøpe såpe, salt og stekeolje. Det var det eneste vi brukte penger på, forteller Grace.

Pastor uten lønn
Tilbake i Sudan fortsatte faren som pastor på fulltid, men uten lønn, og moren måtte jobbe som lærer for å få mat til familien.

– Selv om faren min var anglikansk prest fikk vi etter en stund hjelp fra den katolske kirken som betalte skolepengene for oss barna, forteller Grace.

– Jeg husker godt at det var dager da vi ikke hadde noe mat. Da satt faren min i stolen og ba hele tiden. Han var veldig sterk i troen og kunne store deler av Bibelen utenat. Hans liv forandret mitt liv, sier Grace som legger til at faren ble 90 år gammel og døde i 2003.

Manglet medisin og døde
De hadde heller ikke penger til medisin når noen i familien ble syke. Dette skulle koste moren livet. Hun ble smittet av en sykdom etter at de flyttet til et nytt område, der faren virket som evangelist. Den katolske kirken hjalp med litt medisin, men de hadde ikke nok og moren døde i løpet av ett år.
Flyktning på ny
– På den tiden hadde jeg akkurat giftet meg, forteller Grace. Men ekteskapet ble raskt en katastrofe da det viste seg at mannen også hadde en annen kvinne som han etter hvert fikk 3 barn med.

Så brøt det på ny ut krig, og ektemannen tok med seg Grace og den andre kvinnen  til en flyktningleir i Sentral-Afrika. Der fikk hun etter hvert innvilget skilsmisse, en ikke ukomplisert sak, og fikk seg jobb for en amerikansk hjelpeorganisasjon i leiren.

– Selv om jeg ikke var frelst, ba jeg inderlig til Gud at han møtte løse meg fra den nedverdigende familiesituasjonen jeg befant meg i. Jeg føler at det var min fars tro som bar meg, forteller hun.

Ba inderlig om hjelp
Etter fire år trakk hjelpeorganisasjonen seg ut, men de ga løfter om å hjelpe henne og datteren Beatrice, som da var 2 år, til å komme til USA. Grace reiste derfor opp til hovedstaden for å kontakte den amerikanske ambassaden. Der fikk hun beskjed om å vente inntil de klarte å skaffe sponsorer for henne. Sponsorer som aldri dukket opp.

– På det tidspunktet var jeg ikke frelst, men jeg var redd for aids og jeg visste hva som var rett og galt. Jeg hadde fått noen venninner som vi fikk bo hos. De presset meg til å
prostituere meg, slik som dem for å skaffe penger til mat. Men jeg ville ikke og ba inderlig Gud om hjelp. Jeg fikk ikke noe arbeid og etter en stund lo de og sa at Gud hjalp meg jo ikke. De hånte meg og lurte på hvordan jeg kunne spise av det de tjente når jeg ikke ville gå den veien selv.

Tilslutt så jeg ikke noen annen utvei for meg og min datter og gikk med på å møte mann en søndag formiddag. Men han kom ikke til avtalen, og jeg gikk inn i en kirke som hadde gudstjeneste. Det var en pinsemenighet med sterk forkynnelse, og på det møtet der ble jeg frelst, forteller Grace. Hun begynte på et nyfrelst kurs, og fikk etter hvert hjelp fra menigheten.

Nye komplikasjoner
Mens hun forsatte å be Gud om en løsning for henne og Beatrice, dukket plutselig faren til datteren opp. Han flyttet inn med dem, og hjelpen fra menigheten stoppet opp. Men da hun ble gravid stakk han for andre gang, slik han hadde gjort da hun ventet Beatrice.

– Nå gikk jeg en veldig vanskelig tid i møte. Beatrice fikk litt mat av naboene, men jeg hadde ingenting. Jeg hadde ikke penger til å gå til legeundersøkelse, og jeg hadde ikke betalt husleie på 6 måneder. Etter 3 dager uten mat sa jeg  til Gud at ditt ord er mat for meg. Dagen etter banket det på døren og en mann fortalte at Gud hadde sagt at han skulle gi meg litt penger til mat. Senere hadde jeg en rar drøm om to menn som åpnet en vei for meg. Dagen etter kom det to menn fra den katolske kirken. De tok notater, så hvordan jeg bodde, betalte husleien min, gav meg litt mat og penger til legeundersøkelse. Jeg var da gravid i 6. måned.

Alle miraklene på en uke
– Men da jeg var 8 måneder ut i svangerskapet hadde jeg ennå ikke ett plagg til babyen, vi hadde ikke mat og jeg var veldig fortvilet. Så en dag kom det plutselig ei katolsk søster på døra. Hun hadde tatt med litt babytøy til meg og sa at jeg måtte gå til FN-kontoret. Der gav de meg penger, og så kom pastorens kone fra min menighet med varme klær hun hadde sydd til meg og barna. Og innen uka var omme fikk jeg beskjed fra FN-kontoret at jeg var akseptert som kvoteflyktning og at de allerede hadde funnet en plass til meg i Namsos i Norge. Jeg kunne ikke tro det. Jeg fikk alle miraklene mine på en uke, forteller Grace med et stort smil.

Men før hun kunne sette seg på flyet måtte Christopher bli født. Da han var 5 måneder kom den lille familien til Namsos, der de ble varmt mottatt og plassert i sin egen leilighet.

Grace forteller at helt fra første stund i Namsos fikk hun spørsmål og hjelp til å finne ut hva hun vil jobbe med.

– Jeg har alltid tenkt at jeg ville jobbe med nødhjelp og bruke den utdannelsen jeg har fått. Nå ber jeg virkelig Gud vise meg helt konkret hvilken vei jeg skal gå. Hun er stadig like forundret over hvordan Gud svarte hennes bønn og at hun nå er i et land  hun aldri har hatt noen tilknytning til. – At jeg, som ikke har noe familie eller røtter her i Norge plutselig er kommet hit, kan bare være Guds ledelse, mener hun og er stadig like forundret over det som har skjedd.

Gi aldri opp!
Når hun deler sin historie er budskapet hennes over alle andre ting å ikke gi opp når en ber.  – Gud hører alle bønner. Jeg trodde jeg ville få svar innen et par timer første gang jeg ba om hjelp. Men jeg ser det er prosesser en må igjennom. Men ikke gi opp, Gud hører, legger hun skråsikkert til.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter