fbpx

– Hvorfor ble Jesus korsfestet

Jeg var med Aril på hans kampanjer i Sibir i 1989 og 1991. Begge gangene holdt Aril store møter i sportshallen mitt i sentrum av storbyen Irkutsk. Derfor er det ekstra inspirerende å møte vår tolk på denne turen til Sochi og Sukhum i Abkhasia. Nikolai Markin er et direkte resultat av det jeg fikk være vitne til på den første turen, for 19 år siden.

Selv om Nikolai er født i Ukraina, flyttet han med sine foreldre til det kalde nord til Yakutia i Sibir, der gradestokken kan komme helt ned i minus 60 grader.

Men Nikolai hadde en drøm om å reise til Amerika og redde indianerne fra cowboyene, etter å ha sett altfor mange western filmer som barn. Derfor la det seg ned i ham en tidlig lengsel etter å lære seg engelsk. Når det ble tid for universitets studier flyttet han sydover, like nord for grensen til Mongolia, for å studere engelsk på språk akademiet i Irkutsk.

Nikolai og jeg er begge født i 1966 og jeg så de samme cowboy filmene som ham, men min lengsel var å dra til Hollywood og lage tøffe filmer.

Nærmer oss Irkutsk
Men noen måneder senere er jeg på den transibirske jernbane og filmer Aril, en cowboy fra Kvinesdal som speider ut av vinduet og ser etter nye jaktmarker for evangeliet. Han lar inntrykkene bli en del av seg. Han ser landsbyer, tettsteder og byer og vi kan antakeligvis se inn over Mongolia, der det lange toget sirkler seg innover den russiske prærien, eller tundraen som de kaller det.

Etter 30 timer ankommer vi Irkutsk, etter bare en kort etappe på den ukeslange togreisen, fra den gang Leningrad, til Ulan Bator i Mongolia.

Vi hadde riktignok flydd til Novosibirsk og holdt kampanje, før vi satte oss på toget til byen der Nikolai studerte.

Ubesvarte Spørsmål
Samtidig går Nikolai i gatene i Irkutsk med et spørsmål som plager ham.

-Hvorfor ble Jesus korsfestet? reflekterer han under intervjuet på bredden av Svartehavet. -Jeg fant frem et gammelt nytestamente, som min bestemor hadde gitt meg, forteller han videre. -Da jeg åpnet boken, bladde jeg opp i Matteus evangeliet, og leste om Jesu død og oppstandelse. Men jeg kunne allikevel ikke forstå hvorfor?

-Jeg dro på en messe i den ortodokse, kirke men fikk fremdeles ikke svar på mitt spørsmål.

En lærer jeg hadde på språk akademiet kom fra Storbritannia. Ingen visste at hun var en troende, men hun inviterte meg med på et møte i baptistkirken, og der fikk jeg høre budskapet om hvorfor Jesus døde! Jeg forsatte å gå på møtene i denne kirken og ikke lenge etter kom Aril Edvardsen med sin kampanje til Irkutsk, og han besøkte også menigheten en søndag formiddag.

Møtet med Aril i Irkutsk
Møtene i Irkutsk husker jeg var veldig bra. Jeg filmet møtene og folk strømmet frem til plattformen, da Aril ga sin innbydelse. De kom frem fra plassene nede på gulvet og det tok lang tid før alle oppe i amfiet hadde funnet veien ned til forbønnen. Etterpå delte pastorene ut bibler og det ble rene rocke konserten. Folk ble sprelske og rev til seg hvert sitt eksemplar, da de sikkert regnet med at det fort ble tomt.

Men jeg husker også at det var en lidelse å være med Aril i de russiske lokale kirkene. Ikke fordi at møtene ikke er bra, men fordi de varte så lenge og vi skjønte jo ikke en døyt. Å høre russisk i 4 timer på en hard trebenk, mens ventilasjonen er hermetisk lukket for frisk luft, er en uforglemmelig opplevelse.

Jeg husker ham ikke, men Nikolai satt der også. Han led ikke. Han sugde til seg hvert ord. Aril prekte også i tillegg til alle de andre pastor innleggene.

Da Aril gav sin innbydelse i de lokale baptistkirkene engasjerte pastorene seg sterkt. Det ble russisk drama og ingen var «frelst» før de hadde hulket og grått. Jeg kunne lett skjelne de som var bønnebarn og vokst opp i menigheten, fra den kirkefremmede russer. I kampanjemøtene gråt nesten ingen av de kirkefremmede, men de gav sin viljeserklæring om at de ville ta imot budskapet de nettopp hadde hørt for første gang.

Men uansett tradisjon og virkemåte, så jobbet den Hellige Ånd på Nikolai i benkeraden ved siden av meg. Han beskriver talen han hørte.

– Aril hadde gitt en tydelig illustrasjon, som gav meg en klar forståelse av frelsen. Da han gav innbydelsen sto jeg umiddelbart opp og gav mitt liv til Jesus! Etter dette fikk jeg en Bibel. Den tok jeg med meg på toget, da jeg reiste for å treffe min fraseparerte kone, som hadde dratt til sine foreldre i Nizhny i sentral Russland. På toget hadde jeg god tid, siden denne reisen tar 3 dager! Til tross for mine akademiske studier, ble Johannes evangeliet vanskelig å forstå. Men mens jeg leste var det allikevel noe som skjedde. Jeg var en stor forbruker av sigaretter, men etter denne togreisen har jeg aldri røkt mer.

Mitt forhold til kona kom også på plass og vi er fortsatt lykkelig gift. Når studiene var fullført i Irkutsk fikk jeg jobb som lærer ved en videregående skole i Buriatia, som er en autonom republikk i Sibir, ved innsjøen Baikal.

Utflukt til Baikal

Under kampanjen tok menigheten oss med på en utflukt til Baikal og dette området som Nikolai etter hvert flyttet til. Langs veien ser Aril tøystykker som henger ned fra trærne. Han ber sjåføren stoppe og meg om å finne frem kamera. -Vi tar en «stand up», sier han og legger ut fra sin rike kunnskap, denne gangen om Buriatia som her har en slags offerplass. Tøystykkene i trærne var en del av ritualet. Aril snakker i kamera om at her vil Troens Bevis sende ut lokale misjonærer.

Etablerte Menighet
– Burjatene er en mongolsk stamme, forsette Nikolai. De har sin egen kultur, veldig lik den de har i Mongolia. De er buddhister og sjamaner. Ved siden av lærerjobben oppdaget vi at vi også etter hvert hadde etablert en menighet, siden budskapet om Jesu korsfestelse hadde blitt en naturlig del av mitt liv. I løpet av årene vi var der, tok mange imot budskapet om evangeliet, til tross for at det er veldig vanskelig for burjatene å gi sine liv til Jesus.

Fra Baikal til Svartehavet
I en gammel stål konstruksjon fikk vi komme ut på verdens største innsjø, som er 1600 meter dyp. Vi kunne drikke ferskvannet, som er nok til å dekke behovet for verdens befolkning for ett helt år.

I 2002 forlot også Nikolai Baikal burjatene etter lang og tro tjeneste.

– Vi fikk en visjon fra Herren, min kone og jeg, sier Nikolai, at vi skulle flytte fra dette området, samtidig som Gud la muslimer på vårt hjerte. Vi dro i tro og havnet etter hvert i Sochi og driver nå en virksomhet langs kysten av Svartehavet.

Nikolai vet han ikke er fremme der visjonen har kalt ham, men når han møter Aril ser han at retningen tar form.

– Når jeg ser Arils kjærlighet til muslimer og når jeg hører han snakke, så ser jeg et fars hjerte. Han elsker muslimene, slik en far elsker sine barn. Dette rører ved mitt hjerte, avslutter Nikolai som er spent på hvor visjonen vil føre ham nå som han også får lese Arils bok om hvordan kommunisere med Islam.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter