fbpx

Ateistisk forfatter mener Afrika trenger Gud fremfor alt annet

Rett før jul publiserte den selverklærte ateisten og faste politiske kommentatoren Matthew Parris ett oppsiktsvekkende stykke i den engelske avisen The Times. Etter en tur til Afrika for å se på et nødhjelpsprosjekt mener han at: ”Misjonærer, ikke nødhjelpspenger, er løsningen til Afrikas største problem, -folkets knusende passive tankesett.”

Matthew Parris reiste rett før jul til Afrika, til landet som før var kjent som Nyasaland. Her vokste han opp som gutt for 45 år siden. Målet med turen var å følge opp et prosjekt som The Times hadde samlet inn penger til.  ”Pump Aid ” installerer en pumpe som holder landsbybrønner hermetiske rene, og det var dette Matthew Parris dro ned for å ta i skue.

Han forteller at turen både inspirerte og fornyet troen på utviklingshjelp. Men at turen også fornyet troen hans på noe som han hadde forsøkt å bli kvitt hele livet, en observasjon som har fulgt ham siden barndomsdagene i Afrika. Han sier at det forvirrer hans ideologiske tro, og er pinlig for hans voksende overbevisning om at det ikke finnes noen Gud.

”Som en selvproklamert ateist, er jeg blitt overbevist om det enorme bidraget kristen evangelisering tilfører Afrika; det utmerker seg sterkt i forhold til sekulære, ikke statlige organisasjoner, statlig nødhjelp og internasjonale tiltak.
I Afrika forandrer evangeliet folks hjerter. Det gir en åndelig forvandling. Gjenfødelsen er virkelig. Forandringen er god”, skriver han.

Parris forteller at han har prøvd å unngå denne sannheten ved å skryte av alt det flotte, praktiske arbeidet til misjons-kirkene i Afrika.

”Det er synd, ville jeg si, at frelsen er med i pakken, men kristne, sorte og hvite, som jobber i Afrika, helbreder virkelig syke, de lærer virkelig folk å lese og å skrive; og bare den mest hardhjertede ateisten vil kunne se på et misjonssykehus eller en misjonsskole og si at verden ville vært bedre foruten.”

Han ville sagt at hvis tro var det som behøvdes for å motivere misjonærene var det greit, men det viktige var hjelpen de kom med, og ikke troen.

”Men dette passer ikke med fakta. Troen gjør mer en å støtte misjonæren, den blir overført til flokken hans. Det er denne effekten som er så utrolig viktig, og som jeg er nødt til å legge merke til”, innrømmer han.

Parris forklarer at dette er noe han er kommet frem til over mange år, helt fra han som liten gutt var sammen med misjonærer som var venner av dem, og det han opplevde når han var på landsbygda, uten foreldrene, men sammen med sin yngre bror. Og i byen der de hadde afrikanere som jobbet for seg som hadde omvendt seg og var sterke troende.

”De kristne var alltid annerledes. Langt fra å kue eller begrense de omvendte, virket det som om troen hadde frigjort dem og fått dem til å slappe av. Det var en livlighet, en nysgjerrighet, ett engasjement med verden, en direkte måte å omgås andre, som så ut til å mangle i det tradisjonelle afrikanske livet. De stod høye og ranke”, husker han.

En annen opplevelse som bidro til hans overbevisning om at kristendommen er løsningen på det Afrikanske kontinentet, var en tur han hadde som 24 åring sammen men en gjeng kamerater. De kjørte familiens gamle landrover fra Algeria til Niger, Kamerun og sentral Afrika, rett gjennom Kongo til Rwanda, Tanzania og Kenya til Nairobi. De sov under åpen himmel, og da de kom til sub Sahara, som er ett farligere område, måtte de alltid sørge for å være i nærheten av beboelser når natten nærmet seg, som ofte betydde i nærheten av en misjonsstasjon.

-Hver gang vi kom inn i området der misjonærer virket, måtte vi innrømme at noe forandret seg i ansiktene til menneskene vi kjørte forbi og som vi snakket med; noe i øynene deres, den direkte måten de kom bort til oss, person til person, uten å se ned eller bort. De hadde ikke blitt mer ærbødige overfor fremmede, i noen tilfeller mindre enn før, men mer åpne, forteller Parris.

Og det var noe av dette inntrykket som kom tilbake da han var i Malawi rett før jul.
Han forteller at han traff ingen misjonærer, da en ikke pleier å treffe misjonærer i resepsjonen på dyre hoteller, som diskuterer utviklingsstrategier over dokumentmappene, slik en gjør med de store hjelpeorganisasjonene. I stedet la han merke til at flere på teamet til ”Pump Aid”, de fleste fra Zimbabwe, var kristne i ”privatlivet.” Han sier i ”privatlivet” fordi han hørte aldri noen av dem nevne Gud mens de holdt på å installere pumpene i landsbyene, da nødhjelpsorganisasjonen de jobbet for var helt sekulær.

”Men jeg plukket opp kristne henvisninger i samtalene våre. En, som jeg la merke til, leste en andaktsbok i bilen. En annen, på søndag, dro på ett to timers møte da solen stod opp. Det ville ha passet meg bra å tro at deres ærlighet, iver og optimisme i arbeidet var urelatert til en personlig tro. Arbeidet var sekulært, men tydelig preget av hvem de var. Det de var, var påvirket av forståelsen av menneskets plass i universet, slik som kristendommen underviser”, påpeker han.

Parris hevder videre at det har vært en feilaktig tradisjon blant vestlige akademikere der de plasserer den afrikanske stammekulturen på en pidestall, hevet over enhver form for kritikk.

-Frykt og redsel for onde ånder, avdøde slektinger, naturen og villmarken, stamme hierarkiet, og helt hverdagslige ting, griper dypt ned i hele den landlige Afrikanske tenkemåten. Hver mann har sin plass, kall det frykt eller respekt, en stor tyngde trykker ned den individuelle ånden, og stopper nysgjerrigheten. Folk tar ikke initiativ, de tar ikke ting i egne hender eller på egne skuldre, mener Parris.

Han sier at kristendommen, etter reformasjonen og Luther, med sin undervisning om direkte, personlig, toveis kommunikasjon mellom individet og Gud, uavbrutt av det kollektive, ikke underordnet noe annet menneske, knuser det filosofiske/åndelige rammeverket han nettopp beskrev. Det tilbyr noe å holde fast ved for dem som gjerne vil bort fra den kvelende stamme mentaliteten. Det er hvorfor og hvordan kristendommen frigjør, etter hans oppfattning.

”De som vil at Afrika skal stå rank i møte med global konkurranse i det 21. århundre, må ikke lure seg selv til å tro at ved å gi materielle goder eller kunnskapen som følger med utvikling, vil forandre noe. Et helt trossystem må først rykkes opp. Og jeg er redd for at det må bli erstattet av noe annet. Å fjerne kristendommen fra det Afrikanske regnestykket vil legge kontinentet åpent for den skadelige blandingen av Nike, heksedoktorer, mobil telefonen og sverdet.”

Matthew Parris har tidligere arbeidet for det engelske utenriksdepartmentet. Han har publisert flere bøker om reising og politikk og mottok Orwell Prisen i 2004 for boken “Chance Witness.”

For å lese hele stykket til Matthew Parris, klikk her.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter