Forsoningsbrev fra kristne palestinere og jøder
Den siste tiden har politiske hendelser satt sterkt press på relasjonene mellom de kristne i Gaza og Israel. I dette brevet fra en palestinsk og en messiansk kristen forklarer to kirkeledere hvorfor kristne må søke forsoning på tross av politiske og åndelige motsetninger.
Av Salim J. Munayer og Evan Thomas
Forsoning innebærer mange ting. Men om forsoning ikke inkludere felleskap med folk fra den andre siden, folk som vi betrakter som vår fiende, da er den verdiløs. Felleskap er forsoningens innerste vesen, og et gjenkjennende tegn er dens kraft og evne til å forandre liv.
På veien til forsoning er det mange hindringer som må forses. Blant israelske og palestinske troende som lever med konflikten, innebærer dette forskjeller i språk, kultur, teologi og den fysiske adskillelsen av vår lokalsamfunn. Gjennom årene har vi utviklet ett forum gjennom organisasjonen Musalaha der troende fra begge side kan møte hverandre, etablere relasjoner og diskutere forskjeller under trygge rammer. Dette forumet har vist seg å være til stor gagn da mange i forumet har holdt fast ved nye vennskap etter at de er kommet hjem.
Folk på begge sider er presset til å vise lojalitet til deres egen etniske eller nasjonale gruppe. Nylig har teologiske og politiske debatter økt presset blant de kristne på begge sider av konflikten. Dette presset ser ut til å ha økt de siste ukene.
Kornelius
I denne atmosfæren blir vi minnet om to bibelske eksempler. Den første er i Apostlenes gjerninger, da Peter er i Jaffa og får en visjon fra Gud. Han ser et teppe fylt med urene dyr komme ned fra himmelen, og blir befalt å spise dem. Peter protesterer og sier at han har aldri spist noe urent, men stemmen taler tydelig og sier at det som Gud har gjort rent må ikke kalles urent. Rett etterpå blir Peter kalt til Kornelius, en romersk offiser i Caesarea. Når Peter møter Kornelius, ser han at mange mennesker har samlet seg, og han sier: ”Dere vet at det er forbudt for en jøde å være sammen med eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke har lov til å si at noe menneske er vanhellig eller urent.”(Ap.10:28)
Når Peter reiser tilbake til Jerusalem, har brødrene allerede hørt om møtet hans med Kornelius, og at han har forkynt evangeliet for ikke-jøder. Derfor utfordrer de ham når de ser han og sier: ”Du tok inn hos uomskårne og spiste sammen med dem.” (Ap.11:3) Dette var helt uhørt og dømt som synd. Peter ble tvunget til å forklare seg, og han fortalte dem om visjonen han fikk fra Gud.
Militær fiende
Denne historien har fått mye teologisk utlegning, det meste som fokuserer på renhet og dynamikken mellom det rene og urene. Kommentatorer peker vanligvis på det faktum at Kornelius ikke var jødisk og ikke omskåret for å forklare hvorfor jødene i Jerusalem hadde så sterke innvendinger mot Peters besøk. Selv om dette opplagt var noe av grunnen til deres reaksjon, glemmer de fleste å trekke frem at Kornelius var fienden. Som en romersk offiser i den italienske bataljonen representerte han den okkuperende militærmakta, som var hatet og fryktet blant jødene. Kornelius representerte den militære styrken til Roma like mye som deres hedenske guder, derfor var Peters møte ikke bare ett åndelig, men også ett politisk svik mot hans eget folk. Det å dra til Kornelius sitt hus i Caesarea, (oppkalt etter Cæsar, herskeren i Roma) hovedsete til de romerske militære og politiske styrkene, og dertil dele ett måltid med fienden, var forræderi på høyeste hold i øynene til brødrene i Jerusalem.
Som nå
Den andre historien finner en i Paulus brev til Galaterne, når Peter og Paulus kommer til Antiokia. For å forstå denne historien er det viktig å huske at de første etterfølgerne av Jesus var sterkt engasjert i en debatt over et veldig kontroversielt emne; hva skulle bli gjort med de nye som kom til tro på Messias, men som ikke var av jødisk bakgrunn? Paulus sin undervisning om dette temaet var ikke akseptert blant alle i menigheten. Splittelser oppstod og situasjonen var spent, ikke ulik situasjonen i dag.
Gruppepress
I denne historien forklarer Paulus hvordan han måtte sette Peter på plass for hykleri. For mens Peter ikke hadde problemer med å ha felleskap eller å spise sammen med sine nye ikke-jødiske søstre og brødre i troen, trakk han seg tilbake så snart brødrene fra Jerusalem kom på besøk. (Gal. 2: 11-13)
Hvorfor var Paulus kritisk overfor Peter? Fordi han gav inn til det indre gruppepresset om å ekskludere de som var annerledes, de fremmede. Som en leder var Peter også ett eksempel, og andre jøder hyklet sammen men han, så selv Barnabas ble revet med av hykleriet. (Gal. 2:13).
Det faktum at selv Peter, av alle folk, ble skyldig i hykleri, når det var han som hadde fått visjonen fra Gud, burde fortelle oss noe om hvor vanskelig det er å stå opp for våre overbevisninger, og om styrken i gruppepress.
Å elske sin neste
Problemet med brødrene fra Jerusalem var ikke deres iver etter å følge lover, heller ikke var det at de var teologisk uenige med Peter og Paulus. Problemet var at de tillot uenigheten å ødelegge fellesskapet. Det er ikke en synd å være uenig på teologisk eller politisk grunnlag. Disse uenighetene vil alltid oppstå uansett hvor hardt en streber etter enhet i troen. Faktum er at forskjellene representerer den menneskelige mangfoldighet av Guds natur, hvert perspektiv bygger opp den kollektive bildet av Gud. Men så snart som vi tillater disse uenighetene til å stå i veien for fellesskapet, så er vi i opposisjon mot Guds vilje og hans bud “Å elske din neste som den selv.” Dersom det noensinne hersker tvil om hvem vår nabo er, gjorde Jesus det helt klart i lignelsen om den barmhjertige samaritan. Vår neste er den som står utenfor, den fremmede, fienden.
Sant felleskap
Det er heller ikke en overraskelse at disse historiene dreier seg om det å dele et måltid med andre. I Peter og Paulus sine dager var felleskap symbolisert gjennom det å spise sammen. Dette er grunnen til at Jesus valgte et måltid for å minne oss om offeret han gjorde på korset. ”Ta dette og et det,” sa han, ”for dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg”. Det er grunnen til at Jesus valgte ett måltid for å forene oss som ett legeme, når han sier: ”For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg.” Felleskap er en hellig handling, og hvis vi forsømmer det vil det være konsekvenser. ”For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom. Derfor er det mange svake og skrøpelige iblant dere.” (I Kor. 29-30)
Forsoningens vei
Når vi tillater at ting kommer imellom fellesskapet, blir vi mottagelige for sykdommene til hat og sinne, som er smittsomme og sprer seg lett. Den eneste måten å gardere seg mot denne sykdommen er å komme sammen igjen i felleskap gjennom Guds kjærlighet. Å gå tilbake til forsoningen. Det er ikke en lett vei å gå. Det er mye lettere å gi inn til dem som er enige med oss, og som ikke vil utfordre oss. Men det er ikke hva Gud har kalt oss til. Ta Peters eksempel. Han skled lett tilbake til sitt gamle liv, og han måtte lære den samme leksen på ny. Dette er fordi forsnoning er en prosess som tar tid, men som er en hellig plikt for dem som tror på Messias. Vi er befalt å bryte hindringene som hindrer oss i å møte vår motpart, og å elske dem gjennom felleskap.
Evan Thomas er en av Troens Bevis sine 12 nasjonale misjonærer som virker i Israel og de palestinske områdene.
