Lynvisitt i Kvinesdal

Plutselig en dag i september sto det to nonner på utsiden av Troens Bevis i Sarons Dal. Vi hadde bare vekslet noen få ord før jeg forsto at dette var søstre i ordets riktige forstand. De strålte av godhet, og alt de sa bar preg av en Gudsbegeistring og et tjenersinn. Besøket var en ære.

Damene kunne fortelle at de kjente til Mona Edvardsen og at de dagen før hadde fått en omvisning i Sarons Dal. Deres søsternavn var Angelina (kommer av ordet engel og innebærer et kall til å tilbe Gud som englene gjør) og Regine (kommer av ordet regent som betyr dronning – ifølge Åpenbaringen 1,6 har Jesus gjort oss til «et kongerike, til prester for Gud, sin Far). Søster Angelina var fra Sverige og søster Regine var fra Danmark. De var begeistret, fordi egentlig var de komt til Kvinesdal for å ordne noe praktisk, og så fikk de dette inspirerende møtet i tillegg.

– Lenge hadde vi søkt etter en god bruktbil. Nå fant vi den, 9-timer med tog fra stedet hvor vi bor, i Solør. Og tenk at bilen var å finne i selveste Kvinesdal! Dermed fik vi en dobbelt velsignelse: Vi fikk nemlig en liten rundtur hos Troens Bevis. Mona, Aril Edvardsens datter, fortalte så gripende om farens liv. Vi hadde bare kjent litt til ham, men nå forsto vi hvilke veier han og familien hadde gått i kjærlighet til Jesus. Ofte ble han ikke forstått, men foraktet, og han ble utstøtt. Dette minnet oss mye om Mor Basileas liv, hun som har grunnlagt vår fellesskap.

Det er nok mange som kjenner til sitater fra M. Basilea Schlink. Dette utvalgte sitatet stemmer da også utrolig godt på Aril Edvardsens livsfilosofi og med Troens Bevis sitt arbeid. Hvem hadde vel trodd at Troens Bevis skulle nå til verdens ender. M. Basilea Schlink sa: ”Tenk det aller største om Gud, og du har likevel altfor små tanker om Ham, for Han er så stor at Han overgår dine dristigste forventninger.” Sitatet kommer altså fra denne troskvinnen som er grunnlegger av Mariasøstrene. De er ikke katolske nonner, men fra evangelisk sammenheng.

Søstrene så fellestrekk med det arbeidet som Aril Edvardsen hadde bedt fram.
– Besøket var så oppmuntrende, fordi vi gjenkjente Guds sterke hånd i dette store arbeidet. Det er så typisk Ham, å velge en mann fra en helt enkel familie, fra et lite og ukjent sted og gjøre ham til en kjempe for evangeliet. Når vi følger Herrens kall, koster det kamp, men det er det verd. Og her kan vi bevise at vi virkelig vil tjene ham alene med et rent hjerte. I all vår menneskelige svakhet kan vi gå denne vei med ham som bærer, oppdrar og renser oss. Hvilken glede at vi har en så stor søskenflokk som går samme vei.

Hvilke herlige damer. Jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av dem, bare for å dokumentere at de virkelig var på besøk. Da svarte damene i kor at de bare måtte fikse seg litt. Så gikk de bort til bilen og rettet på hodeplagget. Damer er damer.

Før de satte seg inn i bilen ble det tid til en liten bønnestund der ute på parkeringsplassen. Da de kjørte av sted runget fortsatt deres siste ord i mine ører:
– Må Han rikt velsigne dere alle!