Lærte å stole på Gud gjennom prøvelsene
Sammen med sin ektemann leder «Ruth» et nettverk av 250 undergrunnsmenigheter i Vietnam.
Da Troens Bevis samlet en rekke evangelister og ledere fra Sørøst-Asia, var en av deltagerne pastor «Ruth» (navnet er endret) fra Vietnam. Mens vi setter oss ned i hotell-lobbyen under seminaret for å prate, forteller den kvinnelige pastoren hvordan det var å vokse opp under Vietnamkrigen.
I en søskenflokk på 8 jenter og 2 gutter ble de stadig gjort narr av fordi de var så mange jenter. Men som et resultat av prøvelsene hun opplevde både under og etter krigen, kan hun vitne om en tro som har lært henne å se til Gud som sin forsørger. Hun er ikke skuffet. Utfordringen har vært å tro at Gud er større enn lidelsene deres.
Jeg påpeker at det er overraskende mange kvinner med pastor-tittelen fra ulike land i Sørøst-Asia på seminaret, og kommenterer deres progressive syn på kvinner i tjeneste. Ruth ser på meg og smiler litt vemodig.
– Jeg har vokst opp i et land der kvinner har lite verdi i samfunnet. Min mann er også pastor, og han blir holdt under oppsyn av myndighetene. Fordi jeg som kvinne har liten verdi i samfunnet, går jeg under radaren, og kan gjøre ting ubemerket, noe min mann aldri kan gjøre. Som kvinnelig pastor har jeg mye større frihet enn det han har.
Utradisjonell mor
Ruth forteller videre at hun kommer fra en barnerik familie med en utradisjonell mor.
– Min mor var en gudfryktig kvinne. Hun delte evangeliet overalt der hun kom. Vi er 10 søsken, 8 jenter og 2 gutter, og vi tjener alle Herren i fulltidstjeneste ettersom de fleste av oss er pastorer.
Men hun forteller at det var ikke lett for foreldrene å ha så mange jenter.
– Min mor bad alltid: «Herre, jeg gir deg mine døtre». I Vietnam, da jeg var ung, hadde jenter liten verdi. Vi var ingenting. Dersom du hadde mange døtre og få sønner, lo de og gjorde narr av deg. Det gjorde de av oss også. Men moren min var sterk. Hun sa at det var ikke uflaks som gjorde at de hadde så mange døtre. Hun hevdet alltid at vi var en gave fra Herren.
Moren var også kjent for sin gavmildhet på tross av lite penger.
– Moren min hadde alltid litt mynter i lommen som hun stadig gav vekk. Hun solgte blomster på markedet, og min far var dagsarbeider på jordene, så vi hadde ikke mye å rutte med. Men jeg vet at hun var en generøs og glad giver, og jeg tror at vi som barn nå høster det hun var med på å så.
Født under Vietnam krigen
Ruth vokste opp i høylandet i en by midt i Vietnam som ble kalt for «lille Paris» fordi den var så vakker.
– Vi hadde en konstant temperatur hele året på 15-20 grader. Jeg ble født under Vietnam-krigen, og vi var heldige fordi byen vår ble ikke bombet, så vi ble spart. Men mannen min både så og opplevde forferdelige ting.
Kort tid etter at Ruth og mannen hennes giftet seg i 1985, fikk de oppleve den karismatiske fornyelsen.
– Vi tilhørte den tradisjonelle kirken. Men da vi ble med i den karismatiske bevegelsen, ble vi ikke lenger akseptert i den tradisjonelle kirken. Slik begynte vi husmenighetsbevegelsen. Jeg oppdaget at den tradisjonelle kirken var umoden. Gjennom den kommunistiske perioden gikk de gjennom mange prøvelser. Alt ble ristet. De som var villige til å gå i kirken ble forfulgt.
Gjennom omveltningene fikk de også lære hva som virkelig hadde verdi.
– Vi begynte å lure, hva er meningen med livet? På den tiden var det flere som var rike, selv om vi var fattige. Vi lengtet alltid etter mere penger. Penger var nøkkelen til alt! Men da krigen tok slutt i 1975 ble alt snudd på hodet.
Båtflyktingene
De rike prøvde å redde formuen sin og flyktet til havs, og mange av dem døde. De som ble igjen opplevde at myndighetene forandret valutaen tre ganger for å få bort den rike overklassen. Over natten ble pengene verdiløse. Hver familie fikk kun lov til å veksle inn og beholde et beløp som jeg tror var i nærheten av 1000 dollar. Min familie var fattig, så vi klarte ikke å skrape sammen det maksimale beløpet, men andre opplevde å miste store verdier, husker hun.
– Mange gråt og mange begikk selvmord. I Vietnam har vi et ordtak som sier at dersom du har penger, kan du kjøpe alt, inkludert engler. Når pengene ble borte, forandret alt seg.
– Vi som var kristne måtte begynne å spørre, hva er det viktigste i livet dersom det ikke er penger? Mange ble fengslet, og ingen følte at de kunne legge planer for fremtiden. Men faren min var streng på at jeg måtte fullføre utdannelsen min, noe jeg er glad for i dag.
Skritt i tro
Ruth forklarer at det har vært en gradvis utvikling for dem, men for fem år siden begynte hun og mannen å oppleve en større frimodighet og tro for Guds løfter.
– Vi hadde en husmenighet som møttes hjemme hos oss. Der klarte vi å stue sammen våre 60 medlemmer. Så var det ei som spurte om hun kunne ta med seg to nyfrelste venner, men vi hadde bare ikke plass. Mannen min gråt høyt, for vi var så fortvilte.
Ruth forteller at det ble begynnelsen på en ny vandring med Gud der de har fått større forståelse av hva det betyr å stole på Han for det de trenger.
– Det ble til at vi bestemte oss for å leie en bygning. Det var et skritt i tro, for vi måtte signere en leiekontrakt på fem år. Men til slutt sa mannen min at når bibelen sier at en sjel er verdt mer enn hele verden, må vi stole på at Gud kan forsørge oss. I den nye bygningen har menigheten vokst til 250 medlemmer!
Det ble begynnelsen på en stor vekst i mange retninger. I dag leier de 6 bygninger, som inkluderer et bønnetårn med 24 timers lovprisning og bønn for landet. De driver bibelskole og en musikkskole og overser 30 av Troens Bevis sine 70 innfødte evangelister i landet. I tillegg har de blitt en paraplyorganisasjon hvor andre menigheter leier lokaler fra dem. Slik får de leieutgiftene til å gå rundt.
– Og på toppen av alt ligger bygningene bare 5 minutters gange fra huset vårt. Gud er fantastisk, tilfører Ruth.
Ikke lenger en trussel
For omtrent ett år siden fikk hun også tro for å starte en musikkskole.
-Den ligger i bygningen med bønnetårnet der vi har 24 timers lovsang og tilbedelse. Vi tar inn elever fra forskjellige landsbyer og husmenigheter over hele Vietnam. De får lære å spille på flere instrumenter i løpet av noen få måneder. Vi har 6 band som deler på å spille i bønnetårnet. Slik får alle elevene mye tid til å øve, og de kan reise tilbake til sin egen menighet for å starte et lovsangsteam.
Akkurat nå har jeg 20 elever som bor i huset vårt. Målet vårt er å ha 50 elever. Vi har også vanlige musikkelever fra byen som kommer for å få undervisning. De får se hva vi holder på med og de blir engasjert i menigheten. Flere av dem kommer til tro. Men noe som er underlig er at elevene lærer så fort! Selv de som kommer fra en ikke-kristen bakgrunn lærer veldig raskt, og jeg lurer på hvordan de kan lære seg å spille så fort. Så jeg føler Guds velsignelse flyter både over og gjennom oss.
Ruth legger til at de fremdeles må være forsiktige, men at hun tror ikke myndighetene ser på menighetene som en like stor trussel lenger.
– Vi sier at myndighetenes oppgave er å lage en god infrastruktur. Veier, sykehus, skoler. Men vi kan gi folk den åndelige ballasten som gjør dem til gode medborgere. Jeg tror de etter hvert ser at vi som kristne er en ressurs, og ikke en fare for landet vårt.
Få inspirerende historier og misjonsnyheter gjennom Troens Bevis bladet. Klikk her for et gratis abonnement.
