fbpx

Gud glemte oss ikke

Etter 14 år som flyktninger fikk Célestin og familien komme til Norge. Etter to uker banker Pinsekirka Flekkefjord på døra. I dag er Célestin med i lederskapsteamet og underviser kurdere som vil lære om Jesus.

– Min historie er som et eventyr.

Slik begynner Célestin Mukendi  historien som startet i Kongo i 1992. Vi har akkurat spist en kongolesisk middag til ære for journalisten. Barn og venner av familien har kommet og gått. De yngste hopper på trampolinen ute i hagen. Lydia, den ene datteren, har ei ny venninne på besøk. De ble kjent da de begge var med som medhjelpere under Sommerstevnet i Sarons Dal. Det er mye latter og prat. Den ene sønnen skal snart til Canada. En av døtrene forteller om mediestudier i Kristiansand. Hun vil gjerne bli journalist. Mens vi sitter rundt middagsbordet banker det på døren. Det viser seg å være en liten nabogutt. Han kommer inn i stuen og gir Célestin en ispinne som han har gjemt bak ryggen. Så får Célestin en inderlig klem, før gutten springer ut. Familien ler.

– Den gutten kommer hver dag med en gave til pappa. I går hadde han med seg en fersken. Han er blitt kjent med pappa i barnehagen, og bor oppe i gata, forklarer de. Gutten er også en flyktning.

Célestin fortsetter historien rundt stuebordet.

– Jeg jobbet som skolelærer for barna til arbeiderne ved et utvinningsfelt for mineraler. I fritiden var jeg evangelist og pastor. Men i 1992 brøt det ut en politisk konflikt mellom to stammer. Det ble full krig. Folk kjempet mot hverandre og ble drept. Vi måtte flykte. Det var en vanskelig tid. Jeg ble adskilt fra hele familien. Men ved Guds nåde ble vi samlet igjen. Alle fra min stamme måtte flykte fra forskjellige områder, men de samlet seg på ett sted, på en jernbanestasjon. Der bodde vi i to år.
Familien visste ikke hva de skulle gjøre videre. Skulle de reise, og i så tilfelle, hvor?

– Jeg fastet og konsentrerte meg i bønn for å spørre Gud, hva skal jeg gjøre?  Da fikk jeg en drøm en natt. I drømmen kom en hvit dame som kjørte bil. Hun rygget veldig fort bort til meg, og spurte om jeg ville sitte på. Så svarte jeg, ja, det vil jeg gjerne. Men da jeg satte meg inn, kjørte hun veldig langsomt fremover. Så begynte jeg å tenke i drømmen, hvorfor kjører hun ikke fort fremover? Jeg våknet og fortalte drømmen til min kone, men hun kunne heller ikke tolke den.  Jeg ba, men fikk ikke noen åpenbaring. Jeg forstod det slik at vi kom til å flykte fra Kongo til et annet land, men jeg visste ikke hvilket. Men da vi kom hit til Norge i 2007, skjønte jeg hva drømmen betydde.  

Célestin tok beina fatt og gikk alene til Zambia. Etter syv måneder kom han tilbake for å hente familien. I Zambia ble Célestin fengslet to ganger fordi han manglet oppholdstillatelse. Det kostet penger, penger som familien ikke hadde. Men det verste var da Esther ble fengslet i seks måneder,  av samme grunn, da hun hadde en nyfødt baby. Så kom det nye regler om at flyktninger ikke lenger kunne bo i byen, de måtte bo i en flyktningeleir. Bare de med arbeid og oppholdstillatelse, fikk bo i byen.

– Hele denne tiden var jeg opptatt med å evangelisere. Jeg var evangelist og pastor. Det var det som var jobben min. Gud lærte meg tålmodighet og utholdenhet. Jeg gikk gjennom vanskelige perioder, men God forlot meg aldri.

– Barna trengte mat, de trengte skolegang. Det var mange, mange ubesvarte spørsmål rundt meg og rundt hele familien. «Pappa, hvor er din Gud? Pappa, hva skal det bli med oss?», spurte de meg.

– Men selv om det var masse ubesvarte spørsmål, sa jeg at Gud er løsningen for alle våre problemer, understreker han.

I den vanskelige perioden var det Esther, hans kone, som var deres store støtte. På dagtid solgte hun grønnsaker på torget. Da hun kom hjem på kvelden hadde hun tjent nok til å gi barna litt mat før de skulle legge seg. Etter en måned hadde hun tjent nok til at de kunne betale husleie. Slik fortsatte det, måned etter måned.  

Etter at familien kom til en flyktningeleir, fikk Célestin søke gjennom FN om å få reise til et annet land siden han hadde vært fengslet to ganger.

– Jeg skrev bare at vi ønsket å komme til et land der det var fred. Det var alt. Etter fire eller fem år fikk vi svar at det var Norge som svarte ja takk, vi har fått søknaden din og du kan reise til Norge, du og din familie. Det var som et eventyr.

Etter ni år i Norge har Célestin bestått fagprøven som helsefagarbeider og har praksisplass i barnehage. Der jobber han med et program som heter ICDP. Det går ut på å veilede foreldre som er flyktninger eller asylsøkere, og som har barn.

– Jeg og en norsk dame jobber sammen med å undervise dem om integrering i samfunnet, forklarer han.

Esther har også fått seg jobb som renholdsarbeider på ungdomsskolen.

– Da vi kom til Flekkefjord i august i 2007, fikk vi flytte inn i en leilighet. Etter en eller to uker, kom en mann og banket på. Det var Glenn Tønnessen fra Troens Bevis sin partnermenighet, Pinsekirka Flekkefjord. Vi kunne ikke norsk. Bare litt engelsk. Men vi sa, ja, vi skal komme i kirken. Og vi begynte å gå i kirken. De gav oss mulighet til å tale. De fant en tolk som kunne fransk. Så begynte alt å gå fort. Vi ble inkludert i menigheten, i samfunnet. Det var ingen friksjon, ikke noe kultursjokk, menigheten ble vår nye familie.

– Hva tror du det betydde at dere ble invitert til denne menigheten?   
– Jeg kan si at det var nødvendig for oss å ha fellesskapet. For uten, du kjenner ingen. Du har bare familien.

Esther tilføyer at det å finne en menighet var en av hennes store bønneemner før de kom.

– Jeg var litt bekymret fordi i Afrika var vi jo kristne, og når vi kom til Norge ville vi gjerne gå i kirken, men vi visste ikke hvor vi skulle gå. Så da Glenn inviterte oss var det svar på bønn. Fra første gang vi var på møte i Pinsekirka Flekkefjord, kjente jeg meg så rolig og glad, det var helt fantastisk.

– Hva gjør dere i menigheten i dag?
– Jeg er blitt valgt med i lederskapet. Jeg har ansvaret for innvandrerarbeidet. Jeg underviser den internasjonale samlingen. Og hver onsdag underviser jeg en gruppe fra Kurdistan med fire til syv muslimer som vil lære mer om Bibelen.

Trives dere her?
– Ja, vi trives godt. Vi har venner. Vi har familie. Vi kjøpte hus i januar. Vi holder på å pusse opp. Vi har venner som hjelper oss med dugnad.

–  Føler dere at ønsket om å komme til et land der det er fred, er gått i oppfyllelse?
– Ja. Det var krig, og mange døde. De brukte macheter, ljåer, de brukte kniver, kastet steiner. De satte fyr på hus. Men Gud passet på oss. Mange ble spredt og mistet familiene sine. Vi mistet to barn. Ett før krigen brøt ut, og ei som døde i Zambia, som ville vært 15 år i dag.

– Det var akkurat som det jeg ser om Syria på TV. Det er mange folk som går på veiene og leter etter et sted å være. Uff, ja, sånn var det, sier Esther.

– Jeg har ofte lurt på hvorfor oss? Hvorfor ville Gud velsigne oss så mye?  Målet vårt er ikke bare å jobbe og å tjene penger. Vi ønsker å bli brukt av Gud. Og jeg tror at Gud har en plan med å plassere oss her. Gud har prøvd vår tro. Og for Han er ingenting umulig. Alt kan skje. Det er vi bevis på!

Med et gratis abonnement på Troens Bevis bladet får du nye misjonshistorier og fantastiske vitnesbyrd rett i postkassa hver måned.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter