fbpx

«Troen har vært livet mitt»

Troens Bevis partner Sissel Fossdal (74) har levd et innholdsrikt liv. Født under krigen til en norsk mor og tysk far, var de første årene en kamp. Men allerede da hadde Gud sin hånd over dem.

– Jeg ble født nøyaktig to år før freden kom til Norge.  8. mai, 1943.  Min far var tysk, og jeg vet at mange i vår situasjon i Norge opplevde mye vondt. Men ikke mor og meg. Vi ble vernet av naboer. Slik jeg ser det var vi velsignet og beskyttet, mener Sissel Fossdal.

I dag er hun mor og bestemor. Hun er også blitt enke.  Som pensjonist har hun flyttet til England for å hjelpe til med å passe tvillingene til sin yngste datter. Der har hun sin egen leilighet, bil og nye venner. Det er ikke så ofte hun prater om de første årene.

– Etter krigen var slutt reiste mor og jeg til pappa i Tyskland. Mamma ville ikke bo der, og hun kunne dra med meg, men myndighetene i Øst-Tyskland ville ikke slippe pappa. Og hun ville ikke reise uten han, minnes Sissel.  

Flukten til vesten tok flere år å forberede.

– Men så hadde min mamma en tante i Stockholm som var misjonær. Gjennom arbeidet på Frelsesarméen hadde hun blitt kjent med flere innflytelsesrike personer som var med på å åpne dørene for oss i Sverige. Pappa hadde gård i Øst-Tyskland, også solgte han den så vi kunne få penger og begynne å røre på oss mens vi forberedte flukten.

– Det var mye dramatikk. Mamma måtte gå fra kontor til kontor for å få underskrifter så vi kunne reise.  Men til slutt klarte vi å komme oss ombord på et fly som gikk fra Øst til Vest. Min tante skulle stå på perrongen i Stockholm og vente på oss. Men da toget fra Vest-Berlin kom, var vi ikke med.  «Men Mina er ikke med», utbrøt min tante i fortvilelse. Konduktøren som stod på perrongen, syntes så synd på henne. Men så sa han, «Det kommer et tog til», og der var vi med. Sissel var 8-9 år gammel da de kom til Sverige. Hun reiste videre til Oslo for å bo hos besteforeldrene, mens foreldrene forsøkte å komme tilbake til Norge.

– Problemet var at pappa kunne ikke komme inn i Norge, for de ville jo ikke ha han.  Så etter noen år havnet jeg tilbake hos foreldrene mine i Stockholm der jeg gjorde meg ferdig på skolen.

Sissel kommer fra en kristen slekt. Tanten hennes i Norge, Edith Sundstrøm, var en kjent forkynner. Selv om hun ikke minnes det, vet hun at tanten tok henne med på mange vekkelsesmøter under krigsårene i Norge.

– Troen har vært livet mitt. Jeg husker at da jeg var 11 år ønsket jeg meg en bibel. Den kostet 7 kroner, og den fikk jeg fra morfar. Og Guds ord har fulgt meg gjennom hele livet, det betyr alt for meg.

Da Sissel var ferdig med utdannelsen reiste hun til Chicago for å bo hos tante Edith som hadde flyttet dit. Etter nærmere tre år dro Sissel tilbake til Norge. Der giftet hun seg med sin mann som hun hadde truffet i Chicago.

Etter hvert flyttet familien til Porsgrunn der mannen jobbet som ingeniør for Norsk Hydro. På 80-tallet flyttet de hjem til familiegården på Fossdal i Gyland i Flekkefjord kommune.

– Men mannen min ble omsider syk og fikk kreft. Men det fine var at han fikk være hjemme. Han malte huset og fikk laget vei, og holdt på til det siste.  Han slapp å dra på sykehjem.

I 2011 kjøpte det ene barnebarnet ut gården, og Sissel ble fri til å ta fatt på sitt nye eventyr. Da flyttet hun til England for å hjelpe sin datter som hadde fått tvillinger.

– Og jeg tror jeg kan si at jeg liker meg i utlandet. Egentlig finner jeg meg til rette der jeg er. Når jeg plasseres et sted trives jeg der. Og jeg skaper meg noe der jeg er. Jeg trives godt i England. Jeg er veldig glad i historie og her er det historie over alt! England er veldig vakkert. Det er veldig variert terreng, og de har kanaler istedenfor fjorder, legger hun til.

– Jeg har lest i Bibelen at «Den som setter sin lit til Herren skal trives.» Det har jeg funnet ut er sant!

– Også må jeg legge til at om vi har et problem i familien eller med ungene, så ringer vi bare til Sissel, som ber, også løser det seg som regel, sier svigersønn Rune Svindland.

– Ja, også har jeg lært at for å holde kontakten med barnebarna i Norge, måtte jeg lære å tekste på mobilen. Så det gjør jeg daglig nå, sier Sissel og ler.

Ellers opplever Sissel at hverdagen er full av anledninger til å spre litt glede og oppmuntring, uansett hvor hun er.

– Jeg kjører en del taxi. I England må en alltid gi tips. Når jeg gjør det, ønsker jeg dem en velsignet kveld i Jesu navn. Jeg måtte ta litt sats til å begynne med, å bruke Guds navn er ikke vanskelig, men å si velsignet i Jesu navn, da må en ta litt sats. Ikke fordi jeg skammer meg, men det krever litt ekstra.

– Også står det gjerne en dame på busstasjonen og vi begynner å prate. Og når jeg går, sier jeg at « jeg må få lov til å si at du må ha en velsignet dag i Jesu navn». Jeg har fått klemmer og hørt, «you make my day».  Jeg går på helsestudio og trener, og jeg har fått nye venner som jeg fikk besøke Downton Abbey i Oxford i fjor høst med.

Men Sissel har en omsorg som strekker seg langt utover familie og venner. I mange år har hun vært en trofast misjonspartner til Troens Bevis gjennom bønn og gaver.

– Jeg har støttet Troens Bevis i mange år og også Dina Stiftelsen. Givertjenesten har vært veldig viktig for meg, jeg har løftet dem opp og prøvd å gi mer og mer. Grunntanken for meg var at jeg skulle gjøre livet lettere for andre enn det jeg selv hadde.  For det betyr noe og plutselig få en venn som bryr seg, eller støtte de ikke forventer.

– Jeg har aldri tenkt at jeg skulle få noe tilbake, jeg ville bare hjelpe. Men det rare er, når jeg ser tilbake på alt det mannen min og jeg fikk til, skjønner jeg ikke at det var mulig. For i forhold til inntekt har min mann og jeg kjøpt og investert i det umulige. Så på en uforklarlig måte er det Gud som har velsignet.



Se siste nyheter