fbpx

Fra Bibelskolen til Verdens Ende

Under Stevnet i 2015 kunne det andre årskullet på bibelskolen i Sarons Dal feire 45 års jubileum. For flere av elevene ble Troens Bevis Bibel og Misjonsinstitutt startskuddet til et rikt liv som misjonærer både i Norge og i andre verdensdeler.

Det var et hellig øyeblikk da Troens Bevis Bibel og Misjonsinstitutt ble innviet i Sarons Dal i 1968. Det var den første bibelskolen innen pinsebevegelsen i Norge, og en historisk milepæl. Hele arbeidet på skolen var bygd og reist med frivillige gaver. Flere av landets store pinseledere var til stede under innvielsen. Misjonssekretær Hans Svartdahl ba en bønn om at elevene ved skolen måtte bli «redskaper til skarers frelse over hele verden». Bønnen var nok profetisk i natur da mange av elevene i ettertid har satt sine navn i historiebøkene både innenlands og i utland. De har bidratt til menighetsplanting, oppstart av skoler, barnehjem, arbeid blant rusavhengige og ikke minst TV, radio og media- evangelisering. Tusenvis av unådde er blitt frelst og gjenopprettet gjennom visjonen som lå til grunn for denne skolen.

Her får du møte tre ektepar som så vidt var rukket å bli 20 år før de reiste ut som misjonærer til Argentina, Swaziland og Bolivia:

Argentina

 Solfrid og Roar Eriksen var gift og hadde rukket å få to barn da de begynte på bibelskolens andre kull i 1969. Begge følte at de hadde et sterkt misjonskall før de begynte på skolen.

tbbmi15 solfrid og roar eriksen

– Vi var nyforlovet da vi opplevde at Gud la Argentina i hjertene våre. Det var pinsemenigheten i Ytre Enebakk som sammen med Kolbotn Pinsemenighet, anbefalte og støttet oss, forteller ekteparet.

– Vi er veldig glad for at vi fikk tatt det året, det var en viktig del av forberedelsen for oss. Roar forteller videre at det som nok har preget deres liv mest i ettertid, var Aril Edvardsens  sterke oppfordring om å ta Paulus sine ord på alvor og starte arbeid der det ikke var arbeid fra før. (Paulus sa: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent». Rom. 15.20)

– Aril var bare litt over 30 år selv da, men han oppmuntret oss som var enda yngre. Han sa at hvis vi ville få gjort noe, så måtte vi gjøre det før vi fylte 30 år.

Solfrid og Roar var bare 23 og 24 år da de etter endt bibelskole i 1970 reiste til Argentina. Med ungdommelig pågangsmot lot de seg ikke stoppe. Det var ingen hindringer som var for store. Da de kom til Argentina høsten 1970, ble de først boende i en by hvor det var en annen norsk misjonærfamilie. Der lærte de språket mens de var med og hjalp til i arbeidet. Etter to år flyttet de til Laboulaye, en by med omtrent 20.000 innbyggere, som ikke hadde noen menighet.

– Vi startet helt på null. Det første vi gjorde var å kjøpe tid på lokalradioen. Så gikk vi fra hus til hus og introduserte oss. Det var mange som ikke hadde sett en bibel i denne byen, og alle messene i den katolske kirken ble holdt på latinsk.
Fra første dag de kom til Laboulaye begynte de å se etter en tomt midt i sentrum. Der drømte de om å bygge en kirke, på tross av at alle de snakket med, mente at det ville være umulig. Men etter 3-4 år skjedde det umulige, og en tomt i sentrum ble deres. Dette ble starten på en stor modermenighet og et arbeid som har vokst til 12-14 utposter, flere av dem med egne lokaler og pastorer.

– Det var spesielt to unge ektepar som ble frelst og som etter hvert tok over arbeidet. De er der den dag i dag, forteller Solfrid. Ekteparet flyttet hjem til Norge i 1978, og Roar er pastor i Pinsekirken Betel i Ytre Enebakk, men ekteparet reiser jevnlig ut for å besøke og oppmuntre menighetene de var med på å plante i Argentina.

Swaziland

 – Misjonskallet har kanskje modnet seg fram helt siden jeg var liten, sier Aud Hole Asmundsson.

– Jeg jobbet i Sandeford i mine første ungdomsår, og var med i pinsemenigheten Salem.

tbbmi15 aud og frimann asmundsson

Kallet som Aud følte ble sterkere etter hvert.

– Veien gikk til Volda Lærerskole, og der viste Jesus meg at jeg skulle til Swaziland. Det var umulig for meg å søke lærerpost, for jeg ble stadig minnet om at jeg skulle begynne på Misjonsskolen i Sarons Dal.

Året på skolen ble avgjørende for kallet hennes videre.

– Bibelundervisningen, fellesskapet og konkrete bønnesvar gjorde livet rikere. Noe av det jeg har tenkt på mange ganger er turene til møter med rektor Oddvar Tegnander. Bønneatmosfæren i bilen og hvordan Den Hellige Ånd virket i møtene sitter igjen ennå.

Etter å ha forbedret engelsken på kurs i London, reiste Aud til Swaziland. Hun var utsendt av Filadelfa Ålesund, som venneflokken på Betel i Stranda den gang var utpost til.

– Jeg prøvde å lære zulu, underviste i kristendom på den afrikanske skolen på misjonsstasjonen, var engasjert i møter for barn og ungdom og undervisning av søndagsskolelærere. Dessuten talte jeg på vanlige søndagsmøter rundt om i kirkene, og en del praktisk arbeid ble det også, forteller hun.

Etter tre år på misjonsstasjonen møtte hun Frimann fra Island. Han var utsendt for å hjelpe dem med bygningsarbeid. De fant hverandre etter hvert, og giftet seg før de reiste hjem.

– Deretter var vi noen år til i Swaziland. Frimann bygde flere kirker, og var med i vanlig evangelisk arbeid.
 Ekteparet tilbrakte også to perioder i Kenya. Der ble også deres tre gutter født.

– Der hadde jeg ansvar på skolen for misjonærbarna på Tessalia. Frimann var koordinator for arbeidet i Kisiistammen. Der var det ca. 30 menigheter. Det var både menighetsarbeid og kirkebygg.

Misjonsekteparet har siden vært tilbake i Swaziland to ganger på besøk, og opplevde det som givende. Misjonskallet ser også ut til å ha godt i arv.

– Bjartur, en av guttene våre er med og organiserer visning av “Jesusfilmen” fra Lukasevangeliet i Kenya. Han reiser dit 1 – 2 ganger i året. Men en pastor og en tekniker er stadig rundt i kirkene, på skoler og markedsplasser med filmen. Mange har sagt “ja” til Jesus etter frelsesinnbydelsen. De skal kanskje også begynne å bruke brevkurset fra Sarons Dal i arbeidet der, tilføyer Aud.
-Så for å summere det opp, vi hadde en rik tid i Afrika!

Solveig var 20 år og Roger var 23 år
Det unge ekteparet visste allerede at de skulle til Bolivia. De skulle bli utsendt av pinsemenigheten deres i Halden så snart de var ferdige på skolen. Året etter, i 1971, reiste de ut til det som skulle bli tre lengre perioder i Bolivia. Alle tre barna deres ble også født på misjonsmarken.
tbbmi15 roger og solveig samuelsen

– Vi var to perioder i jungelen, to perioder i en storby og senere et år i en annen storby.
– De første to periodene arbeidet vi ved Benifoden, i nord-Bolivias jungel. Sammen med andre norske misjonærer drev vi menighetsarbeid, skole, internat, klinikk og «fodmisjon». Ettersom det ikke var veier i jungelen, brukte vi båt, og på flodturene kunne man være borte i opptil 28 dager. Vi hadde et nært samarbeid med amerikanske bibeloversettere. De sendte barn fra forskjellige indianerstammer til internatet og skolen vår.

– Vi har alltid vært del av et team der vi har gått inn og ført arbeidet videre. De to periodene i Cochabamba var vi med i et nordisk pinsesamarbeid. Vi fikk bl.a. være med å bygge et par store skoler som Bolivia støttet med lærerlønn, mens vi beholdt full evangelisk frihet. Skolene er for lengst overlatt til myndighetene, men drives fremdeles i samme ånd. Skolene har henholdsvis 2400 og 3000 elever, fra førskole til videregående med yrkesfag. Skolene ble bygd i slumområder for å hjelpe de fattige. Det har fått ringvirkninger for mange generasjoner, både sosialt og åndelig. Flere menigheter i disse områdene har i dag mange av skolenes tidligere og nåværende elever som aktive medlemmer. Skolene ble et viktig instrument for å spre evangeliet.

Etter at ekteparet flyttet hjem til Norge, har de fortsatt å jobbe med misjon hjemmefra.

– Jeg har blant annet vært leder eller nestleder i feltutvalget for Latin-Amerika i 16 år, sier Roger.

– Det var veldig fint for oss å få med oss bibelskolen som et grunnlag før vi reiste ut, selv om vi var oppvokst i en menighet. Å være misjonær er en livsstil, og vi har lært veldig mye av bolivianerne. Og i dag med internett kontakt, holder det at vi reiser ut én gang i året. Vi følger blant annet opp et barnehjem i Cochabamba og fadderarbeid i Santa Cruz. Vi er veldig glade i dette landet og dette folket.

– Og så vil jeg gjerne tilføye at det er bedre å leve et rikt liv, enn et liv i rikdom! Det mottoet stod på russekortet mitt, og det har fulgt oss hele livet, understreker Solveig.

Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Troens Bevis bladet.  Her kan du lese inspirerende vitnesbyrd, trosstyrkende artikler og siste nytt fra Troens Bevis sin misjonsfront. Klikk her for å motta bladet gratis.

Tags:


Se siste nyheter