Bjørn Bergmann er en kjent og kjær predikant for mange. Etter en tjeneste som strekker seg godt over 50 år kan han se tilbake på et fruktbart og innholdsrikt liv i Herrens tjeneste.

– Da jeg fylte 75 år den 6. august tenkte jeg at dette var året som jeg trapper ned for å være mer sammen med familien min, som består av fire barn, 12 barnebarn og fem oldebarn, forteller Bjørn Bergmann. Det er med sorg han legger til at de mistet et barnebarn i 2013.

Vi sitter i familiens koselige stue i Vågsbygd i Kristiansand. Med fin utsikt over sjøen er han rask til å fortelle historien om hvordan de fikk kjøpe tomten. Og slik fortsetter formiddagen. Den ene historien etter den andre om Guds forsørgelse, helbredelse og velsignelse gjennom et levd liv.

– Jeg har ikke samlet opp så mye gods og gull selv etter å ha vært i Herrens tjeneste hele livet. Anne Marie og jeg har hverken hytte eller båt. Men vi har allikevel nøkler med fri adgang til både hytter og båter så mye vi vil, gjennom barna våre. De har alltid vært forståelsesfulle og støttet meg i tjenesten selv om jeg har vært mye borte. I Bibelen står det at om du hedrer din mor og din far, så skal det gå deg godt i landet. Det mener jeg virkelig å se oppfyllelsen av når jeg ser på mine barn. Så det kunne ikke vært bedre, smiler han fornøyd.

Han er født i Ørsta i Sunnmøre, og som liten flyttet Bjørn til Ålesund der faren hans hadde to trykkerier.

– Foreldrene mine var ikke religiøse. Jeg var den første som ble frelst i familien, og så har det bredt seg utover, og den ene etter den andre er blitt bekjennende kristne, forteller han.

Da Bjørn var 12 år, flyttet familien til Sørlandet for brorens helse.

– Jeg la fort om dialekten for ikke å bli mobbet på skolen, sier han med bløde konsonanter.

– Og jeg hadde bare et mål, og det var å komme meg til sjøs så fort som mulig. Men jeg fikk ikke lov av foreldrene mine til å dra før jeg var ferdig med realskolen.  

Frelst i Karibien
Bjørn Bergmann var bare 15 år da han reiste til sjøs. Etter å ha vært ute i tre år fikk han en opplevelse som forandret kursen for hele livet hans.

– Da jeg stod vakt klokken halv fire på morgenen i maskinrommet hører jeg plutselig en stemme som tre ganger sier til meg; «Du må bli frelst, Bjørn.»

Det viste seg at en nabo i Kristiansand som het Andreas hadde bedt for den unge gutten i flere år. Andreas hadde hatt et misjonskall, men han fikk aldri visum til å reise ut. Så han ba i stedet til Gud om å få en annen livsoppgave der han kunne få være med på å forkynne evangeliet til flere tusen mennesker i hele verden.  

– Da Andreas så meg som 12-13 åring bak gjerdet i hagen vår, fikk han høre en stemme som sa, «han skal du be for», for han skal være med å forkynne evangeliet over hele verden når han vokser opp. Og du skal be for han så lenge som du lever. Andreas ble gift etterhvert, og både han og kona ba for meg hver dag, og nå er det hans barn og barnebarn som ber for oss hele tiden, forteller Bjørn med et vått øye og takknemlighet i stemmen.

Slik ble Bjørn Bergmann frelst på maskinrommet i Det karibiske hav. Det var ingen andre kristne om bord i båten, men mannskapet viste omsorg for den unge gutten som fortalte frimodig om sin opplevelse med Gud. De respekterte hans valg og kom med velmenende råd. De neste to årene til sjøs pugget Bjørn det nye testamentet utenat. Han ble deretter spurt om å begynne i sjømannskirken i London.

 – Deretter reiste jeg hjem og gikk på bibelskole i Staffelsgaten og ble etterhvert gift med Anne Marie, og vi flyttet tilbake til London. I London ble jeg utsatt for en bilulykke der jeg fikk både hjerneskader og skader i indre organer. Jeg ble sendt hjem til Norge, og jeg lå på sykerommet i huset vårt i åtte måneder. Jeg var i et veldig mørke med mye pinsler og plager. Jeg hadde gitt opp å leve, jeg hadde mistet helt livslysten. Hver dag var bare depresjon og mørke i tillegg til store fysiske plager. Jeg kunne ikke styre beina eller hendene, jeg kunne ikke ta meg selv på nesen, forklarer han.

Helbredet
– Men så en morgen i begynnelsen av den åttende måneden våknet jeg av at det var som om det fløt varm olje inn gjennom vinduet og smurte kroppen min. Jeg følte meg plutselig så glad, og jeg begynte å tale i andre tunger, noe jeg ikke visste hva var.

Bjørn løper ut på kjøkkenet til Anne Marie og sier at han føler seg så lykkelig og spør om hun vil danse med han.

– Anne Marie hadde bedehusbakgrunn og vi hadde aldri danset sammen, så hun ble nok litt himmelfallen av mer enn en årsak den morgenen, ler Bjørn.

Neste dag må de dra ut til Dr. Henriksen på nerveklinikken for å ta nye undersøkelser. På klinikken ble det tatt mange prøver.

 – Legen skjønte ingenting, han fant ikke noe galt med meg lenger. Men jeg ble ikke bare fysisk helbredet, jeg pleier å si at jeg fikk en ny hjerne også.

Før hadde jeg vært alvorlig og pliktoppfyllende. Nå ble jeg mer utadvendt, og jeg fikk humor! Og ikke hadde jeg behov for hverken kaffe eller røyk som jeg før hadde vært helt avhengig av!

Kort tid etterpå vil Bjørn Bergmann gjerne bli døpt. Da var han 25 år gammel. Ikke lang tid etter følger Anne Marie, og også hun blir døpt av forstander Georg S. Hansen i Filadelfia i Kristiansand.

Arils bønnesvar
Bjørn likte å spille og synge, og en kveld var han invitert til å delta på et møte i Filadelfia i Kristiansand der en ung evangelist fra Kvinesdal skulle tale. Evangelisten var Aril Edvardsen.  Året var 1964 og Aril hadde bedt Gud om å få en hjelper som kunne stå sammen med han gjennom tykt og tynt. Ånden faller når Bjørn Bergmann spiller og synger, og Aril føler at Gud sier til han: «Der er han». Den helgen går Aril og Kari Edvardsen og Bjørn og Anne Marie Bergmann tur ute i Vågsbygd og finner snart tonen. Ettersom Bjørn får innblikk i Aril Edvardsens visjon for Troens Bevis Verdens Evangelisering, kjente han i sitt indre at «Dette er det. Dette har jeg tro for.» Snart spør Aril Edvardsen om Bjørn vil komme til Kvinesdal for å hjelpe med å bygge Sarons Dal. Både Bjørn og Anne Marie fikk ro for dette. De selger leiligheten sin i Kristiansand og drar til Kvinesdal. Der får de Arils bror, Eivind, til å kjøre dem rundt i jakten på et nytt sted å bo. I Kvinesdal var det nå Aril Edvardsen, Bjørn Bergmann og Jan Ernst Gabrielsen som jobbet med å bygge Sarons Dal. Tre unge gutter i 20-årene med familie og en stor visjon.

– Så hadde Aril en drøm der han ser barndomsdalen sin fra Kvinesdalsheia, og vi gikk opp på fjellet for å innta dette landet i bønn. Vi fikk greie på at det var to ugifte brødre og en søster som eide tomten. Da vi hadde møte med dem lovet jeg plutselig at vi skulle betale kontant! Det var mye penger på den tiden, og vi ble nok alle litt sjokkert. Men med Guds hjelp ble tomten faktisk betalt kontant, husker han.

Himmelsk design
Den neste utfordringen var å få opp en hall til Sommerstevnet der de vente flere hundre stevnedeltagere.  

– Dette er litt interessant. Jeg våknet tidlig på morgenen og da så jeg en hall for mitt indre som jeg fikk se de tredimensjonale tegningene til, og jeg fikk se at inne i hallen var det rør som var satt sammen, og en duk som var lagt over. Det var en helt ny tanke. I dag bruker de jo denne typen både til det ene og det andre, men den gangen var det var helt nytt. Og så stod det et tall under tegningen.  Jeg stod opp av sengen og tegnet ned det jeg hadde sett, og så skrev jeg det tallet jeg hadde sett under, og viste det til Aril, og sa at sånn skal hallen se ut. Og for å foregripe begivenhetene så viste det seg senere at det tallet var nøyaktig hva hallen kostet oss!

Snart ringer Adolf Jar, som er skraphandler i Oslo, og forteller at han har fått et tilbud fra Forus Rørvalseverk i Stavanger om en mengde stålrør som var sveiset sammen, men som de ikke kunne bruke.

– Er det noe dere kunne ha bruk for? spurte Adolf. Og da fikk vi en enorm last med stålrør som var akkurat det vi trengte. De kom først med jernbanen og måtte fraktes videre med lastebil, så det var litt av en jobb å få dem fraktet til Sarons Dal, minnes Bergmann.

Men nøyaktig hvordan rørene skulle settes sammen var fremdeles en utfordring. Igjen får Bjørn en drøm med en løsning til problemet.  

– Det var akkurat som det kom til meg, du skal bare bruke en dimensjon større rør, og de skal sveises inn på en ferdig stålplate, og så skulle de andre rørene gå rett inn i de hullene, så skulle det brennes  og settes boldt igjennom, husker han.

– Jeg var ganske nevenyttig av meg, men jeg dro til en sveiser på Feda for å få råd. Han sa at dette så veldig greit ut og mente at det ville la seg gjøre. Han tilbød seg å lage stålplatene med de overdimensjonerte rørene. Og slik bygde vi den første hallen i Sarons Dal, forteller Bjørn.  

– Deretter fikk vi tak i en duk som vi dro over hallen, det var litt av et prosjekt! Det var to andre  trofaste hjelpere i Sarons Dal, Bergeslien og Sedvig og jeg som dro den over. Da den skulle ned igjen etter Sommerstevnet, var det bare oss tre igjen til å ta fatt på oppgaven. Da var det brått slutt på hallelujaene, mimrer Bergmann og ler godt.

Personlig kall
Bjørn Bergmann var også med på å starte menigheten Salem i Kvinesdal, en utpost til Pinsemenigheten i Flekkefjord. Her ble han også menighetens første forstander. Senere flyttet menigheten opp i Sarons Dal der den ble hetende Kirken i Dalen. Men Bjørn og familien flyttet etterhvert tilbake til Kristiansand der han bygde videre på sitt personlige kall, selv om han alltid var innen rekkevidde om Aril Edvardsen trengte ekstra støtte eller hjelp.

– Jeg kjente bare at det ble naturlig at vi etter en tid flyttet tilbake til Kristiansand. Jeg fikk idéen at jeg skulle reise med teltmøter rundt til bygdene i helgene. Det kostet penger å ha telt, og det var jo ikke noe inntekt på teltmøter, så jeg fikk meg jobb på anlegg. Også der fikk jeg gjennom en drøm idéen om hvordan vi kunne øke kapasiteten når vi sprengte. Jeg la det frem for sjefen min som gav meg tillatelse til å prøve. Det gikk ut på å bruke to borhammere i stedet for én. Vi fikk dermed en økning på opptil til 50 prosent mer boring på en nabb. Og det teller jo fantastisk. Jeg husker når jeg begynte på anlegget, sa de andre, «der kommer predikanten, nå skal han dra ned akkorden». Men alle ble begeistret når vi tjente mer. Etter hvert var det også flere av disse anleggsarbeiderne som ble frelst.  De ble med meg på teltmøtet på kvelden, og når jeg skulle sette opp teltet, kom de fra anlegget og hjalp meg!    

«Gi så skal du få»
Da Bjørn Bergmann hadde jobbet på anlegget i to år, var møteteltet med stoler og alt inventar endelig nedbetalt. Da skjer det at Frelsesarmeens store møtetelt på Marinetomten i Kristiansand plutselig brenner ned.

– Da hørte jeg helt klart; «Du skal gi teltet til Frelsesarmeen, for nå er du ferdig. Og så skal jeg lede deg videre». Og det var akkurat det som skjedde.

Men historien om teltet slutter ikke der. Da Aril Edvardsen skulle ha møtekampanje i Ekeberghallen i Oslo i 1986, nesten 20 år senere, fikk Bjørn Bergmann i oppdrag å prøve å få i stand et samarbeid med menighetene i Oslo.

– Jeg spurte meg selv, hvilken menighet er det som har lett for å samarbeide med andre menigheter? Det må være Frelsesarmeen, tenkte jeg. Så jeg dro først dit. Jeg fikk komme inn til han som var sjefen den gang for Frelsesarmeen i Oslo, og etter at jeg hadde presentert ærendet mitt, spør han:

– Hva var det du het igjen? – Jo, jeg heter Bjørn Bergmann, svarte jeg.  

– Du er evangelist eller predikant?

– Jo, det stemmer det.

Og det høres ut som om du er fra Kristiansand?

– Ja.

Var det du som gav oss teltet i Frelsesarmeen?

 – Jo, men det var jo sånn at det skiftet bare avdeling, svarte jeg.   

– Så ba han meg om å få listen over menighetene i byen som vi ønsket å samarbeide med. Deretter tok han telefonen og ringte alle menighetslederne på listen og fikk dem med på møtekampanjen vår. Det var mange som ble frelst i Oslo gjennom den kampanjen. Jeg tapte ikke et øre på å gi det teltet bort, jeg er blitt så velsignet igjen, fremholder Bjørn.

Under Aksjon Oslo i Ekeberghallen i 1986 var det 225 mennesker som ble frelst. NRK kalte møtene i Oslo for «de største møtene i Norge på 30 år». Aftenposten skrev av møtene kunne sammenlignes med begynnelsen på Mangsvekkelsen i Oslo i 1930-årene.

Bjørn Bergmann sier at han er ofte blitt minnet om å gi. Han kan fortelle flere historier om hvordan han blant annet har gitt bort flere biler, men også blitt velsignet tilbake med biler fra uventet hold.

– Som du sår så høster du, på en eller annen måte kommer det tilbake, mener han.  – Det er ikke tvil om at vi har opplevd en guddommelig velsignelse gjennom livet.

Misjon i Sør-Amerika
De siste 20 årene har Bjørn Bergmann vært mye på reise. I Seattle i USA har han vært pastor for en menighet og drevet et misjonssenter med fokus på Sør- og Mellom-Amerika.

– Jeg ble først invitert til en menighet som hadde 400 medlemmer. Men da den hadde 1200 medlemmer og seks pastorer med stab ett år senere, gikk jeg, for da hadde jeg gjort mitt og menigheten gikk av seg selv. Deretter plantet jeg en ny menighet i Seattle som vi bygde opp helt fra begynnelsen av. Menigheten hadde også et misjonssenter, Global Outreach. Gjennom Global Outreach var vi med på å bygge på et stort arbeide i Mexico, Bolivia og Brasil. I Mexico City har arbeidet vårt nå 15  misjonssenter. I Bolivia plantet vi landets største frimenighet. Jeg har også hatt et stort virke i Brasil.

– Et av høydepunktene var i 1994 da jeg fikk invitere Aril Edvardsen til å tale i Porto Allegre i Brasil, husker Bergmann.  

Under aksjonen i Brasil ble 52 000 Ny-testamenter overlevert til arrangørene for oppfølging av de nyfrelste og til Brevskoleelever.

Men samtidig som Bjørn hadde sitt eget virke, satt han også av tid til å være med på flere av Aril Edvardsens utenlandskampanjer der han hjalp til med undervisning av nasjonale ledere og finansiering av kampanjene.

Arbeidet til Bjørn Bergmann fikk både tillitt og støtte fra flere av de store lederne i USA. Blant annet fikk han støtte av Pat Robertsons 700 Club til å starte en radiostasjon i Bolivia. Pastor John Osteen fra Lakewood Church i Houston ble en personlig mentor for Bjørn, og nordmannen fra Kristiansand talte flere ganger i den kjente megakirken i Houston.

– Jeg følte jeg hadde det i meg til å få folk til å våge. Det som skaper tro er Gudsordet  som blir levendegjort, forklarer Bergmann.  

– Jeg har hatt tre store forbilder i tjenesten min. Den ene er naturligvis Jesus. Så har det vært Paulus som alltid hadde som mål å jobbe seg ut av steder samtidig som han fikk lokale ledere opp og stå. Den tredje er Hans Nilsen Hauge som hjalp folk med å starte foretak som kunne finansiere virksomheten. Det fikk jeg blant annet være med på i Bolivia der vi hjalp menigheten til å bli selvunderholdt med  å starte startet et transportfirma med brukte lastebiler innkjøpt i Europa for å kjøre for sølvgruvene, forklarer han.

Menighet blant folket
Mens vi prater utover formiddagen ringer telefonen flere ganger. Det er tydelig at det er flere som vil ha tak på Bergmann.

– Og nå har jeg en hel menighet med folk i distriktet her som er på vei. Når jeg går på butikken ser jeg ofte etter folk som jeg kan komme med en hilsen eller oppmuntring til. Jeg har lagt om hele min virksomhet. Nå ser jeg etter de som har mulighet til å bli ledere. De som har utholdenhet og ydmykhet i rett kombinasjon, avslutter han.

Når han ser tilbake på tjenesten sin ser han at bønnen til Andreas er blitt oppfylt. Gjennom en livslang tjeneste har Bergmann fått være med på å forkynne evangeliet til titusener av mennesker rundt om i verden. Både gjennom virksomheten til Troens Bevis Verdens Evangelisering og gjennom
sitt personlige kall.

Ønsker du å motta misjonsbladet Troens Bevis gratis i posten?

I dette bladet får du lese oppmuntrende reportasjer, sterke vitnesbyrd om Guds kraft i menneskers liv og siste nytt fra misjonsfronten.

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}