fbpx

Tidligere gerilja soldat leder kvinnebevegelse

Soheila Fors var en iransk prinsesse som ble marxistisk geriljakriger i sitt søken etter meningen med livet. I dag bor hun i Sverige og vitner frimodig om hvordan Jesus forandret livet.

Av Per Danielsson

Fordi shahen av Iran hadde fengslet hennes far da hun var en liten jente, vokste det frem et hat mot det iranske regimet. Hun kom fra en prominent familie i Iran og ble oppdratt som muslim. Men hatet mot styresmaktene ledet henne etterhvert til en kommunistisk motstandsbevelgelse der hun ble en geriljasoldat. Men der fant hun heller ikke meningen med livet. Etter et mislykket, voldelig ekteskap med en iransk mann, flyktet Soheila dypt deprimert til Sverige. Men helt alene kom hun ikke. I hjertet bar hun på en opplevelse som skulle forandre hele livet hennes.

Et forvandlende møte
En natt i Iran, da hun trodde at hun skulle dø, våknet hun av en mann som var omgitt av et strålende lys og som satt ved siden av henne. Han sa: «Jeg er Isa (Jesus)». Den natten ble hun fri. Opplevelsen den natten fulgte henne som flyktning til Sverige og lengselen etter noe mer ble bare sterkere hos henne. I Hedemora, der hun bodde en tid, fikk hun kontakt med en prest som underviste henne i Bibelens budskap om Jesus.

– Jeg ville hele tiden være i nærheten av Jesus. Derfor satt jeg ofte i kirken, selv om jeg ikke kunne mye svensk, minnes hun.  

Kort tid etter at hun kom til Sverige fikk hun besøk av Jehovas Vitne som gav henne en bibel. Men det tok ikke lang tid før Soheila skjønte at det som stod i den Bibelen ikke var rett.

Men Soheila vokste i sin nye tro og etterhvert opplevde hun kjærligheten på ny da hun giftet seg med en svensk mann, baptistpastoren Kjell Fors, og de endte opp i Karlskoga. Med hennes erfaring fra et mislykket ekteskap med mishandling, lengeter Soheila etter å hjelpe andre muslimske kvinner som opplevde det samme som hun hadde vært igjennom.

I Karlskoga er det et flykningemottak, og når Soheila begynte å studere på Kom Vux, den kommunale voksenopplæringen, ble hun kjent med muslimske kvinner som hadde det vanskelig.
Lengselen etter å hjelpe dem ble bare sterkere og sterkere.
 
Tehus bare for kvinner
I 2006 startet hun sammen med venner forneningen Khatoon, og i 2010 åpnet hun verdens første Tehus for kvinner. I Midtøsten finnes det mange Tehus, men de er kun for menn. I Karlskog er det bare kvinner som møtes der for sosialt samvær, matlaging, studiesirkler og mye mer. Men ettersom arbeidet har vokst har hun støtt på mange kvinner, som lik henne selv, er blitt mishandlet og innelåst av sine muslimske menn.  

Virksomheten har vokst, og nå finnes det to Tehus i Karlskoga og ett i Jønkøping i tillegg til at Gøteborg står for tur. Og hun hører stadig fra andre som ønsker å starte lignende virksomheter.

– Men vi kan ikke starte  nye senter om vi  ikke finner ildsjeler som kan drive dem, sier Soheila.

I Karlskoga der Tehusbevegelsen startet, finnes det nå en stor flokk med henggiven medarbeidere.  Det lages orientalsk mat, og i et av lokalene knyttes det ekte persiske tepper. Trappeoppgangen bak det orientalsklignende Tehuset er både smal og bratt. Men selv om det finnes en bredere inngang foran, føler mange av kvinnene seg trygger med å bruke inngangen bak. På bordet ligger det duker, puter og en mengde håndarbeid som selges til inntekt for arbeidet. Flere og flere har oppdaget og skryter av Soheilas visjon som nå er en realitet. Tehuset får studiebesøk fra hele landet og Soheila har også fått tale i det Nordiske Råd om arbeidet hennes mot familievold.

– Først var det bare kurdere som kom til Tehuset, men nå kommer det kvinner fra Syria, Libanon, Kambodsja og mange andre land, forteller hun.

Voldsutsatte kvinner
Ved flere tilfeller har medarbeiderne ved Tehuset fått reddet kvinner som er utsatt for vold i hjemmet og ganske enkelt gjemt dem så de kan føle seg trygge. I land som Iran, Irak og andre nasjoner i Midtøsten er Tehusene mannens møteplass der de kommer sammen for å røyke vannpipe og diskutere samfunnsspørsmål. Men i mange land i Midtøsten behøver en ikke Tehus for kvinner da de møtes i hjemmene med sine familiet, slektninger og venner. Derfor blir overgangen for mange svært stor når de kommer som flyktninger til den vestlige kulturen. Da setter ofte mannen stopp for deres frihetslengsel. Mange får ikke forlate hjemmene og frykten dominerer livet deres.
Æresbegrepet er foreksempel veldig sentral i den kurdiske kulturen. Statusen til familien avgjøres av familiens heder. Mannen er familiens overhodet, men hans ære er avhengig av hvordan de andre familiemedlemmene hans oppfører seg.  
 
Mannen over kvinnen
Gutter har større frihet enn jenter i denne kulturen. Mannens ære beror på kvinnene og hvordan de oppfører seg. Når kvinnen gifter seg, eier hennes mann kvinnen og deres familie. Og det er alltid kvinnen som blir straffet om hun treffer andre menn enn den hun er gift med.  

Soheila har møtt mange innvandrerungdommer i Sverige som lever mellom to verdener.

– Jeg har spurt dem, hva velger du, Sveriges lover eller dine foreldres? Da svarer de: «Jeg må velge mine foreldres. Jeg kan ikke fornekte dem».

Problemene er de samme blant kvinnene i Tehuset som medarbeiderne treffer, enten de kommer fra Pakistan, Afgahnistan, Iran, Saudi Arabia eller en av de andre tolv nasjonene som er representert i foreningen Khatoon.  

– Om vi kan få igang i flere frivillige foreninger kan det bli et fristed for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Og når Soheila Fors ikke er å se blant alle kvinnene som har funnet en oase på Tehuset, er hun ute og holder foredrag på flyktningemottak og i kirker, treffer politikere eller taler i den svenske Riksdagen.

–  I Riksdagen har jeg talt om hvor viktig det er at innvandrerkvinner får språkundervisning og samfunnskunnskap. Svensk er nøkkelen. Uten den blir kvinnene isolert.
 
Stadig på reise
Soheila er stadig på reise for å formidle håp til sine innvandrersøstre og kvinner som kjemper mot undertrykking og mannsdominert isolering. I januar 2014 publiserte hun sin egen biografi som hun skrev sammen med den svenske journalisten Ingalill Bergensten. Hun har talt innvandrerkvinnenes sak for den svenske kongen og dronningen og i en mengde andre sammenheng. Denne høsten stiller hun også til valg for Kristendemokratene i Riksdagen og Europaparlamentet. Hun ønsker å være en stemme der besluttningene tas i flytkninge- og integreringspolitikken.

– Det var i dissse møtene at jeg forstod at vi behøvde å starte et vernet bosted for truede og mishandlede innvandrerkvinner. Under vår tid i Karlskoga fikk jeg høre at kommunen hadde en bygård som de planla å rive, og vi spurte om vi kunne få kjøpe den fra dem istedet.

Først var prisen altfor høy, men ettersom kommunens politiekere og tjenestemenn fikk et innblikk i Sohielas og foreningens viktige arbeid gikk de ned i pris.

– Men da vi tok over viste det seg at bygården var helt ødelagt. Mange av vinduene var knust og vann og strømledninger kuttet av. Da vi først hadde kjøpt huset fikk jeg helt angst og sa til meg selv, «Du må være en idiot. Hva har du gitt deg utpå?»
 
Renoverings underet
Men familier som hørte om arbeidet kom og tilbød seg å renovere leilighet etter leilighet. Hver leilighet har fått sin egen design. Rotary på lokalplan tok ansvar for en leilighet. Et firestjerners hotell i Stockholm donerte møbler til virksomheten.

– Det er helt fantastisk. Vi har fått klær som vi kan tilby kvinner som kommer hit. Endel av dem vi tar imot har bare det de går i.  

Men bygården er allikevel ikke helt som andre bygårder. Det første som møter en er en stor låst jernport ved inngangen til trappeoppgangen, og for hvert vindu er det gitter.

– Mange av kvinnene er utsatt for hat, og det gjelder også meg selv. I vinter var det en mann som prøvde å kjøre meg ihjel med en bil, men jeg har fått mye hjelp av politiet. Ingenting har skjedd, men jeg har fått tekstmeldinger på telefonen og brev der det påstås at jeg er spion for Israel, spion for den svenske regjering, medlem i Jimmy Åkerssons Sverigedemokratene. De tror jeg er kjemperik og tjener masse penger, men sanneheten er at jeg har jobbet frivillig i lang tid, forteller hun.

Et fristed
Tehuset i Karlskoga har blitt et fristed og en fredelig møteplass for mange innvandrer kvinner. Her har de også snudd opp ned på æres problematikken. Soheila vil ikke kalle det en hederskultur når hun ser på hvordan mange menn fra denne kulturen behandler sine hustruer og kvinner.

– Det er en skam kultur. Heder er noe vakkert. Når kvinner fra Midtøsten flytter til Sverige blir de ofte isolerte av sine menn, de får ikke gå ut alene, deres døtre får ikke treffe andre ungdommer eller gutter. Moren er nøkkelpersonen i familien. Når moren ikke har det bra, så har heller ikke barnet det bra. Det påvirker deres fremdtid. Men Tehuset, som er blitt en møteplass for mange invandrerkvinner, er ikke bare for mishandlede kvinner. Det finnes innvandrerkvinner som kanskje har et bra ekteskap, men som ikke har noe sted å gå. I Tehuset er alle velkommen unasett bakgrunn, sier Soheila.

Kilde: Troens Bevis bladet for juli.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter