fbpx

Erik Solheim med ny bok

I sin nye biografi skriver den tidligere utviklings- og bistandsminister Erik Solheim om Aril Edvardsen.

Det var en vanlig begivenhetsløs dag i min venn Pierre Nkurunzizas geriljakamp. Det meste var som vanlig i militærlivet. Det var varmt, i Burundi viser termometeret 27 grader samtlige av årets dager. Det var kjedelig, hutustyrkene ventet på kommende trefninger og aksjoner. Maten var middels, naturen i Bujumbura Rural, jordbruksområdene rundt hovedstaden, vakker. Men som de fleste dager i de fleste kriger. Det skjedde lite.

Plutselig ble Nkurunziza oppmerksom på en mann i dress som fylte tv skjermen i både bokstavelig og overført betydning. Mannen holdt vekkelsesmøte på fotballstadion inne i Bujumbura. Han snakket om Jesus og om fred. Om hvordan mennesker kan endre seg gjennom troen. Om hvordan Jesus elsket ikke bare sine venner, men også sine fiender. Nkurunziza ble grepet av budskapet. Han lyttet mer og mer intenst. Seinere sa han at det var denne dagen han bestemte seg for å søke fred i Burundi og gjøre slutt på borgerkrigen.

Nkurunziza hadde tatt til våpen etter at tutsi ekstremister i 1993 myrdet landet første folkevalgte hutu president, gjorde statskupp og indirekte bidro til folkemordet i Rwanda våren etter. Nkurunzizas far og brødre var myrdet i en av Burundis mange etniske massakrer, en gang på 70-tallet. Burundi etter kolonifrigjøringen hadde vært ett av verdens blodigste steder med hundretusener myrdete i orgier av massedrap mellom hutuer og tutsier. Frykten var enorm. Borgerkrig lammet store deler av landet da jeg besøkte det på 90-tallet. Flyplassen var full av kulehull.

Mannen som inspirerte Nkurunziza til å søke fred snakket ikke Kiburundi, det lokale språket, ikke en gang fransk. Han fortalte om Jesus på engelsk, med aksent fra Kvinesdal. Det var Aril Edvardsen.
Mange er de skeptikere som har avvist Aril Edvardssen betydning for freden i Burundi. Landet var modent for fred, sier de. Ikke rart at Nkurunziza ville slutte fred når han kunne regne med å bli president og så snart fredsprosessen var i mål bli valgt med mange og åtti prosent av stemmene, legger de til. Men hovedaktøren selv, den gang geriljaleder nå president Nkurunziza vektlegger prekenen til Aril. Da han som president litt seinere kom til Norge var han ikke invitert av Jens Stoltenberg eller kongen, ikke en gang av meg. Han var gjest hos Aril Edvardsen og kona Kari. Jeg møtte Nkurunziza for første gang på vekkelsesmøte i Tunehallen. Fortsatt er det lettere å snakke med Burundis president om både Gud og fotball enn om politikk. Kanskje burde vi være åpne for at religion betyr mer for mennesker beslutninger enn verdslige nordmenn forstår?  Hvorfor ser vi en motsetning mellom religiøs inspirasjon og politisk nytte? Nkurunziza kan vel både ha vært inspirert av Jesus og Aril Edvardsen og av ønske om å bli president og gi hutuflertallet mer makt i landet?

Den gyldne regel
Vi bør også søke det som er felles i de store religionene, ikke først og fremst vektlegge det om skiller.  Alle store religioner inneholder varianter av den gyldne regel: Det du vil at andre skal gjøre mot deg det skal du gjør mot dem. Denne regelen er like anvendelig i verdenspolitikken som i familien, i nasjonal politikk som i idrettslaget. Både den største og minste enhet vil bli bedre hvis vi strever etter å innfri dette nærmest umulig kravet. Den gyldne regel kan anvendes både av enkeltmennesket og det globale fellesskapet. Den bør også gis et generasjonsperspektiv. Vi som lever nå skal leve slik vi ville ønsket at neste generasjon gjorde mot oss.
Global storpolitikk kan aldri bygge på naivitet. Men også i verdenssamfunnet trenger vi moral, gyldne regler å strekke oss mot. Ingen kraft kan lettere gi oss det enn de store verdensreligionene. Som da Aril Edvardsen inspirerte Pierre Nkurunziza til å skape fred.



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter