Rockesjauer gikk fra tro til visshet på kampanje med Aril
Han jobber som sjauer under Quartfestivalen og er medlem av Kristiansand Rockeklubb. Men som sjauer for Aril Edvardsen i Afrika falt troen på Gud på plass – igjen.
Petter Gordon Jensen er byggmester av yrke – med eget firma. På si jobber han som miljøarbeider med personer som har store relasjonsproblemer.
– Hvis jeg vil se resultater, ser jeg på det jeg har snekret i løpet av dagen. Som miljøarbeider får jeg kanskje aldri se konkrete resultater, men verdien ligger i selve tiden jeg bruker med disse personene, forklarer han, og forteller at han nå jobber med tidligere innsatte. Han er medlem av Kristiansand Rockeklubb og spiller i eget band. I tillegg har han også jobbet som sjauer under Quartfestivalen i flere år.
Personlige relasjoner er viktig for Petter, og for 10 år siden brøt han med det etablerte kristenlivet da han opplevde at det ikke var plass for hele han.
– Troen har vel vært det, men det blir så som så når en ikke går i noe felleskap, medgir han.
Dramatisk på første turen
I 2004 ble Petter spurt av en god venn som jobber på misjonsskolen i Sarons Dal, Helge Flatøy, om han kunne tenke seg å være med Rune Edvardsen som sjauer på kampanje i Rwanda og Kongo, mot at han betalte sin egen billett, men fikk kost og losji.
– Jeg sa ja, og første turen var vel en kombinasjon av søken etter Gud og opplevelsen av å være i Afrika, forteller han.
– Vendepunktet kom siste dagen da vi bokstavelig talt ble steinet på kampanjeplassen i Kongo. På grunn av en tropisk storm bestemte vi oss for å avlyse kveldens konsert, og vi gikk bort på plassen for å rigge ned lydutstyret. Det hadde allerede samlet seg flere tusen mennesker i påvente av konserten, og da vi gikk inn i bilen for å kjøre av gårde begynte plutselig steinene å hagle over oss. Vi raste gjennom folkemengden for å komme oss helskinnet ut. Lastebilen med lydutstyret gikk det ikke så bra med, sjåføren ble banket opp og frontruten knust. Vi hastet bort til grensa til Rwanda som lå like ved av frykt for forfølgere som ville stjele utstyret. Der flyttet vi raskt alt fra den ramponerte lastebilen over i en annen, som så tok det videre inn i Rwanda, forteller han.
Likte det han så
Det gikk rykter om at det var en bande i folkemengden som hadde planlagt å stjele alt utstyret, og de ble arge da planene deres ble ødelagt ved at teamet pakket ned ustyret og dro tidlig. Rune Edvardsen likte tydeligvis det han så hos Petter når krisen først rammet, og få minutter etter den hårreisende kjøreturen fikk Petter spørsmålet som har farget livet han siden.
– Ved grensen til Rwanda kom Rune bort til meg og sa at jeg trengte ikke å betale for turen, og om jeg ville være med Aril Edvardsen på korstog til Sudan? Det fikk jeg veldig lyst til, og i ettertid har jeg vært med både til Sudan, Senegal, Tanzania og Kongo, forteller han.
En oppvåkning mot Gud
– Når jeg er på kampanje kjenner jeg virkelig at jeg lever. Turene har vært en oppvåkning mot Gud for meg.
Alt er så uforutsigbart og urolig rundt oss, ikke minst på vår siste tur til Kongo i november, men jeg stoler på at Gud har tenkt å ta oss med hjem igjen!
Petter gjør det klart at det er ikke bare de innfødte som opplever Gud på kampanjene. Også de som er med for å jobbe blir berørt av det de ser og opplever.
– Den sterkeste åndelige opplevelsen var da jeg var på korstog med Aril Edvardsen i Khartoum i Sudan.
Da Aril ga frelsesinnbydelsen på slutten av møtet var det flere tusen mennesker som løp mot scenen – det var en utrolig sterk opplevelse, forteller han.
– Det har også vært veldig spesielt å se mennesker som blir helbredet og løst fra besettelse. Veldig spesielt å se det selv, har bare lest om det, men nå er jeg en ”outsider” som kan bekrefte at det virkelig skjer, sier han.
– Og vi kan også se at det blir flere og flere skrøpelige mennesker for hvert møte som går på kampanjene, så det er tydelig at det ryktes at noe skjer på møtene blant byens mennesker!
Så krøpling reise seg og gå
– En annen veldig sterk opplevelse var i Senegal da Aril ledet folkemengden i bønn for de syke. Miksepulten der jeg satt er jo midt ute i mengden, og plutselig reiser en ung mann seg med krykkene i været og begynner å gå. 15-20 ungdommer rundt ham reiser seg også og er helt i ekstase. Det å se den voldsomme gleden og sjokket til vennene hans som ble vitne til at kameraten ble helbredet, var en utrolig sterk opplevelse, og det var vanskelig å holde tårene tilbake, tilstår han.
Gud er mer enn det jeg har trodd
– Jeg ser at Gud er mye mer enn det jeg har trodd. Jeg ser at det som er viktig er at Gud ser til hjertene. Om vi går på møter 5 dager i uken hjelper ikke det om vi ikke har hjerteforholdet. Jeg kjenner faktisk folk som ikke regner seg som kristne, men som jeg tror vil stå der den dagen vi står foran vår Skaper.
Fra tro til visshet
– Afrikaturene har gjort at jeg har gått fra tro til visshet. Nå begynner jeg å leve ut troen igjen og har begynt å gå i en liten gruppe på 5 personer som møtes én gang i uken, forteller Petter som nå har begynt å få invitasjoner til menigheter om å fortelle det han har vært vitne til ute på misjonsmarka.
– Jeg vil gjerne fortelle om det som har skjedd, men jeg har ingen plan eller skjult agenda. Jeg vil ikke bruke min opplevelse til inntekt for andre, jeg forteller ganske enkelt om det som jeg har opplevd som en ”outsider”, så får folk gjøre det de vil, poengterer han.
Og det er populært det han forteller. Det er nok ikke så mange i Kristiansand som har vært øyevitne til 20 000 – 30 000 mennesker som stimler sammen for å høre evangeliet, besatte som blir satt fri eller lamme som går, i løpet av det siste året.
