Stian Smit (23) fikk leukemi: -Når en bare har troen, er alt mulig – med begge utgangene i tankene
Da Stian Smit var 14 år, fikk han diagnosen leukemi. Frykten hans for å dø var overveldende, men i dag er han kreftfri. Han forteller at troen ble et anker i den tøffeste tiden – og i dag ønsker han å bruke sin historie til å oppmuntre andre.
Under en avslutningstur for tentro konfirmasjonen i tre menigheter i Lister regionen, er en glad gjeng med over 20 ungdommer på vei til Randers i Danmark. Det skal bli en helg med felleskap, besøk i fornøyelsespark og en oppsummering av året som er gått.
En av dem som er med som voksenleder og sjåfør, er Stian Smit. Timene på ferjen går kjapt med hyggelig prat. Stian er en varm og vennlig ung mann som ser de unge. Han holder gjerne samtalene i gang med godt humør og latter, og er rask til å hjelpe.
Overraskelsen er stor da det kommer frem at det er ikke en selvfølge at han er med på turen. Ei heller at han lever.
Stian var med som voksenleder og buss sjåfør for en Tentrogruppe til Danmark i sommer.
Diagnosen
Stian vokste opp i en stor familie i Farsund, med fire søsken, inkludert to fosterbarn. Moren er sykepleier, og familien har røtter både i Norge og Nederland. Da Stian plutselig ble syk som 13-åring, ble hele familien rystet.
–Jeg var mye sliten, men hadde veldig lite symptomer. Jeg dro til legen, som sendte meg videre til sykehuset, og derfra ble jeg sendt videre fra Kristiansand sykehus til Rikshospitalet i Oslo med en gang for å begynne behandlingen.
Stian vekslet mellom Sørlandet sykehus i Kristiansand og Riksospitalet i Oslo.
Hvordan reagerte familien din?
-Det kom som et sjokk på alle. De visste ikke helt hva de skulle gjøre. Men det var viktig for meg at ikke alt skulle dreie seg om at jeg var syk, men at de skulle kunne ha et normalt liv, de også, forteller han.
Selv forsto han ikke helt hvordan han skulle reagere.
– Jeg har vært mye redd. Mye redd for om jeg skulle dø, og om jeg noensinne kom til å bli helt frisk igjen.
Behandlingen på sykehuset var tøff. Stian fikk sterke bivirkninger av cellegiften, og til slutt måtte han overføres til intensiven. Han kunne heller ikke gå på skolen lengre.
Behandlingen som Stian måtte gjennom var tøff.
Hva sa legene til deg?
– De kunne ikke forstå hvorfor jeg reagerte så dårlig på alt de gav meg. Det gikk så dårlig at jeg ble flyttet til intensiven, hvor jeg ikke kunne få besøk på grunn av smittefaren. Da hadde jeg så lite energi at jeg ikke kom opp av senga på åtte uker i strekk.
Han fikk influensa og en soppinfeksjon på toppen av alt, og var så svak at han ikke kunne røre seg.
– Jeg fikk morfin og begynte å hallusinere. Det var en veldig tung tid for meg, legger han til.
Men midt i alt det vanskelige er han ikke i tvil at det var troen som bar ham.
– Jeg har egentlig aldri vært sint på Gud. Jeg har alltid sagt at det var ikke hans plan at jeg skulle bli syk, men at Han kan bruke det til noe godt. Mange får jo kreft hvert år. Det er bare livet.
Hvorfor skulle jeg bli spart for kreft i stedet for noen andre som måtte gå igjennom dette?
Stian opplevde at både menigheten deres og mange ba for ham, både i Norge, Nederland og USA.
– Det var en kjempestor bønneaksjon på gang, som spredde seg raskt. Det var en stor oppmuntring for oss alle!
Da Stian ble konfirmert, satt han i rullestol, og ingen visste om han kom til å klare seg.
To siste ønsker
Året etter at han fikk diagnosen, var det tid for konfirmasjonen. Den ville han gjerne gjennomføre, selv om han fremdeles var syk.
– Det var to ting jeg gjerne ville få med meg før jeg kanskje skulle dø. Det var mitt søskenbarns bryllup i Polen og konfirmasjonen. Jeg fikk med meg begge. Under konfirmasjonen satt jeg i rullestol. Da jeg klarte å løfte hendene mine under lovsangen, var det mange som ble sterkt rørt. Det var ikke vanskelig å se hvordan det stod til meg. Menigheten stilte opp med mulighet til å hente meg i ambulanse, om jeg hadde behov for det. Det trengte jeg ikke, og i ettertid så jeg at det var den dagen jeg hadde hatt mest energi siden jeg ble syk. Det ble et bønnesvar for meg!
Men fremtiden var fremdeles usikker. Han ble igjen innlagt på sykehus, ble stadig dårligere og ingen behandling så ut til å virke. Det var inntil legene våget å forsøke en helt ny type injeksjon som siste utvei.
– Jeg hadde 41’ i feber uten at de fikk den ned. Jeg lå i en tåkesky. Så bestemte de seg for å prøve en ny type sprøyte. Da gikk feberen ned til 35 grader, og jeg begynte å våkne litt. Jeg klarte å snakke litt og kunne være litt til stede.
To as søsknene besøker Stian på sykehuset.
Men veien tilbake var allikevel lang.
– Jeg gikk på sprøyten i halvannet år. Jeg prøvde å slutte, men da økte feberen med en gang. Men det begynte gradvis å gå bedre for meg for hver dag.
Han legger heller ikke skjul på at hele familien var preget av sykdommen.
– Det første min da fem år gamle bror spurte om da jeg fikk kreftdiagnosen, var om jeg skulle dø. Hele familien har naturligvis lurt på det i perioder.
Stian kunne nå få skoleundervisning hjemme, og tok igjen skolegangen på ungdomsskolen i Farsund etter hvert. Det var først et halvt år etter konfirmasjonen at han kom seg ut av rullestolen og fikk tilbake balansen i kroppen. Da han var 16 år, ble han erklært kreftfri etter behandling på 2,5 år.
Stian utenfor rikshospitalet i 2017. Han er ikke i tvil om at troen er blitt sterkere etter sykdommen.
Kaller det et mirakel
-Jeg tenker at det er et mirakel at jeg overlevde. Legene var sikre flere ganger på at jeg skulle dø. Det var i 2019 at jeg ble erklært kreftfri. Det ble feiret, legger han til med et stort smil.
– Det er 6 år siden jeg ble erklært kreftfri!
Nå er Stian blitt 23 år og jobber fulltid som bussjåfør. Selv tenker han at nå har han fått livet sitt tilbake.
–Jeg snakket med legen min, som hadde fulgt meg opp hele tiden, om det å bli bussjåfør. Først var legen min litt usikker på om jeg kunne kjøre buss, tatt i betraktning langtidseffekten av behandlingen jeg har fått. Men jeg fikk det til, og nå jobber jeg 100 prosent og har overskudd til å gjøre andre ting også. Jeg kjører rutebuss og skoleunger. Det trives jeg veldig godt med.
Stian kaller det selv et mirakel at han ble erklært kreftfri i 2019. Nå håper han at hans historie kan brukes til å oppmuntre andre. Her på ferja til Danmark sammen med tentro gjengen somme 2025.
Stian er heller ikke i tvil om at troen har blitt sterkere etter sykdommen.
– Jeg er helt overbevist om at Han ikke hadde reddet meg om han ikke hadde hatt en plan med meg. Jeg håper og tror at min historie kan brukes til å oppmuntre andre. Når en bare har troen, er alt mulig – med begge utgangene i tankene. Gud er med i prosessen, uansett utgang. Jeg ville aldri valgt å få kreft, men det som skjedde har forandret meg som person.
Han tenker også at han nå har fått mer av sin egen identitet på plass.
-Fra å være lukket og mer innadvendt, er jeg mer viss på hvem jeg er. Jeg får flere venner, flere som vil være med meg for den jeg er og ikke den jeg prøver å være. Jeg har merket nærværet til Gud gjennom alt, og at Han aldri har sluppet taket på meg.
Les foreldrenes oppevelse av denne prosessen: Båret gjennom stormen
Kilde: Troens Bevis bladet for desember
Få et gratis abonnement og bli inspirert av trosstyrkende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.
