Kristmar Moen (95): Misjon ble lagt på hjertet mitt, det ble mitt eget!
Siden tidlig på 60’tallet har Kristmar Moen lest Troens Bevis bladet på gården sin ytterst i havgapet. Fra dette stedet er utallige bønner og trofast støtte gått ut til misjon i mange land.
Under det flotte besøket i Fosen for å besøke misjonspartnere i mai, fikk Troens Bevis en helt spesiell overraskelse. Vi kom samme dag som en av Troens Bevis sine mest trofaste bønne- og støttepartnere, Kristmar Moen, fylte 95 år!
Det var ekteparet Anja og Geir Yngve Hovde som hadde sørget for et besøk hos Kristmar denne dagen.
-Da vi hørte at Troens Bevis skulle komme opp hit, tenkte vi at dersom dere får hilse på Kristna, er det verd hele reisen. Men overraskelsen var stor også for oss da vi forstod at det er 95 års dagen hennes i dag, fortalte Anja i det vi gjør oss klare til å kjøre til Hesjåland gård utenfor Bjugn.
Det er en naturskjønn opplevelse å ta veien over den storslåtte øya. Her er det både fjell, sletter og dype gap, der vannet strømmer inn fra havet. Gården til Kristmar ligger helt nede ved sjøen. Sønnen bor i nabohuset og er den som driver gården videre i dag. En flokk med velfødde kuer gresser fredfullt ved siden av huset til Kristmar. I døren blir vi varmt mottatt av Kristmar.
Hun har dekket et koselig kaffebord og bakt både rundstykker og bløtkake. Det er nok flere som tar turen innom for å gratulere henne i løpet av dagen. Selv gir hun utrykk for at det er en stor glede for henne at nettopp Troens Bevis kunne komme på selve bursdagen hennes.
Kristmar hadde bakt både bløtkake og rundstykker til sin 95 års dag!
-Jeg har fått Troens Bevis bladet i nesten 60 år! Jeg fikk det første bladet før 1967, og ble bitt av misjonsviruset, som Rune Edvardsen pleier å si, forteller Kristmar.
-Vi var noen venner sammen som hadde fått tak i bladet. Så var det en eldre dame som nesten litt profetisk sa at dette skal vi være med på. Men de fleste av venninnegjengen min reiste jo ut til andre steder, så tilslutt så var det bare min venninne Inga og jeg som var igjen. Det var en av oss som fikk bladet, også leste vi det på omgang. Jeg blir fylt av en sånn glede når jeg tenker på alle de gangene som Inga og jeg har sittet ved kjøkkenbordet her og takket for at vi fikk være med i denne misjonen. At vi kunne være med i en misjon som vi hadde sånn tillit til. Inga testamenterte over 3 millioner til misjon gjennom Sarons Dal etter at hun døde. Hun giftet seg ikke, så hun hadde ikke barn eller direkte arvtakere.
Når var det du bestemte deg for å bli en troende?
-Jeg var 17 år da jeg tok bestemmelsen. Det var et salmevers som tok meg i øret. Den tiden var det ikke bare salmer fra trykte sangbøker, men sanger vi skrev opp selv, og hadde i en bok.
Der var det en sangstrofe som traff meg:
«Har du regnet med, alt for din livsdag er talt,
Tenk om sjelen gikk evig fortapt,
Hva var skatten du fikk?
Har du regnet, har du regnet med alt?»
Var foreldrene dine troende?
-Nei ingen i familien min, så det kostet egentlig veldig mye. Jeg var 17 år og veldig glad i å danse, jeg hadde slik danseglede, men det var nesten ikke lov i den tiden for kristne å danse. Jeg var jo ei ung jente, full av livsglede og elsket å være med på ting. Så slik skikken var på den tiden, kostet det meg jo litt å bli en kristen. I dag er det heldigvis ikke slik lenger. Men jeg har aldri angret.
Det ble både en overraskelse og glede å få feire 95 års dagen til Kristmar, en av Troens Bevis sine mest trofaste bønne- og misjonspartnere!
Hvordan reagerte familien din da du ble en kristen?
-Det var kanskje ingen som trodde at det ville holde, i hvert fall ikke ungdommene, for jeg var jo så livlig og elsket å ha det gøy. Men jeg kom jo i lag med kristne ungdommer, og vi hadde det fint sammen. Men det har jo ikke bare vært en dans på roser gjennom et så langt liv.
-Jeg tenker på den sangen som de synger så mye nå, at «Gjennom alt, gjennom alt har jeg lært å tro på Gud.»
-Jeg giftet meg da jeg var 25 år og ett år etterpå tok vi over gården. Men det med misjon ble mitt eget. Det ble lagt på mitt hjerte.
Hva har det betydd for deg å være med å støtte misjon?
-Jeg har hatt uendelig mye glede av det, for jeg var jo ikke med ut på møter og slikt. Vi drev jo gård så det ble ikke så mye tid til slikt. På de fleste gårder skjer både morgenskiftet og kveldsskiftet midt i kirke- og møtetiden, så det kan være vanskelig for gårdbrukere å komme på møter. Som bonde fikk en ikke være med på alt. Vi hadde heller ikke bil, så det var ikke lett å komme seg på møtene.
-Men Aril Edvardsen skrev en del pocketbøker som jeg bestilte. Jeg elsket de bøkene! Så jeg fikk åndelig mat og følte meg velsignet. Jeg var veldig beriket av lesestoffet som jeg fikk gjennom Sarons Dal.
Har du noen gang vært i Sarons Dal?
-Jeg var i Sarons Dal én gang med datteren min. Ellers traff jeg Aril Edvardsen flere ganger, han var her i Rissa kirke og talte på 80- tallet. Jeg må si at jeg ble engstelig den morgenen i 2008 da jeg fikk høre at han Aril var død, jeg tenkte, hvordan skal det bli?
-Men Rune har jo vært fenomenal til å ta det videre. Hvem kunne ha drømt om alt det flotte de nasjonale evangelistene skulle gjøre?
-Ellers så er jeg bare et hverdagsmenneske. Jeg har jo ikke gjort noen bragder i mitt liv. Men jeg er et bønnemenneske.
På denne vakre gården har Kristmar bodd siden hun var 7 år gammel. Hun forteller at det var vanskelig å kombinere fjøsstell med kirke- og møte tider, så de var sjeldent på møter.
Kan du huske et spesielt bønnesvar som du aldri glemmer?
-Ja, det kan jeg. Trine, datteren min, døde av kreft i 2014. Selv om hun var en kristen i sin barndom og ungdom var jeg veldig usikker. Hun snakket ikke så mye om sin tro i sin voksne alder.
-Da stod godstolen min her, sier Kristna, og peker inn i et stuehjørne.
-Jeg stod opp en morgen, det kunne vært en 14 dager eller tre uker etter at hun døde. Og jeg var så full av sorg. Så jeg satte meg i godstolen.
– «Trine, go’ungen min», sa jeg, «nå ligger du på kirkegården og råtner». Også plutselig var det noen som sang en nydelig strofe ut av en sang for meg. «Min sjel er hos Gud i paradis, og sorgene mine glemmer.» Jeg reiste meg opp og tenkte, var det ønsketenkning? Da kom det en stemme til meg som sa: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Da fikk jeg trøsten jeg trengte, og håpet om å få se henne igjen kom tilbake til meg.
-Ellers er jeg så glad i folk. Også ber jeg for bygdene her omkring, at ingen må bli tilbake, at alle skal få bli med, basert på Jeremias 33:16!
Mens vi sitter og prater begynner bursdagshilsningene å strømme på. Det er både unge og eldre som banker på døren og vil ønske Kristmar til lykke med dagen.
-Du er et kildevell av liv og kjærlighet her på øya, gratulerer en av gjestene.
– Men du må ta med at jeg føler at jeg er bare et hverdagsmenneske, understreker Kristmar med en god klem, idet vi tar farvel ute på gårdstunet.
kilde: Troens Bevis bladet for juli 2022
Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.
