fbpx

Hjemmeværende, bortkommen, hjemkommen sønn.

Forlagssjef Svein Andersen forteller hvordan han selv var en av de bortkomne sønnene. Men så oppdaget han andre unge som hadde noe han selv manglet.

Jeg var en av dem. Vokste opp i et trygt kristent hjem og gikk 12 år på søndagsskolen i mors og fars menighet med fulle stjerne-kort hvert eneste år.

Men jeg fikk aldri noen personlig relasjon med Jesus, ante faktisk ikke at det gikk an. Forkynnelsen gikk til tonen av «Vår Fader over der Han ser ned på jorden her, vær forsiktig lille fot hvor du trår!» – det var underforstått at «Fader over der» sto klar med både pisk og trussel om evig fortapelse i Helvete om din lille fot trådte feil.

Menighetsmedlemmer som var så uheldige å falle for en fristelse – det være seg fotball på søndag, kinobesøk hvilken-som-helst kveld, bruk av tobakk rullet eller pipe, eller en lettøl til maten – og så ble observert av rettroende medlemmer, ble sporen-straks innkalt til eldsterådet for irettesettelse. Og nåde den som med eller uten skyld havnet i skilsmisse, eller snublet i «store» synder som utroskap eller stevnebesøk i Sarons Dal (begge deler ble faktisk ansett like alvorlig).

Da var det faktisk ingen nåde.

Det gikk som det kanskje måtte gå – uten personlig relasjon med Far eller Sønnen, forlot jeg troen og menigheten i tenårene. Siden pappa var evangelist hos de Frie venner levde vi ganske spartansk, så det ble ingen «arv» å sløse bort i lettsindig liv. Men man hadde jo i ung alder lært at «i ditt ansikts svette skal du spise ditt brød» – eller at med svette kunne man tjene egne penger!

Dermed ble det fire bortkastede år, uten tro og uten Jesus. Kanskje ikke de groveste utskeielser, men en av byens beste butikktyver var nok denne unge mannen – noe han måtte erkjenne da han møtte Jesus og brukte størstedelen av et år på å betale for alt han kunne huske å ha stjålet.

Hva brakte meg tilbake til Farshuset? Ekte unge kristne som kjente Jesus og snakket med Ham hver dag. Deres personlige vitnesbyrd var uten mulighet for argumentasjon eller bortforklaringer. De hadde noe jeg manglet, og som jeg ville ha. Jeg kan ikke si at Jesus fant meg den kvelden – for Han visste hvor jeg var hele tiden. Heller ikke kan jeg vitne og si at jeg «fant Jesus», for jeg løp bort fra Hans kjærlighet med viten og vilje – hver eneste dag. Så var det vel bare nåde da, at jeg i ett øyeblikk erkjente mitt behov for nåde og frelse – og kastet meg i Frelserens armer!

Jeg håper min korte personlige fortelling kan oppmuntre deg til å tenke igjennom – og skrive ned din egen.

Vi som støtter Troens Bevis og sender ut våre innfødte misjonærer – bør også bære med vårt eget vitnesbyrd i hverdagen, for plutselig møter vi en åpen dør og et åpent øre – hos mennesker som lengter etter en relasjon med Himmelens Gud, vår Far – som står med åpne armer og ønsker alle: VELKOMMEN HJEM!

Kilde:  Slik jeg ser det, Troens Bevis bladet for oktober 2021.

Bli inspirert hver måned av ferske oppdateringer fra misjonsfeltene og oppmuntrende historier.
Motta ett gratis abonnement på Troens Bevis bladet.

 

 



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter