fbpx

Barnemirakelet i Ho Chi Minh City

For de innfødte evangelistene ute i feltene er kallet hele livet deres. Det samme gjelder Ruth og David. Pastorekteparet bak en av Vietnams største husmenighetsbevegelser har tatt til seg 48 barn som nå får utdannelse og et trygt hjem.


Ruth og David  leder et nettverk av 250 husmenigheter i Vietnam. De er også pastorer for en større menighet i Ho Chi Minh City samtidig som de er feltledere for flere av av Troens Bevis sine innfødte evangelister i Vietnam. Da jeg traff Ruth for første gang i 2016, fikk jeg høre hvordan det var å vokse opp under Vietnamkrigen. Og hvordan hun og mannen de senere årene hadde satset alt på å bygge opp en menighet i Ho Chi Minh City.

-Vi hadde en husmenighet som møttes hjemme hos oss. Der klarte vi akkurat å stue sammen våre 60 medlemmer. Så var det ei som spurte om hun kunne ta med seg to nyfrelste venner, men vi hadde bare ikke plass. Da begynte mannen min å gråte høyt. Vi var så fortvilet.

Det ble begynnelsen på en ny trosvandring der de fikk større forståelse for hva det betyr å stole på Gud for alt det de trenger. Og at Gud ofte har større planer enn det de tenker selv.

-Det ble til at vi bestemte oss for å leie en bygning. Det var et skritt i tro, for vi måtte signere en leiekontrakt på fem år. Men til slutt sa mannen min at når Bibelen sier at en sjel er verdt mer enn hele verden, må vi stole på at Gud kan forsørge oss. I den nye bygningen har menigheten vokst til flere hundre medlemmer!

Her er barna i denne historien med og synger i kirken deres.

 

 

Den nye satsningen ble begynnelsen på en større vekst i flere retninger. I dag leier de 6 bygninger, som inkluderer et bønnetårn med 24 timers lovprisning og bønn for landet. De driver bibelskole og en musikkskole for barn. I tillegg er de blitt en paraply organisasjon der andre menigheter leier lokale av dem. Slik får de leieutgiftene til å gå rundt.

-Og på toppen av alt ligger bygningene bare 5 minutters gange fra huset vårt. Gud er fantastisk, tilføyer Ruth.

Men da jeg traff ekteparet igjen i Bangkok rett før korona epidemien, og de fortalte hva deres siste prosjekt er, ble jeg målløs. De har tatt til seg 48 minoritets barn fra 5 til 20 år. Alle barna spiser hjemme hos dem, og halvparten sover i huset deres. Den andre halvparten sover i et nabo anneks som tilhører menighetsbygget deres.

-Det hele begynte i 2015 da jeg gjerne ville ha et bønnetårn for landet vårt, sier Ruth.

– Så ledet Herren meg til å leie en bygning, og der ba vi fra 5 til 8 hver morgen. Jeg trengte noen til å lede det, og ba Gud sende meg et ektepar fra Indonesia, da indonesere er kjent for sin sterke forbønnstjeneste.

Mot alle odds banket et ukjent indonesisk ektepar på døren deres i Vietnams hovedstad, og stilte seg til tjeneste. Det neste som skjedde var at Ruth følte Gud kalte henne til å starte en tjenesteskole for unge. Tanken var at de kunne komme fra menigheter ute i distriktene i Vietnam for å få musikk undervisning, slik at de kunne bli lovsangsledere  når de vendte tilbake. Treningen ville de få mens de hjalp til under lovsangen i bønnetårnet.

-De barna ble innkvartert i ett av våre menighets bygg. Det førte til at vi også åpnet opp en musikkskole for helt vanlige barn i nabolaget. Det ble en unik måte å få dele evangeliet med de som var interesserte. Musikktimer har kun vært for de rike i Vietnam, så mange var overrasket over det gode tilbudet. De sendte barna til oss, og gjennom musikkskolen var det etterhvert flere familier som kom til tro.

-Så følte jeg at Herren ba meg om å ta imot barn fra den fattige Hmong stammen langt nord i Vietnam. Det begynte med at vi takket ja til to barn som skulle få bo hjemme hos oss. Da sa jeg at det var nok. Jeg fikk stadig telefoner med flere forespørsler, men jeg sa nei. Men så ble det 10 barn. Også økte det igjen. I dag har vi 48 barn hjemme hos oss! Nå går 34 av dem på offentlig skole i nabolaget vårt, forteller hun.

Selv om flere av barna kan ha hjemlengsel, vil de fremdeles være hos Ruth og David. Her får de utdanning, mat, faste rutiner og omsorg.

 

Barna kommer fra forskjellige landsbyer og provinser. Men felles er at de kommer fra hjem og en bakgrunn med store behov. Ruth forklarer at de jobber alltid gjennom en lokal pastor, og foreldrene til barna gir sin fulle tillatelse. Foreldrene kan som regel hverken lese eller skrive. De vet ofte ikke sin egen eller barnas alder.

-Når barna kommer hit må vi lære dem helt grunnleggende basis kunnskaper om for eksempel hygiene og elektrisitet. Vi ba en 20 år gammel gutt om å hjelpe oss med å ta ned julelysene. For moro tullet han seg inn i lysene mens de stod i kontakten, og han fikk et elektrisk støt. Heldigvis gikk det bra. Mange av dem har bodd i skogen i flate trehus. En av våre 8 år gamle gutter falt ned tre etasjer i huset vårt fordi han ikke forstod at han måtte holde seg på innsiden av rekkverket. Heldigvis gikk det også bra – jeg tenker vi har litt ekstra englevakt i denne tiden. I skogene der de kommer fra har de levd et vilt og fritt liv, med lite ansvar, legger hun til.

Flere av barna kan ha hjemlengsel når de først kommer til Ruth og David. Etter at de har hatt en tilvenningsperiode, får de alltid valget om de vil bli eller reise hjem igjen. Ruth er nøye på at barna skal selv få velge hvor de vil være.

-Men selv om noen av dem gråter seg i søvn på kvelden fordi de savner mamma eller pappa, spesielt i begynnelsen, svarer de alltid «Jeg vil være her. Her har jeg det mye bedre», forteller hun.

Men det å skulle forsørge nesten 50 barn med mat, skoleutstyr, klær og andre behov, har vært et nytt steg i tro for pastorekteparet.

-Mange spør, hvor kommer alle pengene fra til mat? Jeg svarer at det vet jeg ikke. De kommer ikke fra en organisasjon, kun fra oss selv.

Hver dag ber vi for våre behov. Og lokale folk gir oss det vi trenger. En dag var det en butikk som gav oss 1500 par sko! De vi ikke trengte, gav vi videre.

Ruth forteller at hver dag ber de for sine behov, enten det er mat eller andre praktiske ting barna trenger.

 

De opplever også at når barna først får roet seg og kommet i gang med faste rutiner, skole og musikkundervisning, har flere av dem en stor fremgang på kort tid.

-En 15 år gammel gutt kom til huset vårt. Han kunne ikke lese eller skrive. Skolen sa at han hadde læringsvansker fordi han ikke klarte å ta til seg undervisningen. Han var konstant redd. Han var blitt slått hjemme. Men når han etterhvert begynte å føle seg trygg, klarte han å samle tankene sine. Og nå lærer han på skolen. Det viser seg at han er uvanlig smart, og har tilegnet seg mye på kort tid! Og ikke bare det. Nå er han full av glede og er rask til å le og tulle med de andre!   Min visjon har nå utvidet seg fra 2 til 100 barn, blunker Ruth.

Hver kveld har de også en bibelkonkurranse med barna. De som vil, og alle vil være med, lærer seg bibelvers utenat. Så får vinneren en premie.

– Vi trodde at vi skulle velsigne barna, men nå er det de som velsigner oss!

Kilde: Troens Bevis bladet for januar 2021.

Motta et gratis abonnement på bladet



Få siste nytt fra misjonsfeltet direkte i innboksen din.

Meld deg på vår månedlige nyhetsmail!

Se siste nyheter