-Sarons Dal er et utstillingsvindu for kristen enhet
Ordene kommer fra sokneprest Leiv Gunnar Skiftun. Han avslutter sin prestetjeneste i Kvinesdal i disse dager etter 25 rike år. At han valgte presteyrket kan han ikke helt forklare, men ser det som Guds ledelse og kall.
Hvordan vil du oppsummere din prestetjeneste i Kvinesdal?
Jeg har hatt 25 rike år som prest i en bygd som bobler over både av tro, håp og kjærlighet. Det er tusen år siden første kirka ble bygd, og kristen kultur og tradisjon har dype røtter hos folk flest. Men det er også mange som – med god grunn – har opplevd kristenmiljøet for trangt og tatt sterk avstand. I min tjeneste har jeg prøvd å bygge broer mellom ulike miljøer. Det er troen på Kristus som alt skal prøves på, og jeg har prøvd å rydde unna falske anstøtssteiner. Jeg gleder meg over den nærhet mange har gitt meg, og kjenner dyp takknemlighet over tusener av gode opplevelser i ei raus bygd. Selv om det også er noen såre opplevelser, så trenger jeg ikke å ta dem med meg videre.
Hvorfor ble du prest?
Det var prestemangel i landet da jeg skulle gjøre mitt yrkesvalg, og flere forkynnere utfordret til heltidstjeneste i Guds rike. For meg ble ett år ved Menighetsseminaret i Oslo en døråpner for de muligheter som menigheten har. Samtidig funderte jeg på om jeg skulle bli lærer – eller kanskje sette opp et grisefjøs… At jeg så valgte presteyrket kan jeg ikke helt forklare, men ser det som Guds ledelse og kall. Det har gitt trygghet når jeg har møtt motbakker.
Kirken i Kvinesdal har en sentral plass i den vakre bygda.
Hva er forskjellen på å være prest da du begynte og det å starte opp som ung prest i dag?
Rammene for tjenesten er blitt mye tydeligere og ryddigere med hensyn til fritid og familieliv. Samtidig er kjernen i det å være prest den samme: Vi er satt til å dele evangeliet og vise hvor livets sanne kilder finnes.
Du har vært en prest for hele bygda. Hvorfor har det vært viktig for deg?
Vi er alle skapt i Guds bilde og har samme verdi. Da må vi ikke «gjemme oss» i menighetene våre, men være der folk er. Kvinesdal menighet har formulert som sin visjon: «For heile mennesket!» Det forplikter! En menighet som i snever forstand bare tenker på å frelse sjeler vil oppleve at mange vinker troen farvel fordi de ikke kan komme med hele livet sitt. Vi er skapt med ånd, sjel og kropp, og menighetene våre må gi rom til hele oss. Også til det lekende mennesket. Jeg har prøvd å møte folk med hele mitt liv, og har opplevd at jeg da har blitt møtt med åpenhet og tillit. Når det skjer er det mulig også å vise vei til kilder utenfor en selv. Det fins jo bare verdifulle mennesker!
-Det finns jo bare verdifulle mennesker, sier Sokneprest Leiv Gunnar Skiftun.
Hva betyr det felleskristelige arbeidet for deg?
Gud har bare ett folk! Alle skillelinjer mellom menigheter og enkeltkristne avslører at «vi ser som i et speil og i en gåte», og først når vi er hjemme hos Gud kan vi erkjenne fullt ut. Vi trenger å være ydmyke i forhold til at vi ikke har full innsikt i alle troens hemmeligheter. Så lenge vi bygger på den fjellgrunnen som er Jesu ord, tar det til oss og gjør etter det – så får vi i kjærlighet bære over med hverandre i det å forstå ting ulikt.
Jesus selv var veldig tydelig på at vi alle må være ett. Også dette bibelordet må vi være lydige mot. Selv om vi er i ulike avdelinger, så arbeider vi i samme firma. Det som binder sammen er viktigere enn det som skiller.
Sokneprest Leiv Gunnar Skiftun under et felleskirkelig nattverdsmøte i Sarons Dal.
Du var en primusmotor for det felles nattverdsmøtet under sommerstevnene i Sarons Dal. Hvorfor er slik samlinger viktige?
Den felleskristne nattverdgudstjenesten på avslutningsdagen i Sarons Dal har i alle år vært et av sommerens høydepunkter. Det har vært en demonstrasjon over at vi er ett folk, og med mennesker samlet fra alle landsdeler håper jeg at de har tatt med seg den visjonen når de drar hjem. Sarons Dal er et utstillingsvindu for kristen enhet, og her har folk gjennom alle år tatt med seg tilbake til sine egne menigheter inspirasjon til hverdagsarbeidet. Vi trenger hverandre!
Hvordan har ditt forhold vært til Troens Bevis?
Fra jeg kom til Kvinesdal i 1995 har jeg blitt møtt av åpenhet og velvilje. Vi har etterlevd ordet i Hebreerbrevet (Hebr. 4,24): «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»
Vi har velsignet hverandre sitt arbeid, og gledet oss når vi ser medgang hos hverandre. Denne tillit og fortrolighet ble også vist meg da jeg ble bedt om å lede begravelsen for Aril Edvardsen. Begravelsen ble kalt hans «siste folkemøte», og den dagen delte jeg forpliktelsen til at vi «alle skal være lokale evangelister.» Dette gjelder ikke bare i andre land – det gjelder like mye i våre egne bygder og byer.
Hva skal du fylle dagene dine med nå som pensjonist?
Jeg har ingen store og spesielle drømmer som jeg vil realisere, annet enn at jeg kan få litt bedre tid i hverdagen. Jeg forblir den samme personen også som pensjonist, og ønsker fortsatt være aktiv medarbeider i menigheten. Selv om oppgavene blir en del annerledes, så er kallet det samme. Siden jeg fortsatt blir boende i Kvinesdal vet jeg at jeg vil trives også i neste fase. For her bor jeg sammen med mennesker som betyr veldig mye for meg!
Kilde: Troens Bevis bladet for november, 2020.
Har du lyst til lese flere inspirerende historier fra kristenlivet i Norge og på misjonfeltene?
