Tre fantastiske livspartnere for misjonens sak
Misjonær Oddveig Gangstad, Ruth Solli og Aanen Solli er tre flotte misjonspartnere som har levd et rikt liv med Gud.
Ruth Solli opplevde hvordan bygda hennes ble forandret under Aril Edvardsens teltmøter i 1960. Misjonær Oddveig Gangsta fikk en ny misjon gjennom Troens Bevis Verdens Evangelisering da hun kom hjem fra misjonsmarka i 1987. For Aanen Solli har fellesskapet med alt Guds folk i Sarons Dal vært uvurderlig. Her får du møte tre flotte misjonspartnere som har stått sammen med Sarons Dal i mange år.
Ruth Solli, Sokndal:
Ruth Solli forteller at hun var til stede da Aril Edvardsen talte på møtene i bygda hennes i 1960. Det var under møteserien i Haug i Dalene i Sokndal at Aril fikk klarhet i sitt livskall en ettermiddag han var i bønn. På dette tidspunktet var Aril en ung evangelist som hadde vært frelst i 3 ½ år. I lengre tid hadde han fastet og bedt om at Gud skulle vise ham veien videre. «Alltid før når Gud hadde talt til meg, hadde det vært i form av en dyp, umiskjennelig fornemmelse,» skrev Aril i ettertid. «Men denne gangen var det annerledes. Jeg hørte en stemme som talte med klare og tydelige ord. Sterke ord: «Din livsoppgave skal være verdensvid evangelisering gjennom nasjonale kirker og nasjonale vitner».» Møteserien i Ruths hjembygd ble det som satte kursen videre for Troens Bevis.
– Forandret bygda seg etter at Aril hadde møteserien der i 1960?
– Ja det gjorde den, sier Ruth ettertenksomt. – Det var mange i bygda som ble åndsdøpt under den møteserien.
Siden reiste Ruth og familien til Sommerstevnet i Sarons Dal hvert eneste år, og hun kan fortelle at hun ikke har gått glipp av et eneste stevne siden det første i 1964!
Ruth forteller at hun er oppvokst i en kristen familie der faren var reisende emissær inntil han giftet seg og tok over familiens gårdsbruk.
– Vi gikk på stevner og møter og det som var fra vi var små. Det har jeg sett på som veldig viktig i ettertid, understreker hun.
– Hva er grunnen til at du som fast støttepartner har gitt din støtte til Troens Bevis Verdens Evangelisering i så mange år?
– For meg er det misjonen som er viktig. Det er misjonen jeg støtter, enten det er Aril eller Rune som leder. Jeg vil stå med i tykt og tynt. Det jo oppdraget som er viktig!
– Hva betyr det for deg å komme på Sommerstevnet?
– Det betyr veldig mye. Det gir meg veldig mye velsignelse. Også er det kjekt å ha Kanal 10 også, legger hun til med et lurt smil.
Oddveig Gangså, Marnadal:
Oddveig Gangså var ute som misjonær fra 1963 til 1987. Først i Sør-Korea og deretter på Taiwan. Hun jobbet som sykepleier på barnesykehus i Sør-Korea og på barnehjem i Taiwan. Som følge av krigen mellom Nord- og Sør-Korea var mange barn blitt både skadet og foreldreløse. Det førte til at de trengte både pleie og en stor porsjon kjærlighet. Senere flyttet Ruth til Taiwan der hun jobbet på et barnehjem for poliorammede barn, kombinert med menighetsarbeid.
– Når skjønte du at du ville reise ut som misjonær?
– Det var en lang vei å gå. Før det måtte jeg få en utdannelse. Jeg følte at jeg var ikke skikket nok, at alle andre var så mye bedre enn meg. Jeg ba til Gud og sa at jeg måtte ha et spesielt ord for å være sikker på at det var Herren. Og det fikk jeg. Jeg leste historien om Gideon og at han var den yngste og at han følte seg heller ikke skikket, men Gud gav han befaling om å gå allikevel. Da bare visste jeg at jeg ville komme inn på skolen som jeg søkte på. Etter fullført utdannelse tok jeg også ett ekstra år med jordmorskole, også ble det utreise.
– Hva var det vanskeligste når du kom ut?
– Det var språket, og landets kultur. Du kom til et land som var så fattig, og du ble så uendelig glad i dette folket, du fikk en sånn endeløs kjærlighet for dem. Men jeg kan legge til at jeg likte maten veldig godt. Spesielt den kinesiske som var litt krydret. Det likte jeg!
Hvordan ser du tilbake på de årene du var ute?
– Jeg synes at det var veldig rike år. Men når jeg ser tilbake, tenker jeg ofte at jeg kunne gjort litt mer. Barna var så sultne på kjærlighet. De satt ikke bare rett på fanget. Det tok armene rundt deg og klemte deg og holdt deg fast. De ville ikke slippe. Det å vise kjærlighet, det er veldig viktig, ikke bare mot barn, men mot alle. Når du ikke har så mye språk, finnes det allikevel et kjærlighetens språk.
– Men de rike årene på misjonsmarken tok slutt i 1987?
– Jeg reiste hjem da min far hadde fått kreft. Da far døde ble jeg hjemme hos mor. Jeg bare kjente at det var min oppgave å ta meg av mine foreldre. Og da mor døde, var jeg blitt pensjonist. Men jeg har hatt det veldig bra i Filadelfia menigheten i Mandal, som nå er blitt Familiekirken, legger hun til.
– Det var da jeg kom hjem fra misjonsmarken at jeg begynte å reise fast til Sommerstevnet i Sarons Dal hver sommer. Unådde folk ligger meg på hjertet. Jeg tror det var da jeg begynte å støtte innfødte evangelister, og jeg har støttet dem gjennom årene. Jeg leste også flittig bønneboken til Aril Edvardsen om forskjellige folkeslag som du kunne be for hver dag. Den boken fulgte meg i mange år, for de unådde folkeslagene ligger meg virkelig på hjertet, understreker Oddveig mens øynene blir fuktige.
– Så reiste jeg også med til Israel og Gaza med Aril Edvardsen, og jeg hilste på Arafat. Jeg følte så nød for disse folkeslagene, og at jeg skulle be for dem.
– Det var nok mange som nok tenkte hvordan kan du gjøre det? Hvordan kunne du ta Arafat i hånden? Men vi var jo der med evangeliet, ikke av politiske grunner, forklarer hun.
– Sommerstevnet i Sarons Dal har betydd veldig mye for meg, ikke minst fordi jeg føler at det er et sånt godt samhold mellom de kristne. Også har det vært veldig gode sangkrefter. Jeg blir bygd opp åndelig og får inspirasjon til å gå videre.
– Men jeg synes det er viktig å huske at selv om en er pensjonist kan en fremdeles være aktiv i Guds rikes arbeid. Pensjonistalderen gir en veldig mye tid til å bruke på Jesus og evangeliet. Så jeg bruker mye tid på bønn, for jeg ser at det er min oppgave nå.
– Jeg angrer ikke, jeg er veldig glad jeg reiste ut som misjonær. Jeg har hatt et veldig rikt liv, jeg har sett bønnesvar og at Jesus er med hele tiden. Han er med, gjennom alt. Jeg er glad i livet og vil gjerne leve så lenge som jeg kjenner at jeg kan vær til hjelp for andre mennesker. Så lenge jeg kjenner at jeg er frisk og ikke kjenner noe smerte. Så jeg har tenkt at mennesker må ikke være redde for å ofre, om det er midler eller tid eller ting, for de får velsignelsen tilbake. De må være lydige og gå når Herren taler. Så vil de oppleve at Herren er med når Han taler.
Aanen Aase (96), Kvinesdal:
Aanen Aase og kona Edith kommer fra Slimestad i Kvinesdal og har gått trofast på Slimestad Bedehus mesteparten av deres liv. Men de har i alle år fulgt virksomheten til Troens Bevis gjennom blader og trykksaker med stor interesse. De har også vært med som trofaste støttepartnere i alle år gjennom bønn og gaver.
– Ja, jeg har vært med helt fra begynnelsen, vi vokste jo opp med både Sarons Dal og teltmøter i Kvinesdal. Mamma støttet også misjon i alle år og min søster Inger Miller var misjonær, forteller Aanen.
– Jeg husker også at min mor, Marie, ba mye. Hun hadde vanskelig for å komme fra gården, for vi hadde kyr, men hun brukte mye tid på å be. Da søsteren min, Inger, var ute på misjonsmarka, om det var noe galt, så merket hun det og sa det til pappa, også ba de for henne.
Men Aanen har også hatt misjon i hjertet sitt i alle år. I 1949 reiste han et par år til Svalbard med en kamerat. Der jobbet han i gruven, men på dagtid gikk han fra hus til hus og inviterte barna på søndagsskole som han holdt om søndagen.
Aanen forteller at han har alltid vært klar på at han ville besøke og støtte Sarons Dal og favne hele bredden av Guds rikes folk.
Selv under en tid da det det tverrkirkelige fellesskapet ikke alltid var oppmuntret i alle kristne kretser, gikk Aanen mot strømmen og søkte sammen med alt Guds folk.
– Jeg var ukependler i ti år da jeg jobbet på Falconbridge i Kristiansand fra 1972 til 1982. I Kristiansand var det jo mange flere forsamlinger enn jeg var vant til, og jeg ble så begeistret da jeg oppdaget at de hadde møter på faste kvelder hver uke. Så jeg syklet rundt og kunne gå på møte hver eneste kveld i uken mens jeg var borte fra familien min. Også på tirsdagene, da det ikke var møte noen steder, ble jeg invitert hjem til en arbeidskollega som hadde bibelgruppe den kvelden.
– Mottoet i heimen vår har alltid vært: «Vi vil jo alle til himmelen, derfor er det så greit å bli kjent her nede!»
– Også må jeg si at jeg og min kone Edith var i flere år også med på eldretreffene oppe i Sarons Dal da de ble holdt for en tid tilbake, det var veldig fint!
– Og noe annet som betydde mye for oss var Full Gospel Businessmen samlingene som John Morris Olsen fra Sarons Dal holdt i hjemmet vårt på Ytre Egeland i en periode. De samlingene var veldig fine og det var flott å oppleve at vi kunne komme sammen på tvers av kirkesamfunn.
– Jeg synes det er veldig positivt at det et så godt samarbeid mellom de forskjellige menighetene oppe i Sarons Dal. Jeg må også fortelle at da jeg var på møte med Åge Åleskjær i Sarons Dal for to år siden, ble jeg bedt for smertene i foten min som jeg har hatt plager med. Verken forsvant og har aldri kommet tilbake!
Du kan gjøre som våre tre støttepartnere og ta evangeliet sammen med Troens Bevis dit andre ikke går.
{snippet gavepopup-dynamisk|GI EN GAVE TIL MISJONEN|0}
