Ingen Utelatt: Verdien av ett liv – og håpet for én milliard

Her får du historien og bakgrunnen til Ingen Utelatt og Dina-stiftelsen sin nye omsorgsby for barn med funksjonsnedsettelser i Uganda. Den hjelper familier og redder barn, men kjemper også mot stigmaet som har fjernet deres verdi som mennesker.

Bilen stopper forsiktig ved porten. Noen naboer hjelper til. En liten gutt bæres forsiktig ut. Kroppen er tynn, blikket er redd, klærne slitte. Han heter Trevor. Han er åtte år gammel og har allerede levd et liv som de færreste barn burde oppleve.

Foreldrene skilte seg tidlig. Faren døde. Moren forsvant. Til slutt satt en syk og svak bestemor igjen med ansvaret. Hun klarte ikke lenger å løfte ham. Det var ikke flere krefter igjen.

Så kom han hit. Til landsbyen. Til et sted der et liv ikke måles i hva man klarer, men i hvem man er.

For Trevor ble dette starten på et nytt liv.

For 8 år gamle Trevor ble omsorgsbyen i Uganda starten på et nytt liv med hjelp og støtte.

 

Verdens usette
Ifølge FN lever over én milliard mennesker i verden i dag med en form for funksjonsnedsettelse. Det betyr at hvert sjuende menneske på jorden bærer på en utfordring som ofte også betyr utenforskap, fattigdom, stigma og isolasjon.

Av disse er rundt 90 millioner barn. De fleste av dem bor i verdens fattigste land og dør tidlig på grunn av manglende hjelp.

Bak hvert eneste tall finnes et liv. En familie. En mor. En far. Søsken. Når vi når én så når vi mange.

Det er akkurat dette Ingen Utelatt ønsker å gjøre gjennom arbeidet i Uganda: ikke bare hjelpe enkeltbarn, men løfte hele familier, lokalsamfunn og en oversett milliard.

Begynnelsen
I Uganda lever mange barn med funksjonsnedsettelser gjemt bort. Noen blir låst inne. Noen får aldri skolegang. Noen får ikke medisinsk hjelp. Noen blir forlatt. Bak dette ligger frykt, skam og gammel overtro. Mange familier står helt alene, uten ressurser, uten støtte, uten håp.

Da vi i Stiftelsen Ingen Utelatt fikk møte denne virkeligheten på nært hold, ble det umulig å snu ryggen til. Det handlet ikke bare om sosial nød, det handlet om menneskeverd. Om rettferdighet. Om kjærlighet i praksis.

Drømmen ble født: å bygge en landsby. Et trygt sted der barn med funksjonsnedsettelser og deres familier kan få leve, ikke bare overleve. Et sted med bolig, omsorg, skole, helsehjelp, fellesskap og fremtid.

En del av barna som nå bor i den nye omsorgsbyen.

 

Drømmen i praksis
Den nye landsbyen for familier og barn med spesielle behov i dag en realitet. Den heter «Special Pearls of Africa», og er bygget i landsbyen Mpigi utenfor Kampala. De første boligene er tatt i bruk. Barn og familier flytter inn. Liv blir forvandlet.

Her får barna:

-Trygge hjem
-Mat hver dag
-Medisinsk oppfølging
-Skolegang
-Fellesskap med andre barn
-Mulighet til å leke, lære og utvikle seg

Foreldrene får:
-Opplæring
-Avlastning
-Støtte
-Fellesskap
-En ny fremtid for familien

Målet er ikke at familiene skal være avhengige av hjelp for alltid. Derfor bygges det samtidig opp arbeid, drift og selvforsyning. Landsbyen skal etter hvert bære seg selv.  Det skal være hjelp som også gir verdighet.

Fra skam til stolthet
En annen gutt kom nylig til landsbyen. Ti år gammel. Han veide bare 13 kilo. Hadde bodd hos bestemoren sammen med fem andre barn. Moren forlot ham da han var to år, fordi hun ikke klarte byrden. Da bilen rullet inn porten denne dagen, var det som om hele verden sto stille.

I dag, bare kort tid etter, er livet totalt forandret. Han har fått mat. Omsorg. Medisinsk hjelp. Et nytt fellesskap. For første gang er han ikke bare “et problem”, han er et barn blant andre barn.

Og når ett barn reises opp, så reises en hel familie med.

Barnet ingen ville ha
En av de sterkeste historiene er Isak. Han ble født etter et overgrep. Faren forsvant. Moren sto alene igjen, full av skam og smerte. Isak ble født med cerebral parese. Familien levde i ekstrem fattigdom. Kampen var daglig. Tårene mange.

Så åpnet døren seg inn i landsbyen.

I dag har Isak fått et nytt liv. Ikke bare han, men også moren og søsknene. Hele familien ble flyttet inn. Før kjempet de for å overleve, nå kan de begynne å leve.

Denne svært syke jenta ble levert på senteret i Uganda. Som tusenvis av andre barn med funksjonsnedsettelser har hun ikke fått hjelpen hun har trengt.

 

Kan ikke tie
Det finnes en brutal urettferdighet i verden: at et barns verdi ofte blir målt i funksjon. Mange steder blir barn med funksjonsnedsettelser sett på som en forbannelse. Et tegn på skam. Noen blir forlatt. Andre skjult bort. Noen mister livet.

Dette kan vi ikke godta.

Derfor handler landsbyen ikke bare om omsorg, men også om holdningsendring. Om å rope høyt at:

-Disse barna er ikke feilskapt
-De er ikke mindre verdt
-De er ikke glemt av Gud
-Og de skal ikke være glemt av oss

Redd én – hjelp mange
Når du ser ett barn bli reddet, er det lett å tenke: «Dette er godt.»
Men sannheten er større. Alle har en mor. En far. Mange har søsken. Besteforeldre. Tanter. Onkler. Når vi løfter ett liv så løfter vi mange liv samtidig.

Vi kjenner oss igjen i det Peter og Johannes, to av Jesus disipler, sa:
«Vi kan ikke tie om det vi har sett og hørt.»

For når vi har sett barn få nytt liv, familier få håp og verdighet bli reist opp igjen, da kan vi ikke være stille. Derfor vil vi gjøre en forskjell for mennesker med funksjonsnedsettelser. Ikke fordi det er enkelt, men fordi vi tror det er rett.

For vi tror på en Gud som elsker alle. Og da kan ingen være utelatt.

Kilde: Troens Bevis bladet januar 2026



 

Gi en gave til misjonsarbeidet!

Se siste nyheter