
Jeg bare lurer…
Bibelen hjelper synderen, taperen, den syke – for det finnes ingen rettferdige som holder mål i seg selv, skriver Rune Edvardsen.
Jeg syns det er trist å se at avstanden til kirkefremmede blir større og større. Min generasjon har ikke lykkes i å nå de utenforstående, og det må vi ta selvkritikk for.
Vi synger: «O store Gud når jeg i undring aner.» Min undring er heller hvordan vi ser ut til å bli mer og mer opptatt med «HMS» og ikke å redde mennesker.
Dess hardere vi er mot dem som tenker annerledes enn oss, desto mer applaus får vi fra våre egne.
Nåden, den største kraft og kjærlighets erklæring og redning, blir nedtonet med såkalte bibeltro skriftsteder som passer til egne oppfatninger – av den samme bibel som er gitt til oss alle. Bibelen hjelper synderen, taperen, den syke – for det finnes ingen rettferdige som holder mål i seg selv. Det er Skriften som er vårt skjold og verge.
Når du leser dette som jeg skriver, så kan det være lurt å tenke på at kanskje står Jesus på de svakes side og sier til oss: «Hei mitt barn, du er fremdeles ikke kommet i den posisjonen du trenger for å være kvalifisert til å kaste stein.» Det er den som er uten synd som kan kaste stein, sa Jesus.
Jesus tilhører alle. Ingen utelatt.
Til ettertanke:
Er det slik at vi ønsker at folk skal være sinte på oss og ha minst mulig med oss å gjøre?
Er det mest bekvemt å bare være oss?
Er vi mer opptatt av å refse enn å redde?
Er unådde helt uinteressante for våre liv?
Er vi egentlig opptatt av å gjennomføre oppdraget som er gitt oss, eller koser vi oss i «garderober og spisesaler» og glemmer kampen?
Hva vil du svare på disse spørsmålene?
Av og til må jeg spørre meg selv om jeg virkelig har skjønt Kjærlighetens Budskap slik Han mente?
Deres venn,
Rune Edvardsen
-We gonna do something about it.
Kilde: Rune forteller, Troens Bevis bladet september 2025.