Olaug Bollestad: Guds usynlige menighet
Olaug Bollestad forteller hvordan besøket på Ingen Utelatt senteret i Uganda ble en trøst og styrke da hun selv opplevde en troskrise i sommer.
av Olaug Bollestad, tidligere leder for KrF.
Denne sommeren ble jeg urolig for om troen min faktisk holdt. Er Gud på bunnen av det dypeste og inni det mørkeste? De som gav meg svaret var verken prestene eller predikantene. Vi lever i en urolig verden. Mediefokuset er rettet mot krig i Europa og den økte faren for storkrig i Midtøsten. Alt er massivt, og alt kommer samtidig. Min uro er også rettet mot Afrika. Dette enorme og vakre kontinentet som aldri bryter gjennom lydmuren. Norge og andre vestlige land har hentet hjem sine ambassadører fra flere land. Mediehus har trukket ut sine korrespondenter. NRK har kun Vegard Tjørhom som korrespondent på dette store og folkerike kontinentet. Afrika genererer kanskje ikke lesertall eller skaper ikke klikk?
Barna som blir gjemt bort
I januar i år var jeg tilbake i Uganda. Da var det ti år siden jeg var der sist. Veier og flyplasser var forbedret og finansiert av Kina.
Under reisen fikk jeg besøke dem som driver aksjonen Ingen Utelatt, en aksjon i igangsatt av Sarons Dal og Troens Bevis. Mine fordommer mot Sarons Dal ble gjort til skamme.
Ingen Utelatt skaper trygghet for sårbare barn med psykisk og fysisk nedsatt funksjonsevne. Disse barna blir ekskludert fra lokalsamfunnet og familien sin. Organisasjonen jobber sammen med det offentlige for å identifisere barna og gir dem muligheter til å bo med familien sin og sikre familien hjelp og støtte. Barn som da før har blitt gjemt bort, som ikke har vært i noens synsfelt, blir sett. Mødrene får legge fra seg sin uro i møte med mennesker som forstår. Jeg fikk være med hjem til familier som ble hjulpet.
Det har satt preg på hjertet mitt for alltid. Samtidig har det også gitt meg en vedvarende uro for alle de barna som ikke blir funnet, men som fortsatt er gjemt bort.
Menneskene som jobber med Ingen Utelatt lever liv der det er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Selv om organisasjonen er kristen, utsetter de ingen for fordømmende ord. De legger armen rundt foreldrene og barna på en måte som illustrerer troen. De bygger familier og samfunn som kan forandre verden. De skaper rett og slett fred der uro rår.
Fundamentet i livet
Selv om min kristne tro aldri har vært preget av løftede hender og «skriften på veggen», så har troen likevel vært fundamentet i livet mitt. En bærende tro, som har holdt stand uavhengig av kirkegang og bibellesing.
Denne sommeren ble jeg imidlertid urolig for om troen min faktisk holdt. Er Gud på bunnen av det dypeste og inni det mørkeste? Svaret ble JA.
De som viste meg dette var ikke prestene eller predikantene. De som løfter hendene eller de som alltid har noe de vil melde fra talerstolen, men det var de flotte menneskene i Guds usynlige menighet her på jorda. Jeg ble ikke heller ikke utelatt.
Denne menigheten har blitt lik organisasjonen Ingen Utelatt – bare i mitt eget liv. Dette er mennesker som helt uventet legger armen rundt deg og leder deg til stillere vann, hvor jeg fant roen midt i uroen.
Det var den flotte kvinnen på 50 år som i sin ungdom ble utestengt fra bedehuset fordi hun danset i leikarringen. Hun kjenner fortsatt på smerten av utestengelse og tviler på at andre synes at hennes tro er god nok. Hun opplever seg fortsatt ikke som god nok for bedehuset, men det var hun som viste meg veien inn i trygghet nå. Barnetroen hennes holdt i bøtter og spann. Hun viste meg en tro som bærer.
Nytt syn på bibelhistorier
Bibelen er jo full av historier om Jesus og folk som brydde seg om andre i folks hverdag. Den barmhjertige samaritanen hjalp en såret mann.
Simon fra Kyrene var mer enn god nok til å bære Jesu kors, selv om han ikke hadde stått på barrikadene for Jesus. Josef fra Arimatea var mer enn god nok til å ta ansvar for Jesu begravelse selv om han ikke stod på scenen hver dag for Jesus. Han var i det skjulte en Jesu disippel. Røveren på korset hadde et hårreisende liv bak seg, nei der var det ikke mye kirkegang og bedehus, men han fikk på minuttet være med Jesus inn i paradis.
Jesus selv brydde seg om noe så trivielt som de lokale fiskerne som ikke hadde fått en eneste fisk, kvinnen som slet med massive blødninger og søsknene som hadde mistet broren sin Lasarus.
Guds skjulte disipler
I mitt mørke fikk jeg møte mange skjulte disipler, som gjennom sine liv og handlinger la armen rundt meg og viste meg håp midt i min uro. Noen ba meg med ut på tur, selv om jeg egentlig ville være hjemme, fordi det var tryggest. Andre inviterte til mat og prat, når jeg egentlig ville dra dyna over hodet mitt og ikke gå noen steder. I en urolig verden trenger vi at flere skjulte disipler står frem og «bærer korset» når vi ikke makter å bære det selv.
Mennesker som hjelper oss med å finne løsninger når vi selv ikke ser dem og som er sammen med oss når livet rakner. Personer som gir oss tro på Vårherre og som gir oss tro på oss selv, selv når det er som mørkest. Som lever ut sin barnetro og som formidler den på en frigjørende måte, helt uten teologiske spissfindigheter og uenigheter.
Vi må være takknemlige for Vårherres skjulte menighet som strekker ut en hånd, for land og for folk. Som skaper en fremtid og håp, slik at ingen blir utelatt. Her er det ikke snakk om partibok eller menighetstilhørighet. Det er snakk om å bli møtt som hele mennesker med en enkel tro på Mesteren. En Mester som ser vår store verden og vår lille verden. Og som kommer urolige sinn i møte.
