Kallet har ingen pensjonsalder
Å få være med å ta del i Aril Edvardsens visjon på sytti tallet, var som en vandring gjennom Apostlenes Gjerninger. Det gav et utvidet syn både på Guds Ord og på misjons-strategi. Nå har Øystein Sandtorv rundet 80 år, men kallet har ingen pensjonsalder, sier han.
Når kom dere til Sarons Dal og hva var oppgavene der?
-Jeg kom til Sarons Dal høsten 1971, året etter kom hele familien. Mitt første oppdrag var å være med Aril som film-fotograf på tre store kampanjer i Indonesia. Etter dette klippet jeg sammen den første store filmen fra vekkelsen i Indonesia. Senere ble det flere filmer både fra Asia, Afrika, og en jeg laget om sigøyner-vekkelsen i Spania. I tillegg var vi flere som reiste rundt i Norge og viste filmene. Dette var noe helt nytt i Norge på den tiden, og det var fulle hus omtrent over alt. Jeg var også med og underviste pastorer og evangelister både sammen med Aril, med andre og alene. Ikke minst besøkte jeg India ved flere anledninger.
Hvordan preget tiden i Sarons Dal deg?
-Å få være med å ta del i Arils visjon på denne tiden, var som en vandring gjennom Apostlenes Gjerninger. Det gav meg et utvidet syn både på Guds Ord og på misjons-strategi. Dette tok jeg med meg når vi senere drog til Taiwan med hele familien.
Samtidig må jeg ta med at dette var en tid hvor det stormet kraftig rundt Aril og Troens Bevis. Jeg husker at jeg ikke fikk komme og forkynne eller vise film i menigheten jeg ble døpt i og tilhørte før vi flyttet til Sarons Dal. Dette, sammen med flere, var en vond opplevelse, men jeg hadde fått visjonen i Sarons Dal under skinnet, og det var aldri en tanke å forlate den visjonen.
Du reiste ut som misjonær. Hvordan vil du beskrive den tiden?
-Tiden i Taiwan var både utfordrende, spennende og givende. Vi var der i 9 år, og takket være at Troens Bevis stod med oss med støtte til å drive radiomisjon og også økonomisk støtte våre medarbeidere, kunne vi nå ut over hele Taiwan med evangeliet. I den første tiden var vi sammen med misjonær-paret Arnulf og Berly Solvoll. To flotte mennesker, pionerer som hadde tjenestegjort både i Kina og Japan før de bygget opp Betania barnehjem i Sør-Taiwan. Senere ble vi knyttet til Overseas Radio and Television i hovedstaden, Taipei. Her fikk jeg, sammen med et flott team, ansvar for produksjon av TV-program som ble sendt på nasjonalt TV.
-Samtidig fikk jeg oppgaven å være pastor for den store internasjonale staben av 120 medarbeidere. Det var her vi kom i kontakt med Heavenly Melody som sikkert flere av de eldre leserne husker fra både stevnet og besøk ute i landet. I denne perioden fikk jeg være med å være en brikke i oppbyggingen av et 6 etasjers media-senter i Taipei. Her jobber det i dag over 200 medarbeidere fra forskjellige kirkesamfunn med å bringe ut evangeliet både til Taiwan, Kina og kinesere over hele vår klode. I denne perioden fikk jeg ved flere anledninger være med å bringe inn nytestamenter til flere steder i Kina.
Noen blir aldri pensjonister. Hva motiverer deg til å være så aktiv i en alder av 80 år?
-Ja, det er et stort spørsmål, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal svare. Men kallet til å bringe ut de gode nyhetene om Jesus og å hjelpe og lindre nød, har ingen pensjonsalder. Jeg har ved flere anledninger fått direkte tiltaler fra Gud om å gå inn i oppdrag, og jeg har pr. dags dato ikke fått noen kontra, så så lenge kreftene holder, vil jeg fullføre løpet i det jeg også bevarer troen på vei mot målet. Det er stor nåde å fylle 80 år og samtidig være det vi kaller «oppegående». Ingen ting inspirerer meg mer enn å møte mennesker som gir tilbakemeldinger om at vår tjeneste har betydd noe for dem. Aril brukte å si at «han ville dø med støvlene på». Den holdningen liker jeg, og vil ved Guds nåde strekke meg mot. Livet er i Guds hånd, og hver dag er Hans store nåde.
Har det skjedd en åndelig klimaendring i landet vårt de siste 20 år?
-Ja, en kan gjerne kalle det «klimaendring». For en endring har skjedd, og skjer kontinuerlig. Guds folk er en levende organisme som vokser fram mot målet, enhet i Kristus. Dette ser jeg skjer. Det som gjør meg mest glad, er å se alle de unge som reiser seg i vår tid og blir delaktig i utfordringen Jesus gav sine disipler. De uttrykker seg annerledes enn oss eldre, og har gjerne en annen musikalsk uttrykksform enn oss, men på sin måte formidler de evangeliet inn i vår tid til en ny generasjon. Dette må vi som er eldre hei fram, be for dem og velsigne dem.
Du er programleder i Kanal 10. Hvorfor er kristen media viktig?
-Jeg har vært knyttet til Kanal 10 nesten helt fra starten. Gjennom TV kan jeg formidle evangeliet til mennesker i Kirkenes, Lindesnes, Utsira og Magnor samtidig. Skal vi fullføre oppdraget vi har fått, er det ingen vei utenom radio og TV. Sjelden ser vi nye og fremmede mennesker i våre kirker, bedehus og møtelokaler. Dette må vi ta inn over oss. Jeg vokste opp i en fisker-familie, og det hjelper ikke hvor stor og fin fiskebåten er, dersom den ikke går ut på fiske-bankene og setter not. Gjennom media, radio og TV, når vi ut der folket er, rett inn i bilene eller stuene. Derfor er kristen media så viktig. Vi må bringe inn fangsten. Vi har i Norge flere kristne TV og radio-stasjoner. La oss heie på hverandre og velsigne hverandre.
Om du kunne fått leve om igjen, er det noe du ville gjort annerledes?
-Ja, så absolutt. Men livet kommer aldri i reprise. Livet går alltid framover. Allikevel, når jeg ser tilbake, ser jeg at i min iver etter å bringe ut evangeliet til andre, fikk nok ikke alltid barna den oppmerksomhet de skulle hatt. Dette er en utfordring mange misjonærer og forkynnere står overfor. Men takket være min kjære Edith, som har stått ved min side i 60 år, tror jeg allikevel jeg kan si at vi har hatt et godt hjem, enten det har vært i fjerne Østen eller på mere hjemlige trakter. Med takk til Gud kan vi i midten av juli i år, feire vårt diamantbryllup.
Vi takker Gud for Øystein Sandtorv, denne hedersmannen, og for hans brennende engasjement for evangeliet!
Kilde: Troens Bevis bladet for juni, 2022