Et lys for andre når natten blir lang
Per og Karin Wikstrøm har tid til andre. De lytter og de ber. De har selv sett Guds inngripen flere ganger i livet, og opplever å få være et lys i mørke for dem som sliter litt ekstra.
– Vi opplever å møte mennesker som Jesus kan bety mye for, sier ekteparet som har vært med som medhjelpere under Sommerstevnet i Sarons Dal i flere år. Karin kommer opprinnelig fra Fevik, og Per fra Tromøya. De erfarer at deres egne opplevelser gjør at de kan møte mennesker med et åpent blikk.
– Da jeg var 8 år gammel ble jeg overkjørt av en bil og lå på sykehuset i 2-3 måneder, forteller Per.
– Jeg måtte lære å gå på nytt, men jeg ble helt frisk og reiste til sjøs da jeg var 15 år gammel, i 1963. Men i 1972 opplevde jeg etter hvert å få epilepsi som senskader fra ulykken, og jeg ble derfor uføretrygdet.
I 1980 bestemte familien seg for å flytte til Spania der de ble værende i 14 måneder mens de reiste litt frem og tilbake til Norge.
– På denne tiden hadde dattera vår tatt imot Jesus. Hun begynte å stille oss spørsmål om troen som jeg ikke kunne svare på, forteller Karin.
– Jeg måtte si til henne at hun måtte snakke med hennes tante, min søster, som var kristen, ler hun. Mens de er i Spania begynner sønnen deres i en kristen barnehage, og de får god kontakt med personalet som begynner å be for familien. Mens de er i Norge i en periode går de på en møteserie med Åge Samuelsen i Tvedestrand, og både Karin og Per tar imot Jesus som sin frelser.
– Siden har vi gitt det vi har av liv og krefter til Han, forteller Per.
– Tilbake i Spania får vi vitne om det som har skjedd, og vi tror bønnene fra barnehagen der ble hørt, sier han.
Ekteparet begynner å ha kveldsmøter i hjemmet sitt der spesielt folk som sliter med rus og psyken begynner å komme. Det fører til at de kjøper hus på Åmli i 1985 der de blir vertsfamilie for narkomane.
– Men i denne perioden er det noe annet stort som også skjer, sier Per.
– I 1982 hører jeg helt tydelig at Gud en dag sier til meg at jeg skal kaste alle tablettene mine. Det er aldri noe jeg ville anbefalt andre å gjøre uten først å samråde seg med fastlegen. Men jeg ble momentant helbredet for senskadene mine etter ulykken!
Ekteparet fortsetter også å være vertsfamilie for rehabiliteringshjemmet på Åmli i flere år inntil de følte det var tid til å flytte til Kvinesdalstraktene i 2000.
– I denne fasen følte jeg meg ledet til å ta navigatørutdannelse og fikk navigatør sertifikat og jobbet i flere år til jeg pensjonerte meg i 2012, utfyller Per.
– Men det er nok ikke tilfeldig at det er rusmisbrukere og folk med psykiske problemer som kommer til oss, medgir Karin.
– Per har mistet en bror til rusen, og en døde av kreft. Selv begynte jeg å slite psykisk allerede som 13-åring. Det verste var plagene med angst. Det førte til at jeg ble veldig asosial. Men jeg klarte meg noenlunde. Jeg ble gift som 17-åring og fikk barn, men det ble mye tabletter og jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg følte meg som en stor belastning.
– Nei, sånn må du ikke tenke, det var du aldri, skyter Per inn.
– Men i 1994 kommer Per og sier at jeg må komme inn og se noe på TV. Det er en reportasje på NRK med evangelist Svein Magne Pedersen. Per ber meg legge hendene mine på TV-skjermen der Svein Magne Pedersen ber for helbredelse. Jeg hadde ingen tro på at det ville hjelpe, men gjorde det bare for at Per skulle slutte å mase. Så går det et døgn og Per spør om jeg har hatt angst. Jeg måtte tenke etter, og det hadde jeg ikke hatt. Jeg har ikke hatt et angstanfall siden 1994, sier Karin.
– Vi føler at Gud har gjort oss sterke gjennom det vi har opplevd. Nå er Per i eldsterådet i Kirken i Dalen, og så er det flott å få lov til å jobbe som kollektører under Sommerstevnet. Vi får møte mennesker som Jesus kan bety så mye for! Det kommer folk med psykiske lidelser og rusproblemer under stevnet og forteller historien sin til oss. De trenger noen å snakke med, og Gud har bedt oss om å være der og lytte, fortsetter hun.
– Jeg tror det er litt for lite i dag at folk tar seg tid til å lytte. Vi ser helt tydelig at det kan gjøre en forskjell. Vi ser at det er et menneske bak enhver tragedie. Enhver narkoman er sønnen eller datteren til noen.
– Psykiske problemer er også ofte skambelagt. Mange føler også skyld som kristne, at de tror de ikke er gode nok, legger Per til.
De siste 17 årene har de bodd på Versland i Kvinesdal, og nå på Eikeland i Fjotland der de opplever at Gud har brakt dem tilbake der familiehistorien til Karin engang begynte.
– Vi ser at Gud bryr seg om selv de minste detaljene i våre liv. Vi har en datter og barnebarn i Flekkefjord, og da vi bestemte oss for å flytte til Kvinesdal falt vi for et hus på Versland. Etter 3 år måtte vi flytte ettersom huset ble solgt. Vi kjøpte så et hus på Eikeland i Fjotland, men vi ble forundret da vi oppdaget historien. Huset var eid av en historiker som har skrevet om barnevandrerne. Det viser seg at Karins oldefar fra Fjotland var en av barnevandrerne som måtte ta barnevandrerstien til Arendal som ung gutt. Nå er ringen sluttet og Karin har kommet tilbake til sine røtter, humrer ekteparet som igjen blir å treffe under stevnet til sommeren.
– Jeg tror Gud har en plan som han vil bruke oss til inntil han tar oss hjem, tilføyer Per.
Se programmet for Sommerstevnet her. Vi trenger også flere medhjelpere til Sommerstevnet. Les mer om hvordan du kan bli medarbeider her.
