«En hilsen fra Gud midt i sorgen»
Det er ikke ofte man hører en historie der gleden over livet blir så sterk i møte med døden, slik som det gjorde for Inger Elisabeth og Hans Christen Salvesen.
Inger Elisabeth og Hans Christen Salvesen var på Sommerstevnet i Sarons Dal for tredje gang i fjor som familie. De hadde med seg ei datter som gikk på YouthPlanet og en sønn som var med på BarnePlaneten.
-Vi kommer tilbake fordi det har vært så fint tilrettelagt for barna samtidig som at vi får høre Guds ord for voksne, noe som er viktig for Hans Christen og meg, forklarer Inger Elisabeth.
– Det var et vennepar som anbefalte oss å bli med til Sarons Dal, og vi opplever det som veldig kjekt å være her sammen. Men vi synes også det er fint å bli kjent med nye.
For Inger Elisabeth og Hans Christen veier det også tungt at det er sterkt fokus på misjon under stevnet.
– Det at vi kan få være med og støtte arbeidet som skjer der ute betyr mye for oss. Vi opplever at de som forkynner har en inkluderende innstilling til evangeliet, så det blir en fin bredde i forkynnelsen. At det blir et helt kristent liv som en kan ha nytte av i hverdagen, forteller ekteparet.
- Og så får vi litt pulsen på det som skjer i Norges land. Dere favner bredt, og det synes jeg er fint. Det var tydelig at vår sønn fikk noe ut av det da han var her første gang da han var 5 år. Nå er han 7 år, supplerer Inger Elisabeth.
Under samtalen denne sommerdagen utenfor hallen forteller ekteparet fra Fana at de har 5 barn, der den ene er i himmelen. Helt fra hun var liten hadde Inger Elisabeth hadde alltid ønsket seg mange barn. Men livet tok en annen vei, og midt i 40-årene var hun fremdeles ugift. Da begynte en bønn å forme seg.
- Jeg sa til Gud at hvis han kunne betro meg å være mor for noen som hadde mistet en mamma, så ville jeg det.
Inger Elisabeth fortalte dette til en venninne som kjente Hans Christen. Han var blitt enkemann med fire barn etter at hans kone døde av kreft. Hun inviterte både ham, barna hans og Inger Elisabeth på besøk slik at de fikk truffet hverandre, men det tok fremdeles en stund før Hans Christen var klar til å ta kontakt. Da han gjorde det i 2007, tok det ett år og tre måneder før de inviterte til bryllup.
– Jeg hadde nesten gitt opp håpet om egen familie da jeg giftet meg som 46-åring, smiler Inger Elisabeth. – Og da ble jeg “mamma i huset” til fire stykker på en gang! Jeg tok permisjon i to måneder etter bryllupet fra jobben min som psykiatrisk sykepleier på Haukeland for å lære barna å kjenne og komme inn i rollen som mor i huset og hustru. Jeg visste at Andreas på 16 hadde bedt til Gud om å få en mamma, så det var spesielt, legger hun til.
En torsdagsmorgen i februar i 2009 slo hun følge med Andreas som nå nærmet seg 17 år. Hun skulle på jobb på Sjelesorgsenteret på Haraldsplass, mens Andreas skulle på skoletur til Fløyen og ake med klassen sin fra Fana gymnas.
– Jeg husker at vi gikk forbi barnehagen han hadde gått i og han pekte på et stort tre og fortalte at han var den eneste som hadde klart å klatre til topps. Og så pratet vi også litt om hjertet til Andreas, minnes hun.
Andreas var født med en betydelig hjertefeil og hadde vært gjennom flere operasjoner som barn. Uken i forveien hadde han hatt en hastesjekk da pulsen plutselig ble unormalt høy. Men det ble ikke funnet noen forandring som tilsa at han skulle bli innlagt på sykehus.
Inger Elisabeth gir Andreas en klem i det de skiller lag og sier: -«Vær forsiktig. Vi er redde for
godgutten vår.» Egentlig var det skoleturen til Fløyen hun var mest bekymret for, og ikke hjertet. Det var alltid full fart for Andreas.
Noen timer senere ringer telefonen. Andreas fikk hjertestans under fjellturen. To timer etter at han ankommer Haukeland sykehuset blir han erklært død.
– Vi hadde vært gift i 1 år da han gikk bort. Men midt mellom nyheten om dødsfallet og begravelsen oppdager jeg det som få opplever. Jeg er gravid i en alder av 47 år. Det var veldig spesielt, plutselig hadde vi et liv midt i døden. Sorgen over Andreas vil alltid være der, men vi så dette som en hilsen fra Gud.
Inger Elisabeth hadde hele tiden beholdt håpet om at hun en gang skulle få oppleve å føde.
– Samuel har jo ikke erstattet Andreas, men det ble en voldsom trøst for oss alle. Før jeg giftet meg hadde jeg identifisert meg så med Hanna i bibelen og lengselen hun hadde etter å få et barn. Samuel betyr Gud hører bønn. Og alt gikk så fint med graviditet og fødsel, forteller hun.
– Han vi mistet brant for Jesus, omlag 1000 kom i begravelsen, mange fra Fana gymnas. Han startet opp en kristen studentgruppe på skolen, helt alene inviterte han til den første samlingen. På det første møtet kom det 50 ungdommer. Vi vet at det var ungdommer som ble frelst i tiden etter begravelsen hans. Han hadde sagt før han døde til en klassekamerat at «jeg er ikke redd for å dø, for når jeg dør møter jeg Jesus og mamma.» Og nå har vi 4 barnebarn. Samuel er blitt onkel til 4 stykker!
